ABCNyheter
ABCNyheter AS Kirkegata 17 Oslo 0153
22 80 85 80 tips@abcnyheter.no
true meninger Borgermening
Tor Strand Tor Strand er redaktør i ABC Nyheter. 90548980 tor@abcnyheter.no

Klima-endring i revers?

Norge som «best i klassen» når det gjelder klima – noe å være stolt av?

I stedet for en katastrofal menneskeskapt global oppvarming, slik FNs klimapanel (IPCC), Cicero og Bjerknes-senteret har varslet, er vi nå vitne til en relativ avkjøling spesielt i det nordlige Stillehavet og i Antarktis. Det har ikke blitt noe av de 50 millioner klimaflyktningene som var varslet for 7 år siden. Dessuten er havnivået helt stabilt. – Hva er det som egentlig skjer med jordens klima?

“Mot Normalt!”

Lenge før starten på den nå opphetede klimadebatten, kom Leif Juster med sin berømmelige sketsj, der han fokuserte på uttrykket ”mot normalt”, som meteorologene bruker til daglig. Sent på 70-tallet kom den engelske klimaeksperten Hubert Lamb med boken ”The Little Ice Age”, den lille istiden, der han beskrev endringene i klimaet på jorden som en tilstand vi måtte regne med å oppleve også i vår levetid. Begrepet ”Normal periode” er definert av den internasjonale meteorologiske organisasjonen (IMO), som følger: Det er en 30-år lang periode der alle standard daglige- og timesvise- målinger midles over disse 30 årene, som da brukes for å sammenligne med de målte verdiene i neste 30-års periode. Dvs. at man for eksempel summerer opp alle temperaturene målt kl 1200, den 11. april, for eksempel fra 1931 til 1960, på et sted og deretter deler summen på 30. Da får man stedets normal-temperatur for kl 1200, den 11. april.

Dette betyr at alle de daglige variasjonene i været blir jevnet ut over 30 år. Dersom vi i året 1954 hadde en ekstremt kald 11. april, så vil alle de andre 29 målingene for denne datoen bidra til at normal-temperaturen stort sett blir den samme for hver 30-års periode. Ekstremene blir således effektivt visket ut. Paradokset er at selve normaltemperaturen for dette klokkeslettet på denne datoen ikke trenger å ha blitt målt en eneste gang på disse 30 årene, noe som egentlig kan bety at det unormale været er det normale…. Dette er en av grunnene til at avisene stadig kan skrive noe interessant om været som er varslet: "Nå blir det mye varmere enn normalt!", eller: "Nå kommer ekstremkulden…!". Egentlig er det bare det normale været som kommer - det har veldig stort slingringsmonn, spesielt i våre områder, som ligger i vestavindsbeltet på den nordlige halvkulen. Vi kan få alt fra varm, maritim luft innover oss eller så kan vi få føle den kontinentale "Russer-lufta", som kan gi ekstrem varme om sommeren og ekstrem kulde om vinteren.

For den meteorologiske klimastatistikken betyr slike verdier svært lite (akkurat én trettiende-del). – Det er derfor IMO har valgt å midle over akkurat 30 år. Det finnes nemlig kjente dekadiske klimavariasjoner, dvs. klimatiske variasjoner som går over 10-års perioder, som man vil midle ut. Den mest kjente av disse er kanskje månens syklus. Den er på 18,6 år. Månen trenger denne tiden for å fullføre sin spiralformede syklus rundt jorda. Det tar altså 18,6 år fra månen er på ett sted over kloden til den har vandret i spiralbane oppover og nedover, og til den er tilbake der den begynte. Denne periodisiteten er blitt registreres i gamle leir-avsetninger i svenske innsjøer. Dessuten er den kjent fra fiskeriene i Barentshavet, der loddefisket har en 18-års syklus, noe som tyder på at havstrømmene og næringstilførsel i havet har svingninger som gjenspeiler månens fundamentale periodisitet rundt jorda. Andre kjente sykluser er den Atlantiske dekade oscillasjon (ADO), som har en ca 10-års periode, som antas å gjenspeile utveksling av vannmasser mellom Stillehavet og Atlanterhavet.

Ekstremvær

Over de siste årene er det blitt mer og mer vanlig å kalle enkelte værsituasjoner for «ekstreme» og gjerne påberope (menneskeskapt) global oppvarming for å være årsaken. For mitt vedkommende er det faktisk greit å kalle det for ekstremt varmt, når gradestokken går over 30 grader, en og annen gang i Norge, om sommeren. Det er ekstremt, men det er faktisk også innenfor det som er mulig, i alle fall over kortere perioder, kanskje opp til en uke av gangen. Som jeg har nevnt tidligere, er det meget lite sannsynlig at de samme dagene får de samme ekstreme temperaturene igjen og igjen mange år etter hverandre, på samme sted. Derfor vil en klima-effekt jevne seg ut (over 30 år) og vil slettes ikke vise igjen som en klimaendring. Den ekstreme varmeperioden som Russland opplevde for et par år siden i områdene øst for Moskva, er blitt forsket på av flere grupper. Det var så varmt over en 14-dagers periode at kratt og skog selvantente, noe som kan skje når lufttemperaturen er over 40oC og det er veldig tørt. Forskerne har funnet ut at selv denne episoden ikke var forårsaket av menneskeskapt global oppvarming – det var rett og slett en høytrykks-tilstand som kunne oppstå helt naturlig i disse områdene, selv om tilstanden jo var helt ekstrem.

I fjor sommer hadde vi flere flomsituasjoner over Østlandet og Trøndelag, forårsaket av svært mye, faktisk ekstrem, nedbør. Men, igjen var nok årsaken til disse episodene den generelle værsituasjonen over Europa, mellom Juni og August. I løpet av vinteren og tidlig vår, hadde jetstrømmen i høyere luftlag lagt seg i et spesielt og noe unormalt leie. Jetstrømmen, som er en kraftig vind i 11 – 12 kilometers høyde (på grenseflaten mellom troposfæren og stratosfæren), har en tendens til å dirigere retningen til de vandrende lavtrykkene som kommer vestfra i Nord-Atlanteren. I disse tilfellene dirigerte jetstrømmen det ene lavtrykket etter det andre inn over Spania og Frankrike, mye lenger syd enn det som er vanlig for årstiden. Resultatet var at lavtrykkene utviklet seg til vandrende «tråg» (traug) over Tyskland. Herfra utviklet de seg til enorme tordenvær og drev nordover mot Norge. Noen av dem, inkludert det som gav nedbøren over Utøya, 22/7, gikk rett nordover i sakte fart og ble fanget opp av de norske dalstrøka på Østlandet. De ble holdt i sjakk av fjellene mens de drev sakte nordover og ble hevet oppover i takt med dalens generelle økning i høyde.

Det spesielle med disse episodene var at traugene, som inneholdt store mengder av fuktig luft ikke tålte mer avkjøling, uten at fuktigheten kom ut i form av til dels mye nedbør. Fuktig, varm luft ble altså hevet oppover, av den generelle vinden som førte dem nordover og oppover i dalene våre, høyere og høyere (kaldere og kaldere). Nedbøren lot ikke vente på seg, da den er et resultat av strenge, fysiske lover, som meteorologene kjenner godt til (kondensasjon). Noe av den ekstreme nedbøren ble varslet, men noe slapp «under radaren» og ble ikke varslet, til stor irritasjon for mottakerne av vannet. Da situasjonene var uvanlige, fanget ikke de numeriske varslingsmodellene heller opp det som skjedde, slik at ekstremvarslingen ble opp til meteorologenes personlige kunnskaper.

Det samme skjedde ca. 6 ganger etter hverandre, med ca 1,5 ukers mellomrom. Da systemene beveget seg relativt sakte, tok nedbøren gjerne et par dager om gangen for å tømme seg. Men, selv om episodene gav ekstreme nedbørsmengder over noen steder og sikkert satte noen rekorder, så vil den neste normalperioden (30-års perioden, 1991 - 2020) neppe vise noen endring i nedbør for hvert av stedene i forhold til forrige klimaperiode (1961-1990). Episodene har således ingenting med menneskeskapt global oppvarming å gjøre, men heller med værets stokastiske natur å gjøre. En stokastisk variabel er i sin natur uforutsigbar, akkurat som neste lottonummer. Stokastisk betyr: vilkårlig og er helt vanlig blant meteorologiske fenomener.

Villere og våtere?

I de politisk korrekte kretser, inkludert mesteparten av norske medier, snakkes det stadig om «villere og våtere», som om det var noe som var politisk vedtatt. – Ja, vi får vente og se. Foreløpig er det ikke noe som virkelig tyder på at dette skal skje, selv om FNs «Inter-statlige Panel for Klimaendring» (IPCC) allerede har publisert en rapport om ekstremvær, der det står et tilsvarende (politisk) budskap. Rapporten er støttet opp av numeriske simuleringer om framtiden, noe jeg kommer tilbake til senere. På tross av at det skjer store oversvømmelser, både i Europa, Indonesia og Australia og på tross av at det stadig er enorme ødeleggelser i «tornadobeltet» av USA, er det faktisk ingen ting som tyder på at dette er forårsaket av menneskeskapt global oppvarming. Det er blitt stadig varslet nye «Katrina» episoder over Luisiana og Florida, men de er uteblitt. Det er heller blitt færre enn flere kraftige sykloner de siste 10 årene.

Selv om vi har et aldri så skarpskodd Cicero og Bjerknes-senter i Norge, har den tidligere varslede globale oppvarmingen faktisk gått i revers de siste årene. I stedet for en global oppvarming har vi hatt helt normale temperaturer og noen steder kjøligere enn normalt. I mars reiste vår utenriksminister på en to-dagers «klimatur» til Svalbard. Han skulle prate med våre klimaeksperter som jobber der og se på nedsmeltingen av breene på øygruppen. Det er ikke kommet noen rapport fra ham, så enten har han sett det han skulle, eller så er intet nytt skjedd – det siste er tilfelle, da det har vært kaldt på Svalbard i lange perioder nå. Faktisk har to av isbreene på øygruppa lagt på seg i løpet av de to siste årene. Dessuten har havnivået sluttet å stige! Noe som er direkte foruroligende (eller kanskje meget gledelig…?) Resultatene synes å holdes hemmelig for alle andre. Det er derfor nødvendig å lete etter den riktige informasjonen, som finnes langt bortenfor normale medier. Slike politisk ukorrekte resultater må ikke få plass i media, da det bare forvirrer. Politisk synes det å være viktig at vi først skal få gjennomført den norske «klimameldingen» før slike målinger og fakta gjøres synlige for lekfolk.

Rett før utenriksministeren vår reiste til Svalbard, hadde både Polen, Tyrkia og Afganistan opplevd den kaldeste vinteren på årtier. Et resultat av et enormt stort høytrykk som lå over området – det utviklet seg til en naturlig fryseboks, med stor utstråling og varmetap, stikk i strid med myten om at en økning i drivhusgassen CO2, hindrer utstråling… Hvorfor har ikke Norge rapportert mer om denne hendelsen, der mange døde på grunn av kulden. Hvorfor reiste ikke vår eminente utenriksminister til disse landene og delte ut livbergende materiell til folkene i Afganistan som var rammet av kulden? Vi kunne også ha bidratt med ulltepper og hærens telt med vedfyrte ovner og brensel. Nei, det var nok viktigere å ta en tur til Svalbard.

Havnivået stiger ikke!

Ifølge IPCC sin forrige «klimabibel» (Fourth Assessment Report, AR4), som ble publisert i 2007, skulle havnivået stige jamt og trutt framover. Stigningen skal skje raskere framover og øke fra ca. 1 mm per år til ca. 3 mm per år. I løpet av de neste 100 årene skal jo havnivået øke med minst 50 cm. Da må det jammen skynde seg, for det motsatte har faktisk skjedd og det er målt med verdens beste måleapparat, nemlig to synkrone satellitter som måler i stereo. Havnivå-økningen stoppet helt opp for ca 2 år siden. Nivået rikker seg ikke fra null-nivået, fra uke til uke pendler det omkring null, en nyhet som selvsagt må holdes borte fra offentligheten. Slike resultater skaper jo bare forvirring… Samtidig er klimaekspertene våre forvirra. Jeg har forsøkt å diskutere fenomenet med noen av landets eksperter. Den eneste fornuftige forklaringen er at en del av havets fordampning, som jo foregår kontinuerlig i tropiske og subtropiske strøk, ikke føres tilbake til havet som regn. Med andre ord forblir nedbøren på land, i form av snø og is, ennå et tegn på at den varslede klimaendringen for tiden foregår i revers. At havnivået ikke øker henger ganske sikkert sammen med at det legges mer og mer snø og is opp på land enn tidligere. Det er tre potensielle steder dette sannsynligvis forekommer akkurat nå: 1) På syd og øst Grønland, der det både forrige vinter og denne vinteren har vært mye nedbør, 2) I Antarktis, der det nå er mer sjøis enn det har vært på 30 år, og 3) I Himalaya, der en del av isbreene har begynt å vokse igjenetter at de har skrumpet inn over en lang rekke år. Disse «nye» snø- og is-mengdene kan ta flere år før de smelter igjen og dermed bidrar til den forventede havnivå økningen.

Temperaturøkning i revers

Ifølge AR4 og den nye FN-rapporten som kommer ut i 2013 (AR5), skal den globale temperaturen på jorda øke med over 2oC de neste 100 årene. Men, igjen, så er det lite som tyder på noen katastrofal menneskeskapt oppvarming. De herskende målingene av havets temperatur, de såkalte satellittbaserte SST-målingene (SST=Sea Surface Temperature) viser at havtemperaturen er helt normal og heller litt kaldere enn normalt, da sjøvannet både i sydlige, midtre og nordlige del av Stillehavet hadde lavere temperaturer i vinter og vår enn det som er normalt. Det er to fakta som tilsier at dette er veldig viktig: 1) Vi lever på en vann-planet – den eneste sådan vi kjenner til; 2) Vann har ca 1000 ganger større varme-kapasitet enn luft. Dette betyr i praksis at varmen på jorda følger vannfasen og ikke lufta – det er ikke lufta som varmer opp havet, men det er omvendt. Da ca halve klodens overflate er dekket av det dype Stillehavet, er det dette vannmagasinet som er helt avgjørende for klimaet på planeten, selvfølgelig sammen med forholdene på sola. Dersom sola skulle gi ut mindre eller mer intens stråling enn normalt, så vil det umiddelbart ha innvirkning på varmemengden som tas opp av havet. Det er altså sola og havet som bestemmer klimaets utvikling på jorda. Våre utslipp av klimagasser, så som CO2 og metan CH4 vil muligens ha en liten virkning, men sannsynligvis helt neglisjerbar i forhold til naturens egne selvregulerende klimagasser, der vanndamp, H2O er den viktigste.

Consensus = Sensur?

Slike personer som meg er å betrakte som rusk i det politisk korrekte maskineriet som nå er i full utfoldelse, med Norge som en av de ledende nasjoner – «århundrets bedrag». En herværende norsk meteorolog og klimaekspert, som nå oppholder seg i Paris gikk for et par år siden ut i VG og proklamerte at dette «skeptiker-problemet» måtte settes på plass. Helt seriøst ville hun ha totalforbud mot at klimaskeptikerne (vi kaller oss «klimarealister»), skulle få uttale seg i det hele tatt i norsk presse. Vi hadde ikke peiling på slike ting og vi rotet til både diskusjonen, konklusjonene og den gode (norske) hensikten. Selv om hun fikk 2-siders dekning med stort bilde i VG, gav heldigvis norsk presseforbund henne en kald skulder. Men, bare det faktum at presseforbundet tok saken hennes opp, viser hvor omfattende bedraget er blitt. Klimaekspertene har nemlig noe som de mener er selve trumfkortet i debatten: «Det går ikke an å diskutere noe som det er vitenskapelig consensus omkring». De påberoper seg altså flertallsargumentet, som faktisk ble tilbakevist som vitenskapelig holdbart argument allerede i antikken. Albert Einstein ble også konfrontert med dette argumentet. Han smilte og trakk på skuldrene. Han sa at dersom 50 forskere skulle komme fram til andre resultater enn ham, var hans teori overlegen i henhold til «Occams prinsipp», nemlig at den teorien vinner som forklarer flest aspekter med bruk av færrest argumenter. Det finnes ikke en eneste vitenskapelig «sannhet» i naturvitenskapen som ikke lar seg diskutere både vegger opp og vegger ned. Tenk bare på den mest åpenbare naturkraften av alle: tyngdekraften. Newton så eplet falle og fant ut at det var en usynlig kraft som virket på eplet. Men, selv i dag vet vi ikke hvorfor og hvordan kraften virker. Vi kjenner kun virkningen av kraften.

El Niño og La Niña

Det er tilsvarende med alle faktorene som inngår i det globale klimaet. De daglige målingene og observasjonene er for så vidt greie, de er konkrete nok, selv om de ikke er like tilgjengelige for alle som vil bruke dem. De er nå blitt til ettertraktet handelsvare og utnyttes som inntektskilde og overvåkning. Men, når det gjelder forklaringsmodellene for hvorfor og hvordan klimaelementene forandres og virker på jorda er det ikke samme consensus – her spriker modellene og forklaringene i alle retninger (som de bør gjøre, i en dynamisk vitenskapelig atmosfære). Den klima-variable som oftest diskuteres som den viktigste kortsiktige variable, er nemlig El Niño og La Niña fenomenet i det østlige Stillehavet. Selv om vi nå kjenner de fleste virkningene av en El Niño episode, så har vi ingen peiling på hva som forårsaker tilstanden. El Niño er en oppvarming av overflatevannet utenfor Chile. Klimaekspertene mener tilstanden har en «periodisitet» på mellom 3 og 7 år, og mener at det er mulig å varsle neste periode. Den fører gjerne med seg varmere klima og mer nedbør i mange områder. Den fører også med seg tørke enkelte steder. Men, når den kommer og går, med mellom 3 og 7 års mellomrom, er det faktisk umulig å forutsi når neste inntreffer, spesielt når man ikke vet hva som utløser tilstanden. Således er den også en stokastisk meteorologisk variabel størrelse.

Foreløpig spekulerer man selvsagt over hva som forårsaker denne oppvarmingen i overflatevannet. Siden april, 2010, har vi vært inne i den motsatte fasen, nemlig La Niña, som er den «normale» fasen, med kjølig vann som kommer opp til overflaten utenfor Chile. La meg skyte inn at en av de mest spekulative, men faktisk mulige, forklaringsmodellene for El Niño, er at det finnes mange varme oppkommer på havbunnen nær Galapagos øyene, på den undersjøiske, såkalte «Carnegie Ryggen». Disse kvasi-vulkanske undersjøiske oppkommene kan ha samtidige, synkrone utbrudd, avhengig av bevegelser i havbunnens skorpe, som gjør at det kommer ut mye varmt vann, som smitter over på overflatevannet – ja, hvorfor ikke? Denne forklaringsmodellen er vanskelig å undersøke, da det koster mye å utforske havbunnen og sette ut adekvate målesystemer. Man leter heller etter andre forklaringer, som utveksling av vann mellom Stillehavet og Atlanterhavet. El Niño/ La Niña – tilstanden i Stillehavet viser imidlertid tydelig hvor lite vi vet om helt grunnleggende sentrale vannmasser på jorden.

Numeriske simuleringsmodeller

For å kunne «forutsi og varsle» klimaets utvikling benytter klimaforskerne både generelle og spesielle numeriske sirkulasjonsmodeller. Ved hjelp av disse forsøker de å etterligne, matematisk hvordan atmosfæren og havstrømmene beveger seg rundt jordkloden og hvordan våre utslipp eventuelt påvirker sirkulasjonen og temperaturene. De forsøker å mate alt vi vet om atmosfæren, så som vinden som blåser mellom høytrykk og lavtrykk, skydannelse og effekten av vulkanutbrudd. Her mates også inn det lille vi vet om havstrømmenes sirkulasjon og endring over tid. Så kjører man de matematiske modellene fram i tid, 50 eller 100 år, for å se om det blir oppvarming eller avkjøling etter hvert som menneskene slipper ut mer støv, sot, og CO2. Dette er vel og bra, dersom det ikke hadde vært for de store usikkerhetstallene som er involvert. De fleste har sikkert hørt uttrykket: «Rubbish in – rubbish out…». Kort fortalt, betyr det at hvis man er litt uheldig med det som mates inn i slike komplekse numeriske modeller, så kommer man skjevt ut. Dette er fordi den «numeriske instabiliteten» overtar og dominerer selve beregningen av resultatet. Når vi multipliserer en liten størrelse med seg selv gjentatte ganger, for eks. 0,2, så blir resultatet meget lite, avhengig av hvor mange ganger man multipliserer. Men, derimot, hvis tallet er større enn 1, for eksempel 1,02, så kan resultatet av tusen multiplikasjoner bli et kjempestort tall. Således skal det bare en liten unøyaktighet til, i en av parametrene som brukes for å ødelegge og dominere hele regnestykket. Når det gjelder usikkerhetene forbundet med resultatene fra de numeriske sirkulasjonsmodellene, vil nødig klimaekspertene diskutere dem. Usikkerhetene og unøyaktighetene som mates inn i modellene er kun forbeholdt «ekspertene», ingen andre får vite noe om dem. Dette er ett av de mest sentrale aspektene som skiller en godtatt klimaekspert fra en klimarealist (dvs. en «utenforstående» – ikke troverdig forsker). Vi vil gjerne ha en offentlig debatt om det som forsvinner inn i sirkulasjonsmodellene og som ligger til grunn for både beregninger av framtidige havnivå og temperaturen på jorda. Hva er den egentlige usikkerheten i beregningene? Dersom temperaturen på jorda skal øke med over 2oC i løpet av de neste 100 årene og usikkerheten i beregningene er på mellom +1,5 og -1,5oC, ja, så sier det seg selv, at det like godt kan bli en 2-graders oppvarming – som det blir en halv grads oppvarming eller mindre (dvs stabilt klima).

Det som heller ikke diskuteres er selve syretesten for en klimamodell: Den skal kunne etterlikne klimaet som var i samme tidsrom, dvs 50 og 100 år før nåtid, noe som (selvsagt) ikke er tilfelle. Vi vet jo ennå ikke hvorfor vintrene på 40-tallet var ekstremt kalde og hvorfor det var rekordvarmt på 30-tallet – vær- og klimasystemene er alt for komplekse for våre numeriske modeller. Naturen bruker tusenvis av variable størrelser for å lage været og klimaet på jorden, mens våre matematiske modeller bare kan bruke 20 – 30 variable størrelser. Bygger du et landskap i legoklosser, kan du tydelig se at landskapet er kunstig. Det samme gjelder numeriske klimamodeller – de blir for grove og inneholder for mange unøyaktigheter til at de kan brukes for prediksjon. Vi kjenner jo alle til nøyaktigheten av 10-dagers værvarsler og sesongvarsler – den varslede flotte sommeren som regnet bort.

Livets gass, CO2

Imens fortsetter jorden sitt kretsløp rundt sola - og den fortsetter sin ferd gjennom galaksen. Vår planet fikk intelligent liv, som utviklet seg over millioner av år. Man regner med at bakteriene var de første levende organismene på planeten – de utnyttet forholdene i varme oppkommer på havets bunn og utviklet etter hvert organismer som kunne utnytte solens lys, de såkalte rød-grønn algene. For ca 3 milliarder år siden bidro disse nyskapningene til å utnytte atmosfærens innhold av karbondioksyd (CO2), til å lage plantestoff via fotosyntesen, slik at det ble mer og mer oksygen i atmosfæren. Denne gassen, CO2, er egentlig «livets gass». I dag er det ca 3 – 4 promille (0,3 – 0,4 %) CO2 i den lufta vi puster. Det meste av lufta består imidlertid av nitrogen (kvelstoff, ca 72% ) og oksygen (ca 21% ). Da jorden var på sitt grønneste, i Karbontiden, var det opptil 3% CO2 i lufta og det var varmere. Selv om de grønne plantene stort sett klarer seg bra i den CO2-fattige atmosfæren vi nå lever i, kunne de sikkert satt pris på mye mer. Vi vet jo at tomatdyrkerne på Jæren setter opp store CO2-tanker utenfor drivhusene sine, for å pumpe gassen inn til plantene, da yter de bedre og gir bedre avkastning – et paradoks, som er verdt å tenke over, selv for lekfolk.

Baikalsjøens hemmeligheter

Så inviterer jeg til en liten tur til Sibir, der jeg var så heldig å tilbringe en uke, i 2010. Jeg besøkte byen Listveyanka, ved den mektige Baikalsjøens bredder. Sjøen er over 600 km lang, over 1600 m dyp og 90 km bred. Den inneholder ca 20% av verdens rennende ferskvann – den er altså verdens største innsjø, rent volum-messig. Selv om den ligger på sydligere breddegrader enn Oslo, er gjennomsnittstemperaturen i sjøen bare 3,6oC. Om vinteren er den stort sett isdekket, men om sommeren er det mulige å bade i 18 graders overflatevann. Elven som renner ut av denne enorme innsjøen, Agora, har en konstant temperatur, året rundt på bare 4oC. Dette er fordi elven tapper det tyngste vannet i innsjøen – det som ligger på dens bunn. Denne prosessen skaper sirkulasjon i sjøen som sørger for at hele sjøens vannmasse har oksygen. Det er over 40 ulike fiskearter i sjøen, samt sel og mange virvelløse dyr. På bunnen av sjøen er det funnet varme oppkommer og til og med petroleum som siver opp. Da sjøen representerer 20% av jordens flytende ferskvann, må den selvsagt være påvirket av en eventuell global oppvarming og forsuring. Jeg spurte derfor russerne om dens pH-verdi hadde endret seg noe i takt med atmosfærens marginale økning i CO2 (fra 2,6 promille til 3,9 promille på 50 år). Ikke uventet var svaret «njet» - pH-verdien i sjøen er konstant 6,5. Men hva med middeltemperaturen i sjøen – den må da ha steget? «Njet» - og et høflig smil – her har det ikke vært noen som helst generell endring siden vi startet daglige målinger for over 100 år siden. Når ikke en liten skvett med vann som, Baikalsjøen representerer viser noen endring, hvorfor i all verden skal vi da forvente at det skjer endringer i havet som utgjør ca 97% av vannmassene på jorda?

Istidene

Mange av geologene har en litt annen og mer nøktern holdning til klimaet på jorden enn nåtidens klimaeksperter. De vet nemlig at isen i Antarktis etablerte seg for ca 30 millioner år før nåtid. Ingen vet nøyaktig hvorfor dette skjedde, men det var i en periode da det ikke var noe tegn til is i polhavet (Arktis) og på Svalbard. Her kom den generelle nedkjølingen og isleggingen for ca 5 millioner år siden, antagelig samtidig med at Stillehavet ble delvis isolert fra Atlanterhavet, ved at passasjen mellom Syd-Amerika og Nord-Amerika ble stengt på grunn av plate-forskyvninger. Videre vet de at istidene startet for ca 3 millioner år siden og at disse har en periodisitet på ca. 140 000 år, i takt med de såkalte Milankovitch syklene, som henger sammen med bevegelser i jordens bane og jordens rotasjonsakse. Under en istid blir store deler av Skandinavia og store deler av Nord-Amerika/Canada dekket av inntil 3 000 m tykk is. Slike kalde perioder varer i bortimot 100 000 år, og den siste istiden var ferdig for ca 12 000 år siden. Vi er nå inne i en mellom-istid. Paradokset er at selv om vi nå befinner oss i en mellomistid, så var den forrige mellomistiden (som på fagspråket kalles LIG= «Last Inter-glacial») faktisk ca 2oC varmere enn den vi opplever nå. Havnivået var også litt høyere enn det vi nå har. Allikevel vil klimaekspertene og våre folkevalgte og pengegriske politikere ha oss til å tro at 2 graders oppvarming er vår egen feil og må unngås, for enhver pris. Kanskje vi har skapt bekymringer for en hel generasjon oppvoksende ungdom (kanskje med en del uheldige virkninger, som skyldfølelse og selvmord?), forventninger og omfattende vitenskapelig korrupsjon, - for ingenting. Det har vist seg mer enn én gang i menneskets historie, at vi gjerne vil sette oss selv i førersetet, i sentrum av begivenhetene, det er ikke bare politisk korrekt, men også religiøst korrekt, synes det som. Den som lever videre får se hva som skjer – kanskje vi skal legge av oss et par bekymringer og fokusere på de deler av samfunnet vi kan gjøre noe med. Vi får leve et miljømessig sundt liv, forsøke å stanse fakling av assosiert gass og utslipp av plast og ikke-nedbrytbare stoffer i naturen, - klimaet kommer til å fortsette med sine uforutsigbare, stokastiske påfunn. En ting er også sikkert: Selv om vi har spandert noen milliarder kroner på den, så vil ikke den patetiske norske klimameldingen av 2012, med sine nye sykkelstier og lyntog gjøre noe fra eller til – den er bare et spill for galleriet…

Martin Hovland, født 1945, har hovedfag i meteorologi, Universitetet i Bergen, under professor Carl L. Godske, den siste av forskerne fra Vilhelm Bjerknes sin «Bergensskole». Han er Dr. philos i marin geologi, fra Universitetet i Tromsø, 1992. Han har skrevet 4 fagbøker om marin geologi og biologi, har vært Professor II ved Senter for Geobiologi, Universitetet i Bergen og har publisert over 100 vitenskapelige artikler. Han har vært utnevnt til offisiell «reviewer» for FN sitt klimapanel, både i 2006 og 2012 (AR4 og AR5).

Lesernes kommentarer

2012-05-20T12:54:40

Erik Bye Erik Bye

20. mai 2012 - 12:54

Klima forklart - riktig!

Mange takk for en flott og grundig artikkel om vårt globale klima, Martin Hovland. Gjennom denne grundige og nødvendige gjennomgangen får du frem at det selvfølgelig er naturen som styrer klimaet - ikke menneskene. Jeg håper svæt mange leser denne artikkelen, ikke bare kimarealister!

Du fremstiller, etter min mening, de kompliserte klimaendringene på en slik måte, at også den jevne borger vil ha betydelig utbytte av denne omtalen.

På Klimarealistenes hjemmeside kan man laste ned heftet: "Naturen - ikke menneskene styrer jordens klima!

http://www.klimarealistene.com

Professor Ole Humlum har skrevet en bok som er vel verdt å lese:

"Det utyrlige klima"

http://www.bibliotek.trykkefrihed.dk/det-ustyrlige-klima.htm

For de som vil gå grundigere til verks er det også linker til fire norske internasjonale klimaartikler, publisert etter fagfellevurdering, på hjemmesiden til Klimarealistene. Forfatterne er Jan-Erik Solheim, Kjell Stordahl og Ole Humlum. Internasjonalt blir disse kalt "The Three Wise Norwegians".

Det er sprengstoff i disse artiklene, men norske klimaforskere overser dem, og "vet" ikke om dem.

Nettstedet Klimaforskning er også et diskusjonsforum som kontinuerlig presenterer og diskuterer oppdatert klimastoff

http://www.klimaforskning.com
2012-05-21T13:19:34

Sigmund Abusland Sigmund Abusland

21. mai 2012 - 13:19

Fornøyelig lesestoff

Det er på disse nettstedene publikum kan finne usensurert stoff. Det blir framtidens media.
2012-05-24T09:55:01

Olav Heggum Olav Heggum

24. mai 2012 - 9:55

Det er jo forståelig at

Det er jo forståelig at ''klimaekspertene'' ikke vil være med på en debatt med ett slikt bakteppe. Motargumentene må jo bli vanskelig å finne.
2012-05-24T16:05:39

Rolf Gulbrandsen Rolf Gulbrandsen

24. mai 2012 - 16:05

Enig, så enig!

Ja, det sier svært mye at ingen av klima"forskerne" kommer med noen motforestillinger til dette glimrende innlegget. Har heller ikke sett noe kommentarer til Per Engenes mange saklige skriv. Hvor er Herlge Drange eller Cirrero i denne forbindelse?
Har selv fulgt med i denne blindgate av debatt siden Gro H.B. startet den for 15-20 år siden. Det må nok ta slutt snart. Jorden er tross alt alt rund, ikke flat! Hilsen siv.ing. 71 år
2012-05-26T12:14:26

Erik Bye Erik Bye

26. mai 2012 - 12:14

Nettsteder og klimastoff

Jeg er enig med deg Abusland, de nevnte nettsteder gir nok best dekning av usensurert stoff nå. Det er en mangelvare i Norge, med kritiske nettsteder. Skulle gjerne hatt noe tilsvarende WUWT og Climate Audit. Men dette debattforumet her fungerer jo også godt, jeg husker ditt innlegg om undersjøiske vulkaner. Det har det ikke vært mye snakk om ellers i KlimaNorge.

Og til Rolf Gulbrandsen, klimaforskerne i Norge deltar i svært liten grad i slike debatter som dette. Selv ikke mitt spørsmål til Drange, om han ikke kjente til de fire norske publikasjonene er besvart av Drange

http://www.abcnyheter.no/meninger/borger/2012/05/03/klimaforsker-uvitende-om-norsk-klimaforskning
2012-05-27T11:24:11

Erik Bye Erik Bye

27. mai 2012 - 11:24

Hovland og undersjøiske vulkaner

En sak ble glemt i min forrige kommentar, angående undersjøiske vulkaner. Martin Hovland er faktisk en av de som har snakket om dette fenomenet. Ved et foredrag hos Klimarealistene: "Hva skjer med havet" på UiO, 18. september 2010. Her snakket han om alle de uløste spørsmålene rundt de undersjøiske vulkanene. En kort annonsering av foredraget ligger hos Klimarealistene

http://www.klimarealistene.com/

Både varmefluxen og CO2-utslipp er dårlig forstått.
2012-06-04T14:46:02

Per Engene Per Engene

4. juni 2012 - 14:46

Direktørens innrømmelse

Direktørens innrømmelse
(følgende er sendt inn til Stavanger Aftenblad som debattinnlegg, etter at Pål Prestrud innrømmer i et intervju at det er store svakheter og usikkerheter i klimaekspertenes varsler om gobal oppvarming...)

Takk, ex-direktør Pål Prestrud fordi du nå, etter din avgang fra direktørjobben i Cicero (Senter for Klimaforskning, Universitetet i Oslo) endelig innrømmer at alt ikke er vel i klimaforskningen. Dette er allikevel ingen glad-nyhet, fordi den viser med all tydelighet hva som foregår bak lukkede dører der vi trodde og håpet det hersket åpen og virkelig forskning. Som klimarealister har vi de siste 15 årene nesten forgjeves forsøkt å rette søkelyset på de usikkerhetene du nå peker på, som om alle visste om dem…? Du sier at det er veldig usikkert om den forventede menneskeskapte globale oppvarmingen blir på 1.5 grader C eller 6 grader C de neste 100 årene. Du kunne like godt sagt at det kanskje kan bli en avkjøling og stillstand i havnivået, slik det har vært de siste to årene. Stillehavet er nå inne i en alvorlig avkjøling (La Niña-periode), noe som lover bra mht varslet global oppvarming, men meget dårlig for evnen til å predikere hva som skjer framover i klimaet på jorden (en avkjøling av kloden vil også føre til matmangel).

Hilsen Martin Hovland
2012-06-04T14:47:17

Per Engene Per Engene

4. juni 2012 - 14:47

Direktørens innrømmelse II

Din innrømmelse er et bevis på at vi ikke har en fri presse i Norge eller i den vestlige verden. Ei heller i den vitenskapelige litteraturen – der kampen om kronene og dollarene preges av politisk korrekthet, dvs at man anerkjenner en kommende menneskeskapt global oppvarming. Jeg forsøkte nylig å få inn en artikkel, “Klimaendringer i revers” i det største norske samfunnstidsskriftet – “Samtiden”. Manuskriptet ble refusert, med kommentaren – “interessant, men ikke i vårt tidsskrift”, fra redaktøren. Imidlertid har vi en åpen port til offentligheten på nettet, dessverre sammen med mye rusk og søppel. Artikkelen min kan leses på “abcnyheter”. Apropos søppel på bloggene, det finnes heldigvis en nettside der du kan se klimaets utvikling fra dag til dag, inkludert temperaturene i Stillehavet, Atlanterhavet og isens utbredelse i Arktis og Antarktis. Dette er på hjemmesiden til meteorolog Anthony Watts, USA (www.wattsupwiththat.com). Han har blant annet vunnet internasjonale titler for det vitenskapelige nettstedet sitt, blant annet fordi han klarer å holde det fritt for rusk og har samlet svært mange faktisk opplysninger som oppdateres hver dag. Her kan du selv følge med og være din egen dommer. Med innrømmelsen fra direktøren ser vi jo hvor lite vi kan stole på opplysningene som kommer fra de statlige og politiske organer – de er nok dessverre gjennomsyret av tankegods og informasjon korrumpert av andre hensyn (avgifter og skjulte skatter). Intervjuet med Pål Prestrud (Stavanger Aftenblad, 1. juni, 2012) bør leses igjen, gjerne mellom linjene – for å bli klok."

Hilsen Martin Hovland
2012-06-05T14:30:41

Gerd Bratli Gerd Bratli

5. juni 2012 - 14:30

Hva nå

Endelig en som har bakkekontakt og som ser realitetene. Men hva skal disse klimafanatikerne nå finne på for å få innkrevd miljøgebyr i hytt og pine?
Antagelig ser de bare en annen vei og later som om de ikke har sett denne artikkelen og fortsetter som før.
2012-11-20T21:14:54

Geir Aaslid Geir Aaslid

20. november 2012 - 22:14

Martin Hovlands klimaoversikt

Stor takk til Martin Hovland for hans klimaoversikt basert på hva våre beste vitenskapsmenn kan fortelle oss om klimaet vårt. Dette er en svært nødvendig korreksjon til den syndfloden av klimareligiøst pølsevev som preger både dagens media og dagens politiske partier.