Dimmu Borgir: «In Sorte Diaboli» (Nuclear Blast/Indie Distribution)Et satans øs
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Dimmu Borgir er et av Norges mest profilerte band, uansett sjanger. De selger plater i bøttevis og har turnert med det prestisjetunge Ozzfest i USA. Silenoz (gitar) fra Nannestad og Shagrat (vokal) fra Jessheim har styrt skuta fra den spede begynnelsen tidlig på 90-tallet, og har hele tiden vist en imponerende målbevissthet og gjort det de selv har hatt trua på. Jeg gidder ikke å blande meg inn i debatten om hvorvidt Dimmu Borgir spiller black metal eller ikke, utover å konstatere at de selvfølgelig gjør det, og de gjør det faen så bra!
Bandet består i dag av selve A-laget av black metal musikere. I tillegg til de nevnte herrer, stiller Galder (Old Man's Child) på gitar, I.C.S. Vortex på bass og vokal, Mustis på keyboards og Hellhammer (Mayhem m.fl.) på trommer. Materialet på «In Sorte Diaboli» er så velspilt at det er en fryd, og Hellhammers inntreden har gitt bandet en ny rytmisk dimensjon. Mannen gir musikken et progressivt tilsnitt med sitt eminente spill, og når skiva i tillegg er mer gitarorientert enn de par foregående slippene, så rocker dette fett.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er på ingen måte vanskelig å høre at det er Dimmu Borgir på denne platen heller. De har skapt seg et lett gjenkjennelig sound, noe som er en styrke (men også en fare). De tar seg imidlertid relativt store friheter innenfor disse rammene. På forgjengeren, «Death Cult Armageddon», var et større orkester tungt inne i flere av arrangementene, mens det denne gangen er gitarene som regjerer. Mustis er for all del ikke arbeidsledig, men ligger denne gangen noe mer i bakgrunnen og maler disse typiske stemningsfulle lydbildene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSom nevnt er «In Sorte Diaboli» et konseptalbum. Historien handler om en presteassistent som gradvis innser at han har blitt lurt og ikke har fått bestemme over sitt eget liv. Han kjenner at han har mer til felles med den mørke siden og kommer til slutt frem til at han er selveste Antikrist. Et passende tema med andre ord, og den brutale musikken er med på å understreke det mørke budskapet.
Artikkelen fortsetter under annonsen«The Serpentine Offering» åpner ballet, og denne låta er det også laget video til. Forståelig nok ønsker bandet å fronte denne da det nærmest er som en black metal-hit å regne. Det er bra trøkk, men samtidig melodiøst nok til at det fester seg. Vortex bidrar med sin glimrende rene vokal og korpartiene får meg til å tenke på Yes (!). «The Chosen Legacy» er et av platens mer brutale øyeblikk, der Hellhammer durer av gårde i vill fart og de typiske black metal-riffene sitter tett som hagl.
«The Conspiracy Unfolds» (ja, alle titlene starter med The) er nok en perle, med flere stemningsfulle partier og Shagrats suverene grynt. Og slik fortsetter det. På «The Sacrilegious Scorn» får vi mer ren vokal av Vortex, og jeg har sansen for bandets tilbakeholdne benyttelse av denne. Han synger glimrende, men overdreven bruk kunne ha gjort materialet likelydende og kjedelig. Nå fungerer det som velkomne oaser. «The Fallen Arises» er en stemningsskapende instrumental, men derfra og ut er det fullt trøkk. Best av de resterende sporene er «The Invaluable Darkness» og «The Foreshadowing Furnace».
Artikkelen fortsetter under annonsen«In Sorte Diaboli» er nok et bunnsolid produkt fra Dimmu Borgir. Om det er deres beste så langt får tiden vise, men jeg er usikker på materialets holdbarhet. Selv om bandet gjør noen nye grep for hver gang er grunnformelen den samme, og faren for å gjenta seg selv blir stor. Dermed kreves det meget sterke låter for å holde lytternes interesse oppe, noe det enn så lenge ser ut til at Dimmu Borgir har klart denne gangen. Sterkt!
