- Overgripere er ikke onde mennesker

Den siste måneden har det vært flere rettssaker mot personer som har begått seksuelle overgrep mot barn. Overgrepene vekker avsky blant de aller fleste, men hva er egentlig årsaken til at noen begår overgrep?

Spesialist i klinisk sexologi ved St. Olavs hospital i Trondheim, Knut Hermstad, jobber til daglig med seksuelle overgripere.

Mange ønsker å kategorisere overgripere som onde mennesker, men Hermstad mener denne kategoriseringen både er feilaktig og virker mot sin hensikt.

- Overgripere er ikke onde

- Bare unntaksvis er seksuelle overgrep uttrykk for at gjerningspersonen har hatt en intensjon om å plage eller påføre sitt offer smerte. Overgripere er ikke onde, beregnende personer. Ondskapsforklaringer gir ingen innsikt i hvorfor handlingene har kunnet finne sted; de forteller i stedet om hvordan handlingene er blitt oppfattet og erfart. For ofrene er smerten meningsløs - det er vanskelig å forstå at ikke gjerningspersonen skulle vært styrt av ondskap eller sadisme, sier Hermstad til ABC Nyheter.

Knut Hermstad har i flere år arbeidet med terapi for menn som har begått seksuelle overgrep. Han skrev i 2006 doktorgradsavhandlingen «Forbrytelse og selvforståelse. Et bidrag til forståelsen av en gruppe menn dømt til fengsel for seksuelle overgrep, i lys av terapi, etikk og strafferett». Her har han intervjuet 13 menn som alle var dømt for seksuelle overgrep.

Overgrep i barndommen

Hermstad sier at seksuelle overgrep ikke nødvendigvis henger sammen med psykopatologi eller andre kjennetegn på alvorlige personlighetsavvik.

- En del overgripere har klare symptomer på psykopatologi. Det vil si at de viser tegn på skader i form av psykiske problemer og atferdsforstyrrelser. Men andre overgripere mangler slike kjennetegn. Det er vanskelig å finne én enkelt årsaksforklaring som gjelder alle overgripere - årsakene er både sammensatte og kompliserte, sier Hermstad.

Spesialist i klinisk sexologi, Knut Hermstad, behandler seksuelle overgripere. (Foto: Privat)

Noen av overgriperne har selv blitt utsatt for overgrep i barndommen, men Hermstad sier at det å bli utsatt for overgrep i barndommen er noen grunn alene til at noen begår seksuelle overgrep i voksen alder.

- En del av dem har vært utsatt for overgrep i barndommen, men vi vet ikke hvor stor andel det gjelder. Det er ingen klare årsakssammenhenger mellom det å ha vært utsatt for overgrep og selv å bli en overgriper. I noen tilfeller kan slike erfaringer være en medvirkende faktor, men antakeligvis ikke i et flertall av tilfellene, sier Hermstad.

- Belastningene blir seksualisert

Felles for de aller fleste overgripere er likevel at de selv har blitt utsatt for alvorlige belastninger i barndommen.

- Akkurat hva som gjør at noen av disse begår overgrep i voksen alder, mens flertallet ikke gjør det, vet vi faktisk ikke. Men det ser ut til at belastningene på én eller annen måte er blitt seksualisert - slik at en underliggende sårbarhet har blitt aktivisert, og dermed ført til en atferd som har endt med seksuelle overgrep.

- I de fleste tilfellene kan vi finne forklaringer på hvorfor overgrepene har funnet sted. Men det er stor forskjell på å finne forklaringer i ettertid, og det å kunne forutsi hvem som faktisk vil komme til å begå overgrep, sier Hermstad.

- Ikke alle er pedofile

I de sakene hvor personer har forgrepet seg på barn, er man rettsvesenet gjerne på utkikk etter den pedofile legningen. Men selv om en person forgriper seg på barn, betyr det ikke nødvendigvis at vedkommende er pedofil, forklarer Hermstad:

- Noen misbruker barn fordi de har sin seksuelle interesse mot barn. Disse er pedofile. Men svært mange misbruker barn av andre grunner. De har en grunnleggende sårbarhet, som av ulike grunner er blitt seksualisert. De jeg har intervjuet, har sine seksuelle interesse rettet mot voksne personer, de tenner på det motsatte kjønn. Når de likevel misbruker barn seksuelt, er det fordi nærheten er blitt erotisert og videreført til seksuelle handlinger. Det er viktig å være klar over at ikke alle barneovergripere pedofile.

- I rettsvesenet er man ofte på utkikk etter en pedofil legning. Denne legningen gjør det mye lettere å forklare årsakene til at vedkommende har begått ugjerningene. Men pedofilibegrepet sier lite om hvorfor personen har blitt interessert i barn som seksualobjekter, det sier først og fremst noe om hva vedkommende faktisk tenner på.

- Det ble en dypere forståelse

David er en av de 13 personene som Hermstad har intervjuet. David ble arbeidsledig og deprimert, og forsøkte å ta livet av seg. Datteren ble hans store støttespiller. I en alder av 14 år begynte David å ha seksuell omgang med sin datter, og misbruket varte helt til hun var 29 år gammel.

Intervjueren: Hadde hun en slags posisjon som ”kvinnen i ditt liv”?
David: Ubevisst: ja. Jeg kan ikke si at det var slik bevisst, men at hun var det og ble det – ja!
Intervjueren: Kona di da – det du beskriver at du fikk av datteren din; nemlig nærhet, omsorg, varme, forståelse, sex – var det noe som du ikke fikk eller kunne få av henne?
David: Jo, det var ikke det som var problemet. Men etter hvert ble det slik at datteren tok i mot meg på et helt annet vis når jeg var som svakest. Det ble en dypere forståelse. Kona er grei nok hun, men hun mestret disse situasjonene langt dårligere.
Intervjueren: Så datteren ble i mye større grad en nær fortrolig?
David: Ja, det ble hun, det er helt klart.
Intervjueren: Og da ble skillet mellom deg som voksen og hun som barn opphevet i din opplevelse og i dine følelser?
David: Ja, hvorvidt vi fortsatt kan kalle henne for barn når hun begynte å nærme seg 30 er vel et spørsmål. Hun var vel faktisk voksen også da.

Barn avviser ikke

I doktorgradsavhandlingen bruker han også begrepet skam som en del av forklaringen for at de begår overgrep mot barn. «Skamerfaringer og redsel for avvisning har fått dem til å dreie den seksuell oppmerksomheten fra voksne til barn», nettopp fordi barn ikke vil avvise dem.

- Hos de som begår overgrep mot barn ser vi ofte en mangel på det vi kan kalle emosjonell kompetanse. I møte med voksne, likeverdige partnere føler de seg underlegne. De behersker ikke det finstemte spillet av forhandlinger og signaler som alltid skjer mellom personer som skal ha sex med hverandre. Barn stiller ikke samme krav som voksne. Derfor er det lettere å forholde seg til barn - de kan ha sex med barn på sine egne premisser; det vil si at de kan misbruke barna uten å møte motstand, sier Hermstad.

Forveksler nærhet med sex

Mange av de som begår overgrep mot barn har også lite «intimitetskompetanse».

- Det betyr at de forveksler nærhet og fortrolighet med sex. Fortrolighet til barn blir oppfattet som seksuelle signaler. Når de opplever å ha god kontakt med et barn, kan de kjenne på seksuelle følelser - og ofte fører disse følelsene til at de i neste omgang begår overgrepshandlinger, sier Hermstad.

Elias: Så, om kvelden da vi gikk og la oss – det var nokså lite plass der – da vi la oss tre stykker i dobbeltsenga; sønnen innerst, datteren i midten og jeg ytterst på kanten. Utpå natta våknet jeg med at jeg holdt på å beføle datteren. Da jeg oppdaget hva jeg holdt på med ble jeg fryktelig redd, for jeg forsto at det jeg holdt på med ikke var riktig. Så det var hva som skjedde første gangen. ... I ettertid har jeg funnet ut at når det skjedde så var det sammenfallende med tider da jeg trengte – ja, jeg følte at jeg sto veldig utenfor, ingen var glad i meg og ingen brydde seg om meg. Kona var jo veldig mye syk, hun hadde tydeligvis nok med sitt – derfor ble det til at jeg begynte å søke trøst hos dattera mi.

- Jeg ville henne jo ikke noe vondt

Elias ble dømt for overgrep mot sin datter. Han begynte å misbruke sin 9-årige datter i forbindelse med at kona ble alvorlig syk og innlagt på sykehus. Overgrepene pågikk i en femårsperiode. Den seksuelle kontakten med datteren styrket hans lave selvfølelse.

Elias: … jeg ville henne jo ikke noe vondt, det var ikke det jeg var ute etter. Men hun viste at hun var glad i meg – det var veldig stort for meg.
Intervjueren: Følte du deg mer verd når hun viste deg at hun var glad i deg?
Elias: Det er klart det … du ble jo mer et menneske….. det var veldig svært det, at noen satte pris på deg, viste at de var glad i deg – det har utrolig mye å si.»

- Alle behandlingsopplegg for overgripere tar sikte på å få gjerningspersonene til å slutte å misbruke barn. Noen ganger må vi legge hovedvekten på selve atferden, det vil si at vi må arbeide med risikofaktorer og forhold som kan hjelpe dem til å holde seg unna barn. I andre tilfeller må legge større vekt på såkalte psykodynamiske faktorer. Det betyr at vi må legge hovedvekten på å forhold som handler om deres oppvekst, seksuelle utvikling og psykologiske historie. Årsaksforholdene er komplekse; behandlingen må derfor være tilpasset den enkeltes situasjon, sier Hermstad

Ser ikke på seg selv som overgripere

Hermstad mener terapi og behandling av overgripere er den eneste veien å gå for å forhindre at nye overgrep blir begått.

- Den eneste måten å forandre overgripere på, er å gi dem profesjonell hjelp. Terapi er derfor en viktig forebyggende strategi - overgripere som har gått i behandling har store muligheter for å slutte å begå overgrep. I terapien lærer de også å ta på seg ansvaret for det de har gjort. Selv om handlingene kan ha årsaker gjerningspersonene selv ikke har hatt kontroll over, er det nødvendig å fastholde at alle mennesker har et moralsk ansvar for det de gjør, sier Hermstad.

Ingen av de 13 personene han har intervjuet ser på seg selv som overgripere, og de har alle vansker med å forstå at de kan ha begått slike ugjerninger.

«Ingen av dem ser på seg selv som overgripere. For de fleste er overgrepshandlingene uforståelige hendelser, det gjelder særlig dem som har begått voldtekt – de skjønner simpelthen ikke at de kunne gjøre noe slikt. Andre har nok en innsikt i det de har gjort, men er likevel ikke i stand til å se at overgrepshandlingene skal kunne karakterisere deres menneskelige kvaliteter i den forstand at de gjør seg fortjent til betegnelsen», skriver Hermstad i doktorgradsavhandlingen.

Han bruker Birger som eksempel. Birger ble dømt for voldtekt av en fremmed kvinne.

Birger: Ja, det var det at vi satt her og festet og hadde det litt artig. Utpå natta ville vi ut på byen, dro ned til en pub, det var da vi skulle heim at det fatale skjedde. Hun kom der, jeg gikk etter henne, jeg vet ikke hva som skjedde. Hvorfor jeg gjorde det skulle jeg gjerne likt å vite … Det er rart å tenke på nå i ettertid, jeg vet ikke hva som egentlig foregikk i hodet mitt, for å si det sånn – ettersom jeg gjorde det jeg gjorde og attpåtil ikke skjuler spor eller noe ... Det er fryktelig vanskelig å sette ord på slikt, det er det – hvor vondt du har i kroppen. Det må bare oppleves.

- Du flytter grensene

- Overgriperne jeg har intervjuet - og mange av dem jeg ellers har jobbet med - har vanskelig for å ta innover seg rekkevidden av det de har gjort. Dette skyldes en kombinasjon av manglende forståelse og manglende vilje til å forstå. Bagatelliseringen skjer både bevisst og ubevisst. Det er en stor belastning å være årsak til andre menneskers lidelse; sånn sett er det naturlig at de forsøker å minimalisere og bagatellisere sine handlinger, sier Hermstad

Arnt: Det var en utvikling, både i tankene og i den seksuelle fremdriften. Jeg visste jo at det var galt, innerst inne. Men du flytter grensene, hvis du ikke er våken på det så bærer det galt av sted. Litt kosing og kjæling … Ja, ja, det kan ikke være så farlig. Etterpå vet du at det er galt, dette må du slutte med. Men så gikk det bare en stund; bare én gang til, tenker du. Det virket jo opphissende på meg, det er jo en god følelse, en god stund så var det …det var et tegn på at hun likte det.

Arnt ble dømt for misbruk av sin egen datter.

Må fjerne livsløgnene

Å komme til denne erkjennelsen er noe man jobber med i terapien, og lære dem å leve med smerten.

- I terapien arbeider vi med å redusere eller ta vekk disse livsløgnene. Ingen terapeut kan ta bort den smerten overgripere opplever når de erkjenner at de faktisk har skadet mennesker for livet, derimot kan vi hjelpe dem til å bære smerten, sier Hermstad.

Finn: Når du tenker på ofrene, så har de hatt det verre enn deg selv. Det var mer tøft for ofrene enn det var for oss.
Intervjueren: Var dette en forståelse som vokste frem i løpet av tiden i gruppa –
skjønte du mer av hvordan for eksempel ditt offer hadde det?
Finn: Ja, det var en tøff tid. Det er en tøff tid fremdeles. Egentlig tenker du ikke på belastningen du selv har. Du tenker på hvilke belastninger de har hatt.
Intervjueren: Betyr dette at det var viktigere å vite og å forstå enn det var å
fortrenge?
Finn: Ja, det er ikke noen vits i å forsøke å fortrenge ting.
Intervjueren: Selv om forståelsen fører til at du selv får det mer vondt, så er det altså bedre å forstå og vite?
Finn: Ja, absolutt.

Hermstad sier at det er viktig å møte menneskene med empati og respekt, men presiserer at dette ikke betyr at man aksepterer eller respekterer de handlingene de har begått.

- En forutsetning for å drive terapi med overgripere er at terapeuten er i stand til møte dem med empati og respekt. Respekten gjelder ikke deres handlinger, men deres menneskelighet. Selv om de har gjort noe galt, kan de respekteres for å være kjempende mennesker som strever med sine skader og sine smerter, sier Hermstad.