Symphony X: «Paradise Lost» (Inside Out/VME)Xtremt bra progmetall!
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
New York baserte Symphony X platedebuterte i 1994 med et selvtitulert verk de snakker minst mulig om i dag. Grunnen til dette er at vokalgud Russel Allen først kom med i bandet etter dette, og det er liten tvil om at dette var ingrediensen som skulle til for å skape gull. Senere utgivelser som «The Divine Wings Of Tragedy», «V - The New Mythology Suite» og «The Odyssey» er klassikere innen sjangeren progressiv metall.
Samtlige av disse musikerne opererer på et svært høyt nivå, men unngår allikevel å fremstå som onanerende flinkiser som kun er ute etter å vise seg frem. Jeg synes denne gangen bandet låter mer metall enn prog, og det riffes til tider såpass hardt at det nesten er i Panteras nabolag. Det er dog så melodiøst og vakkert at jeg nesten blir rørt.
Gitarist og hovedkomponist Michael Romeo er helt enorm enten han komper eller lirer av seg soloer. Han kommer fra Blackmore/Malmsteen skolen og kjører disse typiske neo-klassiske skalaene til det fullkomne. Gjerne i par med keyboardist Michael Pinnella. Trommis Jason Rullo gir meg også til tider hakeslipp med sine fills og odde takter. Og Allen da selvfølgelig, som regjerer totalt på denne platen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet åpner imidlertid instrumentalt med en orkestrert sak slik at lytteren kommer i rett stemning. «Set The World On Fire» tar over og er en typisk, midtempo Symphony X låt. Gitaren hugger og glefser, men brytes opp av et suverent melodiøst refreng. Knallåpning! «Domination» innledes med et tøft bassparti før resten av gutta kommer inn og leverer nok en tung låt full av melodi. «Serpent`s Kiss» har vokst seg til å bli en av mine favoritter der den groover infernalsk. Russel Allen synger enormt her og viser stor variasjon i stemmebruk. Platens tyngste låt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenTittelkuttet er en episk balladeaktig komposisjon og musikk blir ikke særlig vakrere enn dette. «Eve Of Seduction» er en kjapp rocker der det roes noe ned i versene før et flott refreng tar låten til et nytt nivå. «The Walls Of Babylon» er nok en favoritt, og et av platens lengste kutt. Denne inneholder alt det som gjør Symphony X så bra, og som jeg allerede har påpekt flere ganger. «Seven» er en ultrakjapp sak der særlig samspillet mellom gitar og keyboard imponerer. Fengende melodilinjer gjør også denne til en personlig favoritt.
Artikkelen fortsetter under annonsen«The Sacrifice» er nok en nydelig ballade som også er plassert helt riktig der den gir lytteren en liten pustepause. Platen avsluttes med 9 minutter lange «Revelation», en verdig, episk avslutning på en stor plate.
Første gang jeg hørte «Paradise Lost» syntes jeg det var en helt grei Symhony X plate. Nå er den min favoritt og jeg tror den har kvaliteter til å holde seg der i lang tid. Dette er musikk som bør kunne appellere til alle som liker metall, det er ikke nødvendig å være prognisse for å like dette. En kompis, som ikke er spesielt glad i prog, fikk bakoversveis da han så disse live. Tipper han blir med når Symphony X skal spille med Dream Theater i Spektrum 29.september også. Symphony X OG Rush i løpet av høsten! There is a God.
