ABC Nyheter

En av dem, Solveig Modum Dybing, hadde i torsdagens VG et innlegg - Surrogati og barnesvik - basert på at den som bærer fram barnet, er den eneste rettmessige forelder, ikke et ord om at denne ikke nødvendigvis er eggleverandør, og kanskje også har en kvinnelig partner, mens derimot en mann som kjøper/leier de nødvendige tilleggsprodukter og tjenester er fy-fy selv om han selv leverer de genetiske mannlige detaljer.

Da blir en likekjønns partner en vederstyggelse. Begge alternativene er menneskelige, men i samme grenseland sett ut fra naturens orden!

Bortsett fra noen få og meget lavtstående arter er naturens orden basert på en maskulin og en feminin partner for å unnfange avkommet.

Nederst finnes noen arter som bare knapt møtes/ trenger nærhet for forplantningen/ bestøvingen/gytingen, og hvor avkommet enten er ”programmert” til sin alenegang, eller må av en frambærer læres å finne føde, men også disse er programmert for på ett eller annet vis å unnfange en neste generasjon. 

Videre oppover inngår også ”flokken” eller begge sider i å verne og oppfostre. Jo lengre opp på stigen jo lengre oppfostringstid, med større slekts-/flokktilhørighet, men selv om bare unnfangelsen naturlig krever begge siders prinsipielle medvirkning, og hver av partene ofte kan oppfylle atskillig mer enn sine kulturbetingede oppgaver, og kanskje langt bedre enn et ordinært men uegnet par, har naturen nok hatt sin hensikt med at to ulike parter skulle delta og bidra, hver med sitt, fra unnfangelsen til selvstendig voksent avkom (Alternativet heter kloning, er kopiering - og avskjærer videreutvikling!).

At det likevel t.o.m. har gått svært bra i mange tilfeller (de ikke så vellykkede tilfellene trekkes ikke fram like frimodig, og ”sorte får” forekommer jo også innen de edleste og nobleste familier/-konstellasjoner) hvor den andre part har falt fra, ikke har fått vite om sin ”delaktighet”, er ”skjøvet ut” - eller ikke har fulgt opp, må ikke danne grunnlag for å mene at ”den ikke lengre absolutt nødvendige part” er uten betydning, og uten konsekvenser kan velges bort/vrakes/ erstattes, gjerne med en av samme kjønn som den gjenstående ”rettmessige” forelder, oftest mor - selv om flere ensligblitte foreldre har funnet lykke og harmoni sammen med en ny partner, - også av eget kjønn - for kortere eller lengre tid.

Det er dessuten stor forskjell mellom som ensligblitt forelder/enslig å ”komme videre” på best mulig måte, med allerede eksisterende eller unnfanget avkom, og planlagt alenegangs familiestiftelse med ulike grader av forledet/leid/kjøpt partnersubstitutt/-tjenester, og kanskje også likekjønns ”medpartner”, oftest ”medmor”.

Mens biologisk farskap ved tvil har blitt av-/bekreftbart ved ulike analyser – om mor tillater (eller insisterer) - er definisjonen av mor fortsatt feilaktig slik den ble nedfelt mens naturen alene rådde grunnen, da frembærer og eggleverandør garantert var samme person - uten at noen kjente sammenhengen - og det er dér slektskapet i biologisk forstand - og analogt med farskap - tilhører, men binding utvikles gjerne også hos pleie-, sted- og adoptivforeldre (i realiteten alle surrogater), - med forventning, tid og tilvenning, bare spør dem som langt ut i livet har fått sjokket ved å få vite at de likevel ikke er biologisk far til sitt avkom!

En revisjon og grenseoppgang mellom biologisk/genetisk, følt/påtatt og juridisk foreldreskap er derfor på sin plass siden det er de genetiske særegenheter som videreføres til etterslekten som blodsbånd, fra begge sider, - men! donorer av organer (inklusive egg og (mekanisk injisert) spermie!) blir ikke ansvarliggjort for de avgitte donaters fremtid, funksjon og utvikling, og heller ikke gitt noen rettigheter!

Genetisk er far mer entydig definerbart enn mor, og siden jo kjønnene biologisk stiller noe ulikt i muligheten å få ”helt egne” barn uten å ha en mer varig partner (som kanskje blir til bry ”etter tjenesten”) burde kan hende også menn, i disse likestillingstider, kunne få aksept for en analog kjennelse: far: xxx - iht. fremlagte, rettsgyldig dokumentasjon og ansvarserkjennelse, mor: ”ukjent” -- når biologisk farskap er dokumentert, også om skapelsesprosessen har pågått i total utlendighet. Kvinner kan jo med litt assistanse i utlendigheta komme hjem og etter hvert bli frittstående mor til et barn hun ikke engang er genetisk i slekt med!

Også avkommet har krav og rettigheter, selv uten å vite om det, og to biologiske/ ”semi”-biologiske/ adoptivforeldre har forpliktet seg – og faller bare unntaksvis fra samtidig, og har dessuten lagt påvisbare bindinger i gener eller rettsgyldige/forpliktende dokumenter! 

Og: Samfunnet skal primært ivareta barnas vurdert beste, deres behov og rettigheter, ikke den voksnes ønsker – selv om hensynene oftest blir nærte sammenfallende etterhvert. Barnas tarv blir derimot etter hvert noen voksnes forpliktelser!

At legevitenskapen etter hvert er kommet så langt at den kan bidra og hjelpe/reparere der sykdom/skade/medfødte mangler eller andre årsaker gjør enkelte ute av stand til å føre et ”normalt” liv skal vi glede oss over.

Når sykdom eller skade inntreffer, venter vi oss at en diagnose og medisinering, hjelpemidler eller en operasjon skal bringe kroppen eller sinnet best mulig tilbake mot den ansett normale funksjon, når hjertet ikke orker mer synes vi en bypassoperasjon er på sin plass, og en supplering med blod fra en eller flere donorer kan bli nødvendig og er ok, og om kroppen for øvrig er i såpass stand at den kan nyttiggjøre seg en organtransplantasjon forventer vi i det minste å få bli vurdert også for dette ved behov, og satt på venteliste i håp om at en egnet donor skulle dukke opp i tide.

På samme måte må et ordinært par, der en fysisk eller sykelig defekt medfører at paret ikke kan (eller ikke uten korrigerende tiltak bør) frembringe ”helbiologisk” egne barn, ha krav på samfunnets/ legevitenskapens hjelp for sitt handikap, uansett om hjelpen består i å raffinere/utnytte egne egg og spermie eller ved tilførsel av donert. Ikke primært for å produsere barn, men for å kompensere der naturen ikke strekker til.

Hva naturen normalt ordner uten hjelp er langt over vår fatteevne, men iblant makter den ikke, eller gjør feil – som vi mennesker -, og da er det vår plikt å korrigere der det står i menneskelig makt. Det er ikke en guds vilje eller represalie der naturen iblant ikke strekker til eller feilproduserer, og det kan meget vel være konsekvenser av disposisjoner, handlinger eller lege-/medisinsk behandling eller medisinering mennesker i overmot, uvitenhet, nødvendighet eller fortvilelse har foretatt eller gjennomgått tidligere; husk Nevrosedynskandalen!

Mottaker og donor for både blod og transplantasjonsorganer må sorteres for match, det er ikke urimelig at også mottaker og donor av egg/spermie blir forsøkt matchet i håp at resultatet kan bli mest mulig ”som forventelig”. (Adopsjon blir avvikende fordi det hovedsakelig gjelder allerede unnfangede/fødte barn som unnfanger(e) og land ikke ser seg i stand til å beholde, og som gjerne bare personer i en annen del av verden både ønsker og har økonomi til å adoptere.)

Også når paret selv kan frembringe brukbare egg/spermie, men ikke makter å bære fram fosteret, bør det være akseptabelt, i lovregulerte, avtalte og kontrollerbare former, å kunne leie/kjøpe ”frembærertjenesten”.

I de fleste andre sammenhenger der egen kapasitet ikke strekker til er jo innleid arbeidskraft og kjøpte tjenester akseptabelt; etter at barn er født har innleid og betalt stell, tilsyn og pleie lenge vært akseptabelt – der ”ei håndsrekning fra slekta” ikke var tilgjengelig eller ikke tilstrekkelig, stadig bedre og rimeligere barnehage og sfo står på alle partiprogrammer før alle valg!

Risikoen under ”kontraktsgraviditeten” er vel ikke større enn ved en ”familiær n`te gangs”( - som dessuten ikke kan oppstå samtidig -) og med tilpasset ernæring og forsterket helsetilsyn bekostet/betalt av ”oppdragsgiver”.

Risiko har alltid forekommet. Ulike krigssone- og andre høyrisiko-tillegg (t.o.m. multipli av ordinær lønn) har vært avtalt og utbetalt før (eksempelvis Suez-blokaden /Khargseilingene) (med enda større uttelling til rederne/ ”(krigs)profitørene” – tilsvarende surrogatihjelpeklinikkene-), og andre avsavns-, risiko-, smuss- og ubehagstillegg/ -kompenseringer har vært avtalefestet i ”mannsyrker” som eksempelvis politiet, brann- og redningstjenesten, sjøfart, tung-/verksted- og gruveindustri svært lenge, fordi både de lite lystbetonte oppgavene og også noen direkte livs- eller helsefarlige måtte gjøres av noen, stundom under lovregulert tvang, som eksempelvis forsvars-/krigstjeneste,– og også mot vesentlig lavere/ingen særskilt/underslått kompensasjon! ( eks 2. verdenskrig og Notrashipsfondet).

Den ”ærefulle plikten” har riktignok så langt vært akslet av ”sverdsida”, men utbetalt som rene kronetillegg lokket også der kompensasjonen mannskapene nederst på lønnsstigen (med minste forutsetninger for til fulle å vurdere konsekvensene, og uten økonomisk ryggdekning til å kunne avstå) sterkest til ”å melde seg frivillig”, for å kunne unne seg og familien ”det lille ekstra”, uten at dét forårsaket de mange harmdirrende avisinnleggene og politiske polemikkene!

Heller ikke annen produksjon i lavkostland (og utført hovedsakelig av piker/kvinner), for eksempel elektronikk-/industriprodukter, fottøy og manufaktur samt leketøy – og ikke minst produksjonslokalene og arbeidsforholdene - er underlagt norsk arbeidstilsyn og HMS-regler, uten at billigere importprodukter og fabrikknedlegginger i den vestlige verden har utløst de store opptog og unisone fy-rop!

Det argumenteres med barnas beste og risiko for utnytting av surrogatmødre, og antydes muligheten at også uegnede menn skal/kan få barn (utsagnet om at de uegnede mødre får flest barn er historisk, men kanskje ikke helt stuerent i våre dager), og at barn kan få uegnede foreldre - eller ingen ansvarlige foreldre i det hele tatt, men det er vel få barn som bevislig er mer etterlengtet enn de av foreldre som har måttet gjennomgå årevis med omfattende og langtekkelige utredninger, forsøk, adopsjonsprosedyrer – og venting - for å få barn. Alle bekymringene lar seg løse ved regelverk, sertifisering/tilsyn/oppfølging av mellomledd og prosessen, samt ved sikting/prevurdering av ”adopsjonsprosessens endeledd”.

Det hevdes at det er ingen menneskerett å få barn! – Muligens så, men det er programmert i våre gener, og er faktisk vår eneste hensikt på jord! Derimot er det ingen naturnormal og menneskerett at alle skal leve opp og ha god helse og førlighet gjennom et langt liv, men den sykdomsforebyggende og helbredende helse- og legetjenesten anser alle berettiget og nødvendig, - og for liten!

Bibelen skal (eventuelt) leses med ydmykhet og omtanke, for egen forståelse, - ikke brukes til å slå sine motdebattanter i hodet med! 

Det er når mennesker forventer samfunnets aksept/velsignelse og/eller medvirkning til familieforøkning i familiekonstellasjoner avvikende fra der naturen normalt bistår de fleste at samfunnet/hjelptilbydere bør være svært restriktive, på linje/kanskje også strengere enn ved ønske om ordinær adopsjon, selv om noen mener seg fornærmet/såret/tråkket på; det vil ellers komme mange som også føler seg såret og ”vonbroten” når de ikke får tilfredsstilt sitt innerste ego, selv om ”behovene” strider mot hva alle andre oppfatter som normalt og ønskelig. Hvor mange ville eksempelvis bli fornøyd med sitt utseende dersom samfunnet skulle forpliktes til å bekoste alt egendefinert behov for ”nødvendig forskjønnelse”?

Det er når nordmenn under utenlandsopphold fullfører kjøp av surrogatitjenester som ikke tillates i Norge, og så ønsker å bringe avkom med seg tilbake, at problemene oppstår. Det hevdes med rette at tjenesten var fullt lovlig der den ble kjøpt og levert, men ”kjøp” og ”varen” er i strid med norsk fars-/morsdefinisjon – og avkommet er dermed – i Norge - uten norske foresatte, identitet og rettigheter.

Andre har jo absolutt blitt straffedømt for under utenlandsopphold å ha betalt for stedlig fullt legale og naturbehovsdekkende tjenester/nytelser, som også er forbudt å kjøpe i Norge, men ellers bare av journalistisk/avisoppslagsmessig interesse. Der er det lettere å straffeforfølge siden rettsvesenet ikke pådrar seg et skadelidende avkoms oppslags-/førstesideverdi!