ABC Nyheter

Langrennsfolket må ha lurt på hva som traff dem. Plutselig var idretten over alle idretter gått ut på dato. Det var ikke stort andre enn oss nordmenn som så sjarmen i det å vente. For langrenn besto av venting. Venting mens vi glante inn i skogen etter neste nordmann. Dukket han opp tidsnok til å ta ledelsen ved åtte komma tre kilometer?

Det var sjarmerende og norsk, men ikke så spennende for så mange andre enn oss.

Motstand mot alt
Det tok for lang tid før noe skjedde. Konservative ledere så antagelig ikke behovet, mens løperne kjempet imot reformer da Odd Martinsen i rollen som leder i langrennskomiteen i Det Internasjonale Skiforbundet (FIS) satte i gang på slutten av 1980-tallet. Det skulle gå mange år før øvelsene var innarbeidet.

Imens hadde en annenrangs idrett tatt over. Det var nettopp det skiskyting var ansett for å være. Det var de nest beste som drev med skiskyting, og som publikumsidrett var den like lite sexy som kombinert.

Men det ble tatt grep. Med stor kreativitet, god planlegging og stor samarbeidsvilje klarte man å sette sammen et øvelsesprogram som virkelig fenget. Jaktstarter og fellesstarter var underholdende og intense - og svært uforutsigbare. Mye kunne skje på siste stående skyting.

Populært på TV
I dag er skiskyting den mest populære TV-idretten vinterstid. Ikke bare i Norge, men også i andre europeiske land, blant annet det desidert viktigste marked - Tyskland. Hopp er for lengst passert, mens alpint og langrenn ligger bak.

Langrenn har lært, og de senere årene har man vært gjennom en tilsvarende produktutvikling. Hvis vi tar for oss verdensmesterskapene i de to idrettene, vil jeg hevde at langrenn i dag har det mest publikumsvennlige programmet. Mye skyldes sprinten, som Sapporo-VM innledes med i morgen og fredag. Løypa, med start og innkomst i praktfulle Sapporo Dome der det er ventet 30.000 tilskuere, inneholder partier som har fått den norske herresprinttreneren Ulf Morten Aune til å garantere dramatikk.

Men vi har mer i vente. I skiathlom skjer mye underveis etter som løperne går fra klassisk til fristil etter skibytte halvveis. I alt skal det avvikles seks konkurranser for hvert kjønn, og det er bare en øvelse som avvkles på 'gamle-måten' med intervallstart. De fem øvrige trenger man ikke være født med ski på beina for å kunne følge med på. Førstemann til mål er verdensmester.

Det er bare seks år siden halvparten av øvelsene var intervallstart, så her har mye skjedd.

Tour de Ski
Egentlig har langrenn allerede hatt ett VM denne sesongen. Før Tour de Ski var det mange løpere som mente at en sammenlagtseier ville være like prestisjefull som VM-gull. Det er jeg ikke så sikker på, men for langrennssporten var det viktigst at man klarte å skape en konkurranseform som ga massevis av positiv oppmerksomhet. Dette vil ta idretten et steg videre.

Tour de Ski inngår i verdenscupen, som trengte en oppstrammer. Den har de siste årene blitt stadig mindre attraktiv - for både løpere og fjernsynsseere. Det siste er mest alvorlig etter som lave TV-tall på sikt vil slå direkte inn i idrettens økonomi.

Problemet er at langrennsløperne er blitt så spesialisert at mange sprintere konsentrerer seg om nettopp det, mens sliterne ikke ser bryet verdt med å stille i sprintrenn. Dermed får man en situasjon der mange profiler til stadighet mangler i verdenscuprenn, noe som forringer produktet.

Det har ikke akkurat hjulpet at man i forsøket på å spre verdenscupen til flest mulig land, har pålagt løperne mange og lange reiser. Siste helg ble det avviklet verdenscup i Kina, men så tett innpå VM valgte mange å stå over. Ifølge NRK mener mange trenere og aktive at verdenscupen er en parodi. De vil heller ha samme modell som skiskytterne med faste langhelger der det avvikles flere konkurranser på ett sted.

Igjen må man ta etter skiskyting. Hvis dét er et prestisjenederlag, får man tåle det.

I forrige uke kommenterte Hanstad OL-kampen: Politisk OL-press mot sin hensikt

Les flere kommentarer og analyser på www.sportsanalyse.com