Arcade Fire – «Neon Bible» (Sonovox/Universal)Gigantisk!

Canadiske Arcade Fire gjorde i 2004/05 stor suksess med albumet «Funeral». Og vel fortjent var det, «Funeral» er virkelig et album av de sjeldne fylt av mange og sterke følelser. Frontfigurene Win Butler og Régine Chassagne giftet seg mens Arcade Fire jobbet med albumet, og tittelen spilte på at flere personer i familiene til bandmedlemmene døde i denne perioden. Fordi bandet siden den gang har opplevd enorm suksess, var jeg vært spent på hvordan «Neon Bible» ville låta.

Fra første tone i den angstfylte «Black Mirror», førstesporet på «Neon Bible», skjønner man dog at det ikke er en sprudlende sommerplate man har foran seg: Det samme dystre og vemodige preget som lå over «Funeral» er til stede på dette albumet også. Plata begynner ganske rolig og kontrollert. Selv om «Keep the Car Running» er en flott låt, blir jeg ikke helt solgt før «Intervention» braker løs med kombinasjonen av akustisk gitar, klokkespill og et enormt kirkeorgel. Store deler av «Neon Bible» er spilt inn i ulike kirker, og orglene er en sentral del av flere sanger på albumet. Honnør til Arcade Fire for det!

Dårligere blir det ikke når et fullt orkester av blåsere og strykere etter hvert slipper til, og fra «Intervention» og ut holder Arcade Fire god stil. «Black Wave/Bad Vibrations» er delt mellom Régine og Win, og har et sjarmerende sceneskifte midt i låta. «Ocean of Noise», som ikke lever opp til tittelen, er en ganske rolig og fin sang. «(Antichrist Television Blues)», med albumets beste tekst, er drivende låt om foreldre som lever gjennom barna sine.

Den største sangen på «Neon Bible» er utvilsomt «No Cars Go». Denne låta vokser og vokser til et nivå som til og med overgår «Funeral»s «Wake Up». Orkesteret kommer inn, får selskap av et kor, og når Win og Régine på slutten av sangen roper «Little babies, let's go! / Women and children, let's go! / Old folks, let's go!", er det like magisk som det er gigantisk.

Men så skjer det noe rart: Når «No Cars Go» toner ut, sitter man med følelsen av å ha hørt avslutningen på plata. Men i det man reiser seg for å ta ut cden, begynner Win Butler å synge på den messende, Nick Cave-aktige «My Body Is a Cage». Etter «No Cars Go» virker den malplassert, den begynner liksom helt på null. Men for hvert vers vokser låta, flere instrumenter kommer til, intensiteten øker og øker og til slutt har sangen blitt nesten like stor som den enorme forgjengeren. Også her legger kirkeorgelet en dommedagsaktig stemning over musikken. Det er en suggererende og stor låt, men i disse digitale dager er det fristende å endre rekkefølgen på playlisten for å få en mer naturlig slutt på plata.

Arcade Fire er et fabelaktig band med sans for detaljer, og låter ikke som noe annet jeg har hørt. Å bruke mandolin, fiolin og trekspill i indiepop/-rock er én ting, men på denne plata har de tatt den originale orkestreringen sin til et nytt nivå, og bruken av kirkeorgel og fullt orkester er veldig fascinerende. De låter mindre skranglete på denne plata enn på forgjengeren, men musikken virker fortsatt ærlig og ektefølt. Jeg savner imidlertid litt av desperasjonen som preget «Funeral», spesielt i låter som «Neighborhood #3 (Power Out)» og «Crown of Love».

Alt i alt er det ingen tvil om at dette er en veldig bra plate. Å følge opp «Funeral" er en nærmest umulig oppgave, og enkelte av låtene på «Neon Bible» står unektelig litt tilbake for det albumet, selv om «No Cars Go» og «My Body Is a Cage», er blant de beste enkeltlåtene bandet har laget. «Neon Bible» er jevnt over mer enn bra nok til å overbevise om at «Funeral» ikke var noe slumptreff, og har flust av gode og originale poplåter.

Karakter: 8 av 10