ABC Nyheter

(ABC Nyheter Lillehammer)

- Folk spør meg om hvorfor jeg fortsatt driver med dette. Det gjør meg sint, sier Martina Lowden.

Hun er bokanmelder i Sveriges Radio og i avisen Dagens Nyheter. Men Martina Lowden er også redaktør for tidsskriftet Ponton, et blad der ungdom kan lese om litteratur og bidra med sine egne tekster.

Ponton ble nylig kåret til årets kulturtidsskrift i Sverige. Det må betraktes som en prestasjon for en redaksjon som består av ungdom mellom 14 og 21 år, med bidragsytere i samme alder.

- Mitt drømmeyrke

Selv er Martina Lowden 27 år gammel. Hun begynte å skrive i Ponton for ti år siden og debuterte med «Allt», en mursteinsroman i dagbokform i 2006. Lowden ble raskt en kritikeryndling, og kunne valgt å forlate redaksjonen, men avanserte isteden til vervet som redaktør.

- Dette er mitt drømmeyrke. Det får meg til å minnes hvordan jeg begynte å skrive. Det finnes en del av litteraturverdenen som ødelegger skrivegleden, som redselen for ikke å lykkes, kravet til dyktighet og prestasjonspress, sier Lowden.

For henne er Ponton et fristed.

Hjertet, smerten og stjernene

- Der handler det om hjerte, smerte, hat og voldsomme følelser. Jeg kan se hvordan ungdommene oppdager språket. Da husker jeg at det var slik det var da jeg begynte. Jeg

Martina Lowden er redaktør i Ponton.

Finnes det en egen genuinitet i ungdommenes tekster syntes du, som man ikke så lett finner i den voksne litteraturverden?

- Jeg har begynt å sette spørsmålstegn ved ærlighet og autensitet. Jeg syntes ikke at det er så fruktbart å vise hvem man virkelig er. I Ponton opplever jeg at mange ikke skriver om hvem de er men hvem de vil være. Det kan finnes så mye lengsel, fortvilelse og håp. Mange er det motsatte av genuine. De kan skrive om dop, sex og vold uten at det er noe de har erfaring med. Likevel syntes jeg at det er noe rørende ved den lengselen etter å fremstille seg selv som om man har det. Jeg tror det var Aksel Sandemose som sa at «Ungdommen er den tiden du velger masken du skal bære resten av livet.». I Ponton finner ungdom sine masker og stemmer, sier Lowden.

Ponton er en åpen redaksjon der i prinsippet hvem som helst kan være med så lenge de er mellom 14 og 21 år og har en interesse for litteratur. Utvelgelsen av tekster skjer etter et demokratisk prinsipp, forteller Lowden.

- Kidsa i Ponton er alt fra folk som syntes at Dan Brown er verdens beste forfatter, til de som liker Bourdieu og Sara Stridsberg. Vi sitter rundt et bord og spiser kaker og drikker kaffe. Så sender vi rundt en bunke med innsendte tekster og alle redaksjonsmedlemmene forteller om de syntes at de skal publiseres eller ikke. Jeg forsøker å utarbeide et vurderingssystem der redaksjonen er tvungne til å motivere vurderingene sine, sier hun.

Ungdom er jo vant til å skrive litterære tekster på skolen, men det er kanskje ikke den typen tekster dere er ute etter. Hvordan unngår dere at bladet blir skoleflinkt?

- Det er ofte lett å skille ut tekster som er skrevet på skolen. Det finnes som regel en egen stemning i dem som gjør at det ofte er de tekstene som redaksjonen er enige om at disse tekstene har ikke liv og bør ikke være med i bladet. Samtidig så mener jeg at man ikke skal undervurdere det å være flink. På skolen er det likevel så mye som er destruktivt. Jeg underviser også på skrivekurs og da opplever jeg ofte at folk sier til meg at de ikke kan skrive. Så setter de seg ned og skriver fantastiske tekster. De har bare gått og trodd i hele sitt liv at de ikke kan skrive fordi de ikke fikk en god karakter i svensk, sier Lowden.

Redaktøren forteller at det finnes mange forfattere som begynte med å skrive tekster for Ponton.

- Når man blar tilbake finner man ut at flere av ungdommene som skrev har debutert. Mange av de som får tekstene sine med i bladet blir så lykkelige. Dette betyr mer for dem  enn når de senere venter på anmeldelsene av sin fjerde bok. Det gjør det verdt og jobbe med, sier Lowden.

Martina Lowdens dagboksroman «Allt» er ikke utgitt på norsk, antakelig fordi den er for vanskelig å oversette, tror forfatteren. Hun jobber nå med sin andre bok.

- Folk spør meg alltid om jeg føler mye press før den neste boken. Jeg tenker slik at nå har jeg skrevet en bok som mange likte. Da kan jeg skrive en annen bok denne gangen. Jeg tror at det blir en mer bokaktig bok, sier forfatteren.