ABC Nyheter

Altså, man søker å få et arbeid, man skriver under på en arbeidskontrakt og godtar dermed den arbeidstid og lønn som står beskrevet i denne kontrakten.

Så skal man altså i ettertid streike fordi man ikke er fornøyd.

Da blir jo spørsmålet hvorfor man i utgangspunktet signerte denne kontrakten. Jeg går ut ifra at den ikke inneholdt noe som tilsa noe som helst i forbindelse med årlige lønnsforhøyelser. Allikevel så velger altså den ansatte å kreve bedre betalt enn det han eller hun skrev under på.

For og ta det litt i rekkefølge:

Det at man som ansatt i et privat firma bør ha mulighet for hvert år og forhandle om lønn, er fordi man er i et konkurranseutsatt marked som svinger betraktelig fra år til år. Derfor er det noen år lite eller ingenting å hente, mens det andre år kan gå svært så godt, og man kan få et løft, hva lønn angår.

Nå hadde jeg helst sett at det ikke var nasjonale lønnsforhandlinger i det hele tatt, men kun lokale. Det kan til tider være veldig negativt for en del bedrifter å bli påtvunget ekstra utgifter til lønn, og da særlig hvis markedet er dårlig.

Lokale lønnsforhandlinger derimot er spisset inn mot den enkelte bedrift, og vil gjenspeile det markedet og den konkurransen bedriften befinner seg i. Det vil si at hver enkelt arbeidstaker vet hvordan bedriften klarer seg og at man forhandler om lønn og andre goder ut i fra dette.

Jeg tør påstå at det ikke hadde vært en eneste streik innen privat sektor hvis dette hadde vært tilfelle. Den eneste faktoren som noen kanskje vil kunne argumentere med, vil være at det kan bygge seg opp en del lønnsforskjeller mellom de forskjellige bransjer. Men det er det jo også allerede i dag.

Når det gjelder offentlig sektor så er det en uting at man streiker i det hele tatt. Denne delen av samfunnet blir lønnet av oss alle for å kunne yte service tilbake til befolkningen. Disse tjener ingenting og produserer heller intet.

Så den eneste lønnsøkningen denne delen av arbeidsmarkedet skal ha, er en en justering i forhold til den årlige konsumprisindeksen. Altså at man får lønn etter prisstigningen. Hvis man er ute etter bedre kjøpekraft i det offentlige, så får man heller se på arbeidstider og andre former for innretninger.

En ansatt i offentlig sektor er og blir en ”utgiftspost” og vil alltid være det.

Og hvorfor er det aldri noen som spør en lavtlønnet: Har du blitt tvunget inn i dette yrket, eller sjekket du ikke lønnsnivået før du begynte? Og hvorfor er det ingen som sjekker lønnsnivået i den stillingen man er ute etter før man begynner på utdanningsløpet? Ja, jeg må bare spørre.

De ansatte i det offentlige kan godt få mer lønn, men da må dette dekkes inn et sted. Og da er det mest sannsynlige at det legges litt mer på skatten, og hva betyr det? Jo, man betaler altså sin egen lønnsforhøyelse.

I det private så produseres det faktisk ting, og det er dette som gir inntjening til bedriftene og staten. Så det er altså den private sektor som betaler hele gildet og kan derfor med god samvittighet ta ut mer lønn enn de offentlig ansatte, som kun yter en service overfor resten av befolkningen, og vel egentlig er et ”nødvendig onde” i et samfunn som holdes gående av hvor mye man kan klare å produsere og selge. Det er slik pengene kommer inn i statskassen, og det vi lever av.

Så konklusjonen er enkel: De offentlig ansatte følger prisindeksen. Og de privat ansatte følger sin egen bedrifts økonomiske helse. Streikene forsvinner, da det ikke lenger er noen grunn til det, og befolkningen får den offentlige servicen de har krav på.

Ikke sag av den greina du sitter på.

(Foto: Scanpix)