ABC Nyheter

«Imidiwan: Companions»

Det fjerde albumet til bandet som har oppstått blant tuaregfolket i Mali, speiler leveviset i en høystemt og rå trancemusikk som fusjonerer arabisk-påvirket vestafrikansk Sahara-blues og asfalthard, gitarbasert, vestlig rock'n'roll. Bandet er spydspissen for den store oppblomstringa av vestafrikansk musikk som har felles røter med bluesen til John Lee Hooker og den såkalte hill-country-bluesen frå Nord-Mississippi. Den hypnotiske Tinariwen-grooven er som en elektrisk syntese av banjoblues fra Appalachia-fjellene og modale gitarimproviseringer på en Grateful Dead-konsert.

2. Delbert McClinton & Dick 50: «Acquired Taste» (New West)

Alderen plager ikke norgesvennen og Texas-veteranen som har fylt 70. Skulle hatt bare hatt litt flere av de unike munnspilltonene hans (han lærte John Lennon riffet til «Love Me Do»). Rhythm & blues, country, soul, jazz - med bandet han har hatt på veien i mange år. Velsmurt som et Count Basie-band. Siden McClinton kom på New West på 2000-talet, har han blitt en produktiv låtskriver igjen og levert en imponerende rekke inspirerte plater. Dette albumet er et av hans beste og en perfekt introduksjon om du skulle tilhøre dem som ikke har noe av ham fra før. McClinton er for lengst et amerikansk musikalsk ikon. Han er grossist i priser i egenskap av singer-songwriter, bluesmunnspeller i toppsjiktet, komplett entertainer, orkesterleder, sjelfull vokalist med sexy sandpapirrøyst - nå et eller annet plass mellom Johnny Cash, B.B. King, Willie Nelson og Lyle Lovett. Han er Texas og the Deep South i en og samme musikalske pakke.

3. Tom Russell: «Blood And Candle Smoke» (Shout! Factory)

Nok en norgesvenn. I år har han gitt ut sitt album nummer 19, og helt klart hans musikalsk mest gjennomførte. Inspirert av blant annet Charles Bukowski, har han lenge vært regnet som en av de fremste amerikanske singer/songwriterne. Med studiomusikere fra blant annet Calexico, dekker han vestafrikansk musikk, New Orleans-jazz, mariachi, high life og calypso. Episke viser, hyllester til Joan Didion og Nina Simone, selvironiske og selvutleverende observasjoner, og fengende barsanger som «East Of Woodstock, West Of Vietnam». Dette er en bauta.

4. Candi Staton: «Who's Hurting Now» (Honest Jons)

Ny plate produsert av Lambchop-musikeren Mark Nevers. Like flott som den forrige («His Hands») Klassisk instrumentering med kaklende rytmegitar, honningsøtt bedehusorgel, englekor og feite hornriff, ispedd tåredryppende country. Souldivaen som slo gjennom i 1969 med «I'd Rather By An Old Man's Sweetheart (Than A Young Man's Fool)», tilfører sjangeren krasse, livskloke og såre tekster.

5. Heartless Bastards: «The Mountain» (Fat Possum)

Gitartrioen fra Cincinnati, Ohio, nå med base i Austin, Texas, er bandet til Erika Wennerström med sin Patti Smith-lignende sirenerøst som bikker mot intensiteten til blue-eyed-soulen til Angela Strehli og southern soulen til Memphis-dronninga Ann Peebles. Wenneströms stemme og skarpt tilhugde tekster gjør Heartless Bastards' mininalistiske garage-sound til en sann nytelse.

6. Black Joe Lewis & The Honeybears: «Tell 'Em What Your Name Is» (Lost Highway)

Den unge texanske afroamerikanske vokalisten og gitaristen Joe Lewis har gått fra countryblues til evig ungdommelig urban soul av James Brown-varianten med huggende gitarriff, kirurgisk presise blåserarrangementer og ekstatisk gryntende og hylende vokal. Det er som om de finner opp funken på nytt, og vi befinner oss i 1968 da Brown fikk konkurranse av Stax/Volt-bandet The Bar-Kays. Deres låt «Humpin'», er eneste coverversjon på plata. Et band som lover godt for bluesens framtid, for de har også et spor med seig og dyp juke joint-groove fra Mississippi.

7. Chooglin': «Sweet Time» (Fat Possum)

For fire år siden slo kjernen i hardcore-punkbandet Midnight Evils seg sammen med tre trombonister og en trompetist og framførte hele «Exile On Main Street» live. Av denne konserten oppsto den oppsiktsvekkende Minneapolis-gruppa Chooglin', med bandnavn inspirert av en Creedence Clearwater Revival-låt. Vokalisten Brian Vanderwerf høres ut som han synger med knust glass i kjeften. Dette er Stooges backet av Blood, Sweat And Tears.

8. Buddy & Julie Miller: «Written In Chalk» (New West)

Ekteparet Buddy og Julie Miller har spilt på en mengde plater med store navn som Victoria Williams, Emmylou Harris, Shawn Colvin, Steve Earle og på 2007-suksessen til Robert Plant og Allison Krauss. Buddy Miller er kjent som eminent gitarist, men har også noen undervurderte soloalbum bak seg. Julie Miller skriver dybdeborende sjele- og hjertegranskende låter. Hun ble kjent for «All My Tears» som er spilt inn av både Jimmy Scott og Emmylou Harris. Både Emmylou og Robert Plant er med på denne duettplata som er en musikalsk triumf for ekteparet. Et par flotte coverlåter også: Avøde Dee Erwins R'n'B-sang «One Part, Two Part» og Mel Tillis' «What You Gonna Do, Leroy».

9. Dan Auerbach: «Keep It Hid» (V2)

Den ene halvparten av den banebrytende bluespunk/rock-duoen The Black Keys, solodebuterte som singer/songwriter med denne småpsykedeliske countrygospel/americana-samlingen, der han selv trakterer alle instrumentene. Det formidable gitarspillet hans gjør myke av seg også her. Spennende utgivelse.

10. Heavy Trash Midnight: «Soul Serenade» (Big Legal Mess)

Tredje plate med rockabilly-garagerock-prosjektet til Jon Spencer (fra Jon Spencer Blues Explosion) og Matt Verta-Ray (Speedball Baby) er den beste til nå, og noe av det mest vellykkede begge har vært med på. Kunne gått rett inn som soundtrack til vampyrserien «True Blood» (for alt jeg vet, er den kanskje med på soundtracket), med mye båndekko, springknivkvasse gitarer, brylkrem-crooning og til med ein tidstunnell tilbake til rockdronninga LaVern Baker og hennes låt «Bumble Bee». Heavy Trash er like B-kulturmytomane som The Cramps. Voodoorockens svar på Vangsgutane.

Leverte ifølge Blues Groove et av de beste norske albumene i år. Foto: Kyrre Lien (Scanpix)

Pianokongen og R'n'B-legenden, trollmannprodusenten, låtskriveresset Allen Toussaint fra New Orleans, har innimellom all studiojobbingen gjennom mer enn 50 år også hatt tid til å lage egne plater. Dette er hans første rene jazzplate, og med den unge genierklærte Joe Henry i produsentstolen har den en ren, luftig og soulfylt lyd. En slags konseptplate rundt den musikkhistoriske betydningen til hjembyen og elven som renner gjennom den på vei til Mexicogulfen, og selvfølgelig er den også en elegi over den flomrammede byen. Standardar av Ellington, Django Reinhardt, Armstrong og Thelonius Monk kling vakkert i hans elegante pianostil. Med hjelp fra folk som Tom Waits-gitarist Marc Ribot, trompetist Nicholas Payton og saksmannen Joshua Redman med flere, har denne litt atypiske Toussaint-plata også blitt en av de kuleste.

11. Seasick Steve: «Man From Another Time» (Warner)

Soloartisten med enstrengsgitaren (han spiller også med normalt antall strenger) og svensk trommis holder koken som en slags gatesanger, bluespredkant og frittalende patentmedisinselger i det 21. hundreåret. Seasick Steve - den siste ærlige bluessangeren og den åndelige arvtakeren til Lightnin' Hopkins - er hel ved og bluesfrelser som greier seg best utenfor det internasjonale bluesbroderskapets festivalnettverk.

12. Pat Thomas: «His Father's Son» (Broke And Hungry)

Pat Thomas fra Leland, Mississippi, sønn til den avdøde deltabluessangaeren Son Thomas, har kommet med sitt første soloalbum på det lille bluesselskapet Broke And Hungry. Han er en av de portretterte artistene i den prisbelønte dokumentaren «M For Mississippi». Han spiller for det meste akustisk og uakkompagnert. Eterisk falsettstemme og total innleving i fremføringen. Låtene er tatt fra repertoaret til faren og den felles bluestradisjonen som har vært blant afroamerikanerne i Mississippi-deltaet i generasjoner.

13. Reigning Sound: «Love And Curses» (In The Red)

Garage-sjefene frå Memphis, Tennesee, nå visstnok flyttet til North Carolina, men de leverer fortsatt fengende gitardrevne låter på en seng av sprøstekt orgel med den karismatiske sangeren Greg Cartwright i storform på desperate rockere og mer introverte beatleske ballader.

14. Hill Country Revue: «Make A Move» (Razor & Tie)

Chris Chew og Cody Dickinson fra jambandet The North Mississippi All Stars er med i dette nystartede Memphis/Mississippi-bandet som har litt av både The Allman Brothers og The Black Crowes i frasparket. Både hardtgyngende, sugende jordnær og himmelstrevende bluesrock. Bandet er en skjønn forening av afroamerikanere og rednecks, og Gary Burnside, en de mange avleggerne fra legendariske R.L. Burnside, har skrevet brorparten av låtene.

15. The Black Keys: «Blakroc» (V2)

Trommis Patrick Carney og gitarist Dan Auerbach fra The Black Keys samarbeider på tvers av musikalske grenser. De har vokst opp med punk, grunge, hiphop, garasjerock og deep blues fra Mississippi. På denne plata har de vært i studio med elleve fremstående rappere, blant dem Mos Def, Ludacris, Nicole Wray og Raekwon. Det er ikke første gang kombinasjonen blues og hiphop er gjort på plate. Chris Thomas King gjorde det for flere år siden. Men The Black Keys' blytunge trommerytmer og glefsende gitarriff er perfekt urban klangbunn for hiphop.

16. Brian Setzer: «Songs From Lonely Avenue» (Surf Dog)

Stjernen fra 80-tallsfenomenene Stray Cats har for lengst etablert seg som soloartist og gitarvirtuos med fascinasjon for både storbandjazz, surfgitar og den bebop/sci-fi-inspirerte spillestilen fra 50-talet som ble funnet opp av folk som Les Paul, Hank Garland og Tiny Grimes. Han rendyrker det hele i denne konseptplaten som er laget som et soundtrack til en imaginær black noir-film med storbyhandling fra 50-tallet. Og alt er originalkomponert av Setzer.

17. Nathaniel Mayer: «Why Won't You Let Me Be Black?» (Alive)

Nok et prosjekt der The Black Keys-gitaristen Dan Auerbach er involvert. Denne gangen som produsent og gitarist for den Detroit-baserte R'n'B-veteranen Nathaniel Mayer som døde i 2008 etter å ha gitt ut den kritikerrose «Why Don't You Give It To Me», også produsert av Auerbach. «Why Won't You Let Me Be Black?» er sanger som ble igjen etter forgjengeren, og noe av stoffet har et litt uferdig preg av jamsession over seg, men også en rå spontanitet som får frem dynamikken mellom denne eksplosive sangeren og Auerbachs både myke og brutale bluesgitar-sound. En verdig avslutning på karrieren til en stor R'n'B-sanger.

18. Watermelon Slim: «Escape From The Chicken Coop» (NorthernBlues)

Lastebilmusikk fra en av den moderne bluesens få artister som kan matche originaliteten til Seasick Steve. Watermelon Slim tjente til livets opphold som lastebilsjåfør i årevis før han kunne bli fulltidsmusiker. Han skriver låter i slekt med Merle Haggard og Dave Dudley og får country til å låte som blues og blues til å låte som country. På det viset er han arvtakeren til Jimmie Rodgers, «The Father of Country Music».

19. Bob Dylan: «Together Through Life» (Columbia/Sony)

Dylan fortsetter med å utforske blues og tilliggende områder. Denne gangen låter han vekselvis som elektrisk Chicago blues frå 1950-tallet og Doug Sahm med TexMex-trekkspill fra Los Lobos-mannen David Hidalgo. Ikke av de store Dylan-albumene, men bra nok. Selvfølgelig.

20. Los Lobos: «Los Lobos Goes Disney» (Disney)

Disney-låter i Los Lobos-versjoner kan ikke bli feil. STOR musikk.

OG FEM NORSKE...:

«Gitar»

Et samarbeid mellom Bugge Wesseltoft og et A-lag av de beste innen utvalget av jazz/funk/ blues/funk/rock-utøvere som Knut pleier å spille med. Nils Petter Molvær på trompet. Norsk-iranske Javid Afsari Rad på perkusjon. Nesten 100 prosent instrumentaler med vekt på det melodisk-lyriske, men synger på en Skip James-blues og slipper seg løs i en rølpete hyllest til John Lee Hooker.

Noora Noor: «Soul Deep» (Blue Mood/Grappa)

Sensasjonelt old school soul-album produsert av California-baserte Kid Andersen fra Grenland og hans faste band Rick Estrin & The Nightcats i studio. Helt på internasjonalt nivå med referanser til Curtis Mayfield og Donny Hathaway.

Crank Brothers: «Black Midnight, Stars & Streetlights» (Universal)

Den allsidige sangeren/låtskriveren og gitarhelten Kjetil Grande er frontmannen i denne trioen, som legger inn stilsikre coverversjoner av kanoniserte blueslåter innimellom ambisiøse originalspor som grenser til rene soundscapes som mikser Prince, Danny Gatton og Brian Setzer.

Carsten Boe Trio: «Below Zero» (Hecca/Division)

Carsten Boe, kjent fra string swing-bandet 5:56, spiller med kontrabassist Svein Otto Aarbostad fra Hot Club og rytmegitarist Axel Viale fra Oslo String Swing Artillerie. En ren instrumentalplate, med bare to coverlåter, og en herlig vri på James Bond-tema som argentinsk tango. Heftig akustisk kafémusikk.

Stein Urheim: «Three Sets Of Music» (Soundlet)

Bergensmusikeren Stein Urheim er musikalsk altetende og multiinstrumentalist, men først og fremst gitarist med i alle fall den ene foten i bluesen. Denne tredoble CD-en er delt opp i «Musicians At The Festival», «Psychedelic Folk Tunes» og «Blues And Jazz». Flere av de fremste musikerne fra Bergen er med og låtene er dels standarder og dels egne. Dette minner om David Lindley og den banebrytende California-gruppa han var med i på 60-tallet, Kaleidoscope, og det minner om goodtime-jugband-estetikken til New York-bandet NRBQ. Alt spilt med smittende humør. Denne plata er ambisiøs på en unorsk måte.