Hvor kommer råskapen fra?

Jeg leser i avisene at mellom 10 og 15 000 mennesker det siste året er slaktet ned i Syria. Vi står maktesløse. Mange av de drepte er barn. Barn brukes stadig oftere som skjold i en eskalerende borgerkrig.

I går, etter mange måneders forverring av situasjonen, fortalte vår utenriksminister Støre at Syria befinner seg i borgerkrig. Det tar tid å forstå. Til tross for det man ser og hører.

Hjemme har vi satt inn all vår medisinske spisskompetanse på å forsøke å begripe at en nordmann kaldt og følelsesløst myrder medborgere – også barn, ungdommer. Er mannen tilregnelig? Har mannen en psykose?

Det gir oss en stor følelse av ubehag at det også blant våre egne finnes mennesker som kan begå urimelige og vonde handlinger. Hele vår psykiatriske ekspertise er satt inn for å løse gåten. De lærde strides, og fokus får oss til å glemme at historien dreier seg om en mann som har drept og skadet mange og som har sprengt regjeringsbygget i luften. Vi forsøker fortvilet å forklare med psykiatri at noe er gått galt.

Til tross for alle våre avanserte våpensystemer, forsvarsverk og forsvarsallianser så ble landet vårt angrepet. Og vi stod der forsvarsløse. Omtrent som amerikanerne da de fikk sine Twin Towers rasert. Er det psykiatrien som kan gi oss svaret?

Vi er så suverene og faglige i all vår orientering at vi får ikke hendelsenes grellhet til å stemme med noe som helst. I våre diagnoseskjemaer finnes der ikke en eneste post for terrorhandlinger og forvirring.

Man kan undre seg. Er det hukommelsen vår som svikter? Uhyrligheter skjer kontinuerlig. Vi behøver ikke gå tilbake til Holocaust, Korea- eller Vietnam-krigen. Vi kan kanskje nøye oss med å minnes massakren av 8000 mennesker (mest barn og kvinner) i Srebrenica 11. juli 1995. Det er 17 år siden.

Det må være mange mennesker som har forsket på dette. Kanskje skulle vi heller spørre disse hvorledes det kan være mulig at tilsynelatende normale mennesker utvikler seg til drapsmaskiner. Eller kanskje vi skulle spørre noen av alle dem som etter hvert har tatt sine doktorgrader på raseringen av Irak eller Afghanistan. Eller noen av de hjemkomne soldater?

Erfaringsmaterialet må være enormt. ”Bestialitetens historie” er barnelærdom, og jeg er redd psykiatrien har lite å tilføre oss av innsikt. Jeg tror vi må gå til historien. Og vi må gå til litteraturen. Her kan vi skaffe oss innsikt og evne til innlevelse.

Et menneske som frarøver mange mennesker sine liv - og som i tillegg lar en bombe sprenge sitt lands regjeringsbygg - er ikke tilregnelig. Vi kan ikke lenger regne med denne personen. Vi kan kalle inn så mange eksperter vi vil. Diagnosene vil ikke kunne endre noe ved de grufulle handlingene.

De lærde burde nå trekke seg ut av rettssalen - og tilbake til sine auditorier hvor jeg regner med at de i årtier vil diskutere dette traume som er blitt påført nasjonen. Quisling er et navn hele verden kjenner til. Det er et ord som er gått inn i et allment vokabular. Dostovjevskijs Raskolnikov fra ”forbrytelse og straff”, kjenner vi alle til. Don Quijotes kamp mot vindmøllene turde være velkjent . Vi vet om britenes årlige bålbrenning av Guy Fawkes, mannen som plana sprenging av parlamentet. ”ABB” blir kanskje diagnosen på en type tilstand som enkelte mennesker kan hensettes til når man har flyttet ut i cyberspace og virkeligheten forveksles med krigsspill.

Eller kanskje blir "ABB" diagnosen et helt samfunn vil kunne bli gitt - når kjærligheten har forsvunnet, og vi i stedet for omsorg for hverandre har latt ekspertisen lobotomere oss, slik at vi bare har kulde tilbake; og ikke lenger begriper at vi har lov til å vise og å ta ansvar for hverandre. 

Snart får Breivik en dom. Han lider av en sykdom som heter "ABB". Og jeg er redd smittefaren er enorm. Likegyldigheten sprer seg. De fleste av oss har nok med vårt. Man går hver til sitt.

(Foto: Ap/Scanpix)