Nordisk råd nominerte Tomas Espedal:Ville skrive som en kvinne

- Har du noengang dissekert en rose? Spør Tomas Espedal.

Nei.

-Det gjorde jeg i går, forteller forfatteren.

- Jeg så lenge på tornene. De vokser ut av stengene med en slags ondsinnet spisshet for ikke å bli plukket. Visste du at inne i rosen finnes det en ny blomst? Der er det en liten gul blomst som ser helt annerledes ut. Det er veldig mange blomster du må åpne opp for virkelig å se dem, sier han.

Nominert for andre gang

Tirsdag ble Tomas Espedal nominert til Nordisk råds litteraturpris for andre gang. Det var imidlertidig den langt mer kontroversielle Karl Over Knausgård som fikk mesteparten av oppmerksomheten.

Espedal er kjent for sin evne til å gjøre sitt eget liv om til litteratur, noe han forøvrig også har til felles med sin nominerte kollega. Denne gangen er det slekten det handler om. «Imot kunsten» en selvbiografisk roman om Espedals egne forfedre og reisen fra arbeiderklassen til forfatterskap.

- Folk begynte å dø rundt meg og jeg forstod at en tid var forbi. Savnet gjør at en vil begynne å leve i rommene deres. Jeg tror at det er det det handler om, forteller forfatteren.

Et bilde

Vi møter han på Kunstnernes hus. Espedal har nettopp ankommet hovedstaden. Denne helgen vandrer han rundt i byen og tar bilder. Han stopper opp på trappen og fotograferer Slottsparken.

- Hver gang jeg er i Oslo tar jeg et bilde fra akkurat dette stedet. Jeg liker trærne. De forandrer seg hele tiden. Oslo er en utrolig vakker by. Jeg liker naturen. Det finnes også en slags natur i lange gamle gater, stråler han.

- Hva er det som driver deg?

- Jeg tror at det er en hang til ensomhet, forteller han.

- Skolen var det så vidt jeg tålte. Det handler om å gjemme seg, å stikke seg unna for å lage sin egen fantasiverden. Det er det barn gjør, men det blir ofte ødelagt, gjør det ikke? På grunn av alle kravene som stilles til en etterhvert. Å være forfatter handler om å gjemme seg unna i sin egen verden. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke ville jobbe. Jeg hadde sikkert bare kranglet og ødelagt for de andre. Men jeg er glad i å arbeide. Jeg tenker på måten min å skrive på som et håndtverk, som meg selv som en slags produsent av tekst, sier forfatteren.

En mann og hans skrivemaskin

Det finnes ingen datamaskin på Tomas Espedals pult, men derimot blomster, et askebeger, to lamper og en Brother AX10 skrivemaskin. For sikkerhets skyld har han kjøpt fem skrivemaskiner. Der sitter han på en stol ved en pult og et vindu på Askøy og slår ordene sine inn på papiret.

- Jeg innbiller meg at jeg jobber på en fabrikk, at det å skrive er å være en slags fabrikkarbeider. Jeg jobber med lim og saks. Det er et vakkert å arbeide slik, forteller forfatteren.

På Gyldendal forlag er de ikke like begeistret for Espedals arbeidsmetode.

- De hater det. Manuskriptene mine ser ut som levende organismer når jeg er ferdig med å klippe og lime i dem. «Det der må du levere på et museum», sa de da jeg kom med boka mi. Jeg hadde bundet den fint sammen og troppet opp på kontoret for å levere den fordi jeg ikke turde å sende det i posten, forteller han.

- Mange vil jo mene at det er bedre å være forfatter enn industriarbeider

- Ikke i min familie. Min familie ser på meg som en tulling. Det er nok bare du og et par andre som ikke gjør det. Jeg setter industriarbeidet veldig høyt. Min far ble rastløs når han ikke arbeidet. Han ble identisk med sitt arbeide. Det har jeg også blitt. Sommerferie for meg er et evig helvete hvert år. Jeg mister kontinuiteten i arbeidet. Juleferien er bedre fordi da er det kaldt og mørkt og veldig vakkert, sier han.

Når det gjelder teknologi og media er Espedal en kresen mann over hele linja. Han velger å bruke det som passer han. Det handler ikke bare om det han ikke kan, men også om det han må verne seg selv mot for å kunne konsentrere seg om det han vil. Å gå på kino kan være en prøvelse.

- Jeg kan ikke gå på kino altså fordi det er så sterkt. For ikke så lenge siden så jeg en idiotisk film og jeg satt og gråt hele tiden. Man kan bare si en sånn ting som «that isn´t possible between you and me» og jeg brister i tårer altså. Den filmen jeg så handlet om den engelske dronningen, Victoria. Hun ble dronning i en så tidlig alder, men det var ingen hun kunne stole på rundt henne. Plutselig mens jeg satt og så på den innså jeg at hun jo er helt alene. Den vesle jenta er helt alene. Hun kan ikke stole på noen, ikke moren sin en gang, og da begynte tårene å komme. Det var en jævlig tøff film, og hvis filmen har hunder og hester også ... og det hadde denne...

Kjønnsskifte

I «Imot kunsten» går Tomas Espedal inn i sine forfedres liv og gjør de til en del av seg selv. Familien hans er én karakter som beveger seg gjennom tiårene. Fra bestefar til sin bestemor, sin mor til sin far og så seg selv, Tomas Espedal alenepappa på Askøy. Han skifter både navn og kjønn i prosessen. Espedal innrømmer at Virginia Woolfs «Orlando» har inspirert ham.

Han skriver:

«Jeg sitter ved skrivebordet, knytter håret bak i en hestehale. Hendene mine, de er forandret. Neglene er blitt lengre; jeg ville gjerne skrive som en kvinne.»

- Jeg har vært alene med barn så lenge. Jeg lever et tradisjonelt kvinneliv. Jeg vasker klær og hus, lager mat og gjør bare sånne kvinneting. Sånn har det vært i mange år. Det må jo nedfelle seg i måten jeg skriver på tenkte jeg, forteller Espedal.

- Det som er interessant her er jo at både jeg og Karl Ove Knausgård som er nominert til Nordisk Råds litteraturpris i år er menn som skriver om å ta seg av barn. Det har jeg aldri sett før, påpeker Espedal.

- Du skriver at du pleide å smuglese din mors feministiske romaner.

- Ja der var jeg heldig. Mens andre gutter leste pornoblader leste jeg feministiske 70-tallsforfattere som Doris Lessing, Betty Friedan og Erica Jong. Jeg elsket å lese dem. Det var en åpenbaring for meg. Det var en slags kvinneverden som var

hemmelig for meg.

- De var jo ganske sinte kvinner.

- Det bør de jo være fordi det var jo urettferdig. En mann kan ha stor forståelse for det. Det fikk meg til å tenke: er det sånn menn behandler kvinner? Dette er jo riv ruskende galt. Sånn har jeg det ennå. Jeg blir fortsatt opprørt over slike ting. Den såkalte mannslitteraturen interesserer meg ikke i det hele tatt, forteller Espedal.

Å holde på roen

- Roen er viktig, og en viss stahet. På et tidspunkt blir det helt livsnødvendig å skrive. Nå hadde jeg ikke klart meg uten, sier forfatteren.

Han legger ikke skjul på at det tok på å reise rundt på turneer i forbindelse med forrige nominasjon. Evnen til å kunne trekke seg tilbake og observere, til å kunne gjemme seg vekk og skrive er viktig for Espedal. Slik sett kan det å vinne en prestisjepris være et tveegget sverd. Forfatteren frykter likevel ikke at han vinner Nordisk råds litteraturpris.

- Jeg tror ikke at jeg gjør det. En av de andre nominerte i år er min yndlingsforfatter Ann Jäderlund. Hun er nødt til å få den. Hvis ikke er de klin kokos altså. Hun er jo Nobelprismateriale, sier forfatteren.

Men om du skulle vinne?

- I en parallell verden, om det skulle skje, så skulle jeg nok klare det, sier Espedal besluttsomt.