De må behandles som individer

I sin tekst til 22. juli-markeringen skrev Karl Ove Knausgård om ”Avstanden midt i blant oss” og viktigheten av å ikke distansere seg fra andre mennesker.

Dette skulle være lærdommen som kom ut av de sanseløse drapene. Ordet han bruker, avstand, er for meg en annen måte og uttrykke et relatert begrep: objektiviseringen av andre mennesker. Det er noe vi alle gjør. I konflikter blir det brukt systematisk for å legitimere drap av fienden og karakterisere dem som noe under-menneskelig. Dette er et velkjent fenomen og kalles subspeciation på engelsk.

Under folkemordet i Rwanda ble Hutuene oppfordret til a drepe ”kakerlakkene” (Tutsiene) via radio. En rekke negative termer som ”gook”, ”chink”, ”dink” , og ”zipperhead”, ble brukt under den amerikanske okkupasjonen av Filippinene og/eller Vietnam- og Koreakrigen.

”Sand nigger”, ”rag-head” og ”camel jockey” brukes i dag av styrkene i Afganistan og Irak for å objektivisere arabere og folk fra Midtøsten. Det er lettere å drepe rag-heads enn mennesker.

Empati for andre mennesker innebærer å kunne omgå sin egen ensinnetheten og påta en to-sinnethet. Empati er vår evne til å identifisere hva andre tenker og føler, og respondere på en passende måte. Det er lett å overkjøre denne funksjonen når vi deler forskjellige grupper i oss og dem.

Gjerningsmannen bestemte seg for at det var OK å drepe marxister eller ”kultur-marxister”, han så ikke på de unge AUF-erne som mennesker, men som tilhørere av en kunstig gruppering han hadde funnet på. De ble sett på som objekter i en gruppe, ikke subjektive individer med egenverdi.

Det er ikke nødvendigvis farlig å objektivisere mennesker. Alle gjør det hele tiden. Det avgjørende ligger i opprettholdelsen av den underliggende forståelsen om at grupperingen fortsatt består av individer med menneskeverd.

Som uttrykt av Hannah Arendt i ”En rapport om ondskapens banalitet”, var ikke enhver nazist og medhjelper i holocaust betydelig ondsinnet eller sosiopatisk. De forferdelige handlingene ble legitimert og normalisert under nazitiden ved å objektivisere jødene og de andre folkegrupper som blant annet rotter og parasitter. De ble en annen gruppe som ikke kunne sameksistere med vi-et.

Utøya-gjerningsmannen ble diagnostisert med narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Dette er vanligvis et resultat av abnorm hjerneutvikling (ofte på grunn av dårlig oppvekst) eller hjerneskade et eller annet sted i det Simon Baron Cohen kaller empati-kretsen, et nettverk av minst tolv hjernestrukturer som gir oss evnen til empatisk tenkning. Dette hemmer også ens evne til relaterte tankefunksjoner som selvinnsikt og kritisk tenkning.

Men dette er fortsatt ingen forklaring på hvorfor noen med en slik personlighetsforstyrrelse blir en massemorder, når de fleste med narsissistisk personlighetsforstyrrelse ikke dreper.  (Se ”Zero Degrees of Empathy” – Simon Baron Cohen).

Svært relevant i lys av Knausgårds tekst er varsomhet rundt måten rumenerne i Oslo omtales og behandles. Ifølge Ada Ingrid Engebrigtsens' [Sosialantropolog hos NOVA] artikkel i "Folk er folk" er rumenerne en svært heterogen gruppe som ikke alle har samme kultur (et mindretall er romani og disse kan heller ikke sies å ha en homogen kriminell kultur).

Tanken om uforenlige kulturer og menneskeslag er arvegods fra rasistisk ideologi og vår tendens til ”oss og dem”-tenkning (tenkning i baner av inn-gruppen og ut-gruppen). Tidlig i forrige århundre hadde vi forskjellige, innflytelsesrike former for nordisisme som hevdet at de nordiske folkegruppene var fanebærerne av menneskelig sivilisasjon og utvikling. De andre gruppene var mindreverdige og uforenlige med de nordiske.

Tanken om andre etnisiteter som flytter til Norge og fullstendig dominerer kulturen vår eller omskriver grunnloven til sharialov, er ganske virkelighetsfjernt. Det kommer aldri til å skje. Det er ingen politiske representanter for minoriteter som foreslår noe i nærheten av dette og det er ingen som noen gang kunne lykkes i det.

Det virker som en del nordmenn (her burde jeg kanskje spesifisere ”norske individer” siden flere liker å tenke på oss som homogene) føler seg truet av noe så naturlig som at folk som er helt eller delvis fra andre land, beholder visse tradisjoner og elementer fra en annen kultur. Hvilken nordmann er det som ikke har ”unorske” vaner og interesser?

Hvor mange nordmenn har ikke spist indisk mat og sett amerikanske filmer? Å dra på kino og se utenlandske filmer er kanskje blitt akseptert som en del av ”norsk” eller vestlig kultur?

Akkurat som alle andre norske tradisjoner var det en gang nytt, ukjent og kanskje utenlandsk. Rumenerne i Oslo er ikke et stort problem. Det fins vinningskriminelle blant dem, men selv de som har begått kriminelle handlinger, kan de ikke sies å ha det i ”deres natur” (eller kultur) mer en noen andre kan sies å ha det.

De har ikke alle en kultur basert på kriminalitet. De som begår kriminelle handlinger, eller som ikke finner arbeid, får ikke opphold. Her skal de saksbehandles som individer og ikke sendes tilbake som gruppe, slik flere liker å foreslå.