Jeg er en mann som nettopp har passert 62 år. Jeg vokste opp på en tid da det ikke var mange hjelpetiltak til de som ikke klarte å arbeide av en eller annen grunn. Den gang på 50 tallet måtte de som hadde behov for økonomisk hjelp gå på ”forsorgen” som vi bergensere kalte sosialen. Det var forbundet med stor skam for dem som måtte få hjelp på forsorgen eller sosialhjelp som det heter i dag. Min far døde da jeg var fem år og jeg hadde en mor som slett psykisk etter sin krigsinnsats og når hun satt igjen alene med fire barn, vet jeg av erfaring hva jeg snakker om.

Mor gikk aldri på forsorgen mest fordi hun fikk en liten pensjon fra fars arbeidsplass etter hans død. Erfaring med skammen fikk de som hadde fedre som mistet jobben eller ikke var i stand til å arbeide eller de som hadde fedre eller mødre, eller kanskje begge foreldre, som lå under for alkoholen. I dag er der systemer for hjelp til alle slike tilfeller og takk for det, men skammen er der ennå. Men for de som har minste trygd må de nok gå på forsorgen(sosialen) fortsatt dessverre. Derfor kan omleggingen til NAV være det rette for alle som trenger hjelp. Stønadene kan samordnes på en helt annen måte og linjene skilles ut slik at det ikke lengre blir en skam å ta imot hjelp når behovet er der.

Jeg har siden jeg fylte 15 år i 1962 alltid vert i arbeid bortsett fra de 2 årene jeg brukte på min utdannelse samt den tiden jeg brukte for avtjening av min verneplikt i marinen. Jeg har altså 46 år bak meg i arbeidslivet og 30 av disse årene i lederstilling. Jeg har aldri skjenket hjelp fra det offentlige en tanke. Så skjer det meg, i juni 2005 blir jeg sykemeldt i litt varierende grad fra 50 % til 100 % og slik blir jeg gående i et helt år. Min sykdom er to delt den ene er fysisk og den andre er psykisk, men de har en sammenheng og har sin bakgrunn i min siste arbeids plass som jeg har tjent i 27 år.

Psykiske sykdommer er nesten aldri akseptert det merker du kjapt. Jeg ble derfor glad da jeg noen måneder etter at jeg ble sykemeldt fikk blodpropp i begge lungene. For da kunne jeg vise til en ordentlig sykdom som alle forsto selv om jeg holdt på å stryke med. Selv min arbeidsplass forsto denne sykdommen. For da jeg fikk blodpropp sendte de meg blomster med ønske om god bedring!

Etter at jeg har vert sykemeldt en tid ble jeg innkaldt til Trygdekontoret for en oppfølging av min situasjon. Jeg gruet meg for dette møte på grunn av at jeg fortsatt ikke var i stand til å gå tilbake til jobb. Fordi jeg går sykemeldt har jeg også fått psykiske problemer på grunn av at jeg ikke er i arbeid, ser ned på meg selv. Det er som et 2 egget sverd, jeg klarer ikke å gå i arbeid men samtidig forakter jeg meg selv for at jeg ikke klarer å gå i arbeid. Personlig tror jeg all media omtalen om at vi nordmenn er den vestlige verdens største trygdemisbrukere fordi vi ikke gidder å gå i arbeid er årsaken til slike psykiske mer belastninger. Dette på tross av at jeg har betalt mine skatter og avgifter i alle år, som blant annet skal dekke et eventuelt sykdomstilfelle og en eventuell trygd.

Etter 2 år på rehabilitering og ble jeg anbefalt av både min dyktige lege og psykolog om å søke om utføretrygd. Jeg fikk innvilget min søknad om utføretrygd for vel ett år siden. Hvis noen tror jeg jublet da jeg fikk utføretrygd tar de feil, men jeg er glad for at jeg slipper å gå på forsorgen og tigge om penger til livets opphold. At jeg skulle bli en av de såkalte trygdemisbrukerne ville jeg aldri trodd.

Jeg er nesten flau av å si at jeg er utføretrygde. Jeg er klar over at der alltid vil finnes personer som vil misbruke et godt system. Men pass deg for å snakke nedsettende om alle utføretrygdede for du vet ikke om du plutselig en dag er en av dem selv. Og hva da hvis ikke ordningen fantes? Jeg bare spør.

En tidligere Teknisk sjef.