ABC Nyheter

Mer eller mindre dypt troende – fra alle religionssamfunn – hevder sin religiøse rett og plikt til spesiell påkledning og fremtoning, kosthold, barneoppdragelse og opptreden etc ut fra at deres ”store lære” påbyr det, eller kan tolkes slik, men alt er erfaringsbaserte og utgamle hedenske/før-religionske lokal-kulturelle overlevelsesstrategier som ble viderebragt muntlig, og dermed formet/blandet seg med religionene etter hvert som også disse vokste fram, fordi de på den måten ble lettere å håndheve, eller gjorde en ny religion mindre fremmed, mer troverdig og ”lettselgelig” i nye markeder.

Samtidig med de muntlige overleveringene av ordet, og etter hvert nedtegningene, av både jødenes Tanakh =Torah(Mosebøkene)/ Neviim(Profetene)/ Ketuvim (Skriftene) = opprinnelig den hebraiske bibel ~/= Bibelens gamle testamente (i noe avvikende redigering), - og senere nye testamente, og deretter Koranen, har det naturlig nok, til ”de utvalgtes” beste, samtidig også blitt formidlet - og dermed flettet inn - de mer kjente og i sin tid anerkjente retningslinjer, samt praktiske råd - og frarådinger - (og litt farge av formidleres ståsted, personlige ideer og kjepphester) - for sosial omgang, god helse og et langt liv, selv om disse med største sikkerhet var essensen av menneskenes egne nedarvede - om kanskje ikke i sin fulle sammenheng forståtte - erfaringer, - som også hovedelementene av de gjennom slektleddene videreførte påståtte åpenbaringer fra det høye (det har tidvis tentes et forståelsens og fornuftens lys for folk senere også, uten påvisbar himmelsk assistanse). Blant disse var selvsagt også hensyns- og omgangsregler, måtehold og sunne matvaner, - og ikke minst; renslighet og annet - inkludert omskjæring av guttebarna, og begrensning av seksuallivet til de(n) på forhånd uberørte, og senere for andre utilgjengelige partner(e), og slektens videreførsel - som kunne avverge eller mildne gudenes vrede og straff - (uforklarlige infeksjoner, sykdommer – og naturkatastrofer)- for ulydighet.

Siden medisinsk kunnskap var liten og helse/ulykkesforsikring utover hjelp fra kjernefamilien var ukjent gjaldt det å unngå eller redusere alle kjente/mulige risikoer – selv om dette også innebar å begrense eller gi avkall på personlige øyeblikkets nytelser, gleder og fornøyelser! Reglene/advarslene ble gjerne hamret ut, og fulgt opp, av stammens eldsteråd (som hadde oppnådd alders erfaring, lagt trangen (og evnene) bak seg – og trengte maktmidler), men ”åpenbaringen” ble selvsagt tillagt de høyere makter - det ga størst tyngde, og var udiskutabelt!

Artens, og fremfor alt slektens, styrke og fremtid foran romantikken og den enkeltes behag har alltid vært tvangstrøya i vestens varianter av religion, i det minste for massenes/de lavere samfunnsklassenes vedkommende! Alle godt voksne husker vel bibel- og salmeterpingen i folkeskolen, med lovsang om belønning også til de gudfryktiges etterkommere i inntil 3. og 4. slektsledd, og om straffedom i 1000 slektsledd for hor og annen synd - og salmestrofer som: ”Hver gledesstund du fikk på jord betales skal i himmelen med sorg!”? 

Det alle har mistet av syne er at dette var og gjaldt forholdene der og da, da ”hele verden” var et overbefolket og karrig landområde innerst i middelhavet, og tilliggende landområder øst- og sørover. Restriksjonene var den gjennom generasjoner utviklede overlevelsesstrategien, men udiskutabelt lettere å håndheve, etter religionens tilkomst emballert i ritualer, og presentert som gudepålagte dekreter!

Prinsippet har med stort hell vært utnyttet også senere av ”Den Allmektiges” fanebærere og påstått ydmyke jordiske tjenere og representanter, både åndelige og verdslige, til både slotts-, katedral-, moské- og tempelbygging, kors- og andre hærtog, med bygging av nødvendige forsvarsverker med mer til gudens ære og troens fremme --, samt selvsagt; bekjempelse av ”de vantro”, alternativt ”de urene”.

Alle som gis adgang eller innvilges opphold forutsettes selvsagt å ha akseptert at også der vertslandets lov og sedvane kolliderer med deler av deres egen religion og kultur skal vertslandets norm aksepteres, respekteres og etterleves (faktisk formelt også bak nedrullede gardiner), også av medbrakt og senere tilkommet familie, - på linje med aksept av høyretrafikk – for dem som kommer fra tidligere britiskstyrte kolonier (When in Rome, do as the Romans/ Håvamål: Lov lyda eller land flyg.).

Det må være berettiget både å kreve og å forvente at også valgte/medbrakte/innhentede religiøse/ kulturelle rettledere har erkjent å være innforstått med, aksepterer, og videreformidler dét, - og i det minste ikke motarbeider det, ikke engang uoffisielt, og at heller ikke "gjesteforelesere” forfekter annet.