Simonetta Agnello Hornby: Mandelplukkersken (Pax 2007, 256 sider, oversatt av Tommy Watz)En mandelplukkerskes tragedie

«Mandelplukkersken» ble raskt en storselger da den kom ut i Italia. Simonetta Agnello Hornby har laget en engasjerende beskrivelse av livet og menneskene i den lille sicilianske byen Roccacolomba på begynnelsen av 1960-tallet. Men for oss som har begrenset med tålmodighet for rykter og sladder i det virkelige liv, er første halvdel av boken en prøvelse.

Puslebiter

Da tjenestepiken Mennulara, mandelplukkersken, plutselig dør begynner det ryktene om både familien hun tjente og henne å gå som ild i tørt gress. Gjennom ulike personers samtaler får vi puslebiter til et levd liv, der rykter, antakelser og fordommer utgjør flerparten av bitene. Men etterhvert som de ulike bitene blir satt sammen, kommer Mennulara tydeligere frem.

Beskrivelsene av Mennulara er alt fra en angstbiterst, umulig kvinne til en helgenaktig, oppoffrende tjenestepike. En tjenestepike uten utdannelse som ender opp med å administrere hele familien Alfallipes formue. Alfallipenes grådighet og umulige familieforhold kommer frem idet doktoren melder at kvinnen som har bodd og tjent hos familien i nærmere førtito år, har gått bort. Hvor er farsarven, oversikten over eiendommene og pengene? Hvem arver? Hvordan kan det ha seg at en tilsynelatende fattig tjenestepike har hatt penger til å kjøpe seg en liten, men moderne bolig?

For mange rykter

Mennularas siste ønsker virker uforståelige på familien. Hun vil at de skal bekoste begravelsen og en dødsannonse som mildt sagt ikke står i stil med det familien føler for henne. Det viser seg at dødsannonser har vært brukt til å formidle beskjeder på Sicilia og når familien endelig skjønner at de må trykke Mennularas eksakte ord, begynner ting å skje.

Det er ikke noe nytt i å formidle en historie om en person sett gjennom andres øyne. Sånn sett kunne historien fungert, hadde det ikke vært for at ryktene blir for mange, for uforståelige og etter hvert blir historien om tjenestepiken for usannsynlig. Hennes siste ønsker for familien er så kompliserte at man nesten lurer på hvorfor noen ville orket å ta seg bryderiet. Men en kvinnes hevn over urettferdigheten i sitt eget liv, kan være bittersøt.

Levende bilder

Boka maler et bilde av de sosiale forskjellene og tradisjonene på Sicilia, hvor også mafiaforbindelser er en del av livet. Heldigvis er denne forbindelsen kun beskrevet nok til å vekke nysgjerrigheten, men ikke overskygge resten av historien. Når bitene av Mennularas liv til slutt pusles sammen, blir bildet av en lidenskapelig, kjærlig kvinne sterk og tydelig. Det handler om misbruk, svik, tapte muligheter og uendelig trofasthet. Man skulle bare ønske at dette kom tydelig fram tidligere, for boka mangler skikkelser man kan sympatisere med. Å beskrive alle personene som nysgjerrige ryktefortellere, skaper ikke empati hos leseren. Med mindre man er en slik selv.

Dette er Simonetta Agnello Hornbys debutroman og holder som grei sommerlektyre. Tar hun et litt strammere grep om historiefortellingen i fremtiden, gleder jeg meg til hennes neste bok.

Karakter: 6 av 10