ABCNyheter
ABCNyheter AS Kirkegata 17 Oslo 0153
22 80 85 80 tips@abcnyheter.no
true meninger Borgermening
Tor Strand Tor Strand er redaktør i ABC Nyheter. 90548980 tor@abcnyheter.no
Meninger: Breivik, dommerforsikringer og barnevern Media og våre politikere har til nå sviktet våre barn, så nå må folket stå opp for dem! http://www.abcnyheter.no/files/imagecache/normal/2012-12/ngo-680_0.jpg
http://www.abcnyheter.no/files/imagecache/normal/2012-12/ngo-680_0.jpg

680 400

Demonstrasjoner på Slottsplassen i februar mot regjeringens behandling av asylbarn. (Foto: Morten Holm/Scanpix)

Meninger: Breivik, dommerforsikringer og barnevern

Media og våre politikere har til nå sviktet våre barn, så nå må folket stå opp for dem!

Human Rights Alert – Norway (HRA-N) er en NGO menneskerettsorganisasjon som jobber for å forhindre brudd på grunnleggende menneskerettigheter i Norge.

Det er i Norge ofte vanskelig å få gehør for at slikt arbeid er nødvendig. Dette skyldes bl.a. liten interesse fra både myndighetenes og medias side for å innhente realkunnskap vedrørende problematikken.

Faktum er at menneskerettigheter har en svak stilling i dagens Norge, og da spesielt barns rettigheter. Vi viser her til vår artikkel ”Justismord – en hverdagslig sak”, som belyser dette noe nærmere.

Selv om det har vært liten interesse generelt for barns rettigheter, har vi innimellom saker som skaper oppmerksomhet og debatt rundt problematikken. I den siste tiden, som bare et lite eksempel, har det vært en debatt rundt ca 450 asylbarn som myndighetene nå vil sende ut av landet.

Mange av disse barna har bodd i Norge hele sitt liv. Det er mange som nå mener at det er problematisk at myndighetene går til dette skrittet mot uskyldige barn, og mange ser det som et overgrep mot disse barna.

Alle avgjørelser som retter seg mot barn skal ha som utgangspunkt hva som er ”barnets beste”, jf Barnekonvensjonen artikkel 3 nr1. I barnefordelingssaker ser man ofte at domstolen legger til grunn at skifte av bosted ikke er til barnets beste. Da bør dette gjøre seg gjeldende også for asylbarna.

Myndighetene er pålagt å høre barna og vektlegge deres meninger, jf Barnekonvensjonen artikkel 12. Myndighetene er også pålagt å sikre barn mot psykisk skade og forsømmelig behandling, jf Barnekonvensjonen artikkel 19. Dette trekker også i retning av at disse asylbarna bør få bli i Norge.

Å sende asylbarna barna ut av landet vil altså være en krenkelse av barnas rettigheter, og således et brudd på norsk lov. Dette fremkommer av Grunnloven § 110c, menneskerettsloven § 1, § 2 nr 4 samt § 3, og følgelig også av bestemmelsene i Barnekonvensjonen. Barnevernets oppgave er bl.a. å sørge for at alle barn som oppholder seg i Norge får trygge oppvekstvilkår, jf Barnevernsloven § 1-1 og § 1-2. Kanskje barnevernet må mer på banen for å sikre at asylbarna får trygghet i sin hverdag?

HRA-N jobber i stor grad med barnevernssaker, selv om vi er kjent også med andre typer saker. Vi trenger barnevern i Norge, men HRA-N ser dessverre en rekke avgjørelser innenfor barnevernet hvor barnevernets vedtak verken retter seg mot hva som er barns beste eller hva som er gjeldende lover og regelverk for øvrig. Vi ser også at vi i Norge har en fylkesnemnd og et rettssystem som i stor grad ikke evner å legge regelverket og hva som er ”barnets beste” til grunn for sine avgjørelser.

Noe av problemet består i at fylkesnemnder og rettsystemet legger barnevernets premisser til grunn for sine avgjørelser. Det er hva som er faktum som skal være avgjørende for utfallet av barnevernssaker. Barnevernets premisser trenger ikke ha noe med faktum/virkeligheten å gjøre. Vi skal bruke et eksempel som går på dommere for å illustrere hva som er forskjell på premiss og faktum:

I Nettavisen fremkom den 7.3.2012 en artikkel om at norske dommer kan være ugyldige. Norske dommere kan ha brutt loven mens de avsa dommer. Bakgrunnen for artikkelen er at Domstoladministrasjonen mangler en rekke dommerforsikringer. Dette er lovpålagte forsikringer som dommere må avgi for lovlig å kunne dømme i en norsk domstol.

Dersom en dommer har unnlatt å avgi dommerforsikring, kan dette utløse et straffeansvar for dommeren etter Straffeloven § 129, jf også Straffeloven § 110. En dom avsagt under slike forhold vil være å anse for ikke-eksisterende – den skal nulles ut.

Bare halvparten av dommerne skal ha signert en dommerforsikring, i følge artikkelen i Nettavisen. Herunder skal dommeren som varetektsfengslet Anders Behring Breivik 25. juli 2011 (terrorsaken) ikke ha avgitt gyldig dommerforsikring

I artikkelen fremkommer at Domstoladministrasjonen (DA), som også er sekretariat for Tilsynsutvalget for dommere etter Domstolloven § 235, hevder at det ikke mangler noen dommerforsikringer. Således skal det ikke foreligge noen ugyldige dommer i Norge. DA hevder at problemet består i at det lovpålagte arkivet for dommerforsikringer er ufullstendig fordi man ikke har arkivert alle dommerforsikringene.

Eksempelet illustrerer et hovedproblem innenfor rettsystemet. Premissene fremgår klart av artikkelen i Nettavisen, men hva er faktum? Ettersom faktum ikke fremgår, er det ingen som ut fra artikkelen kan vite hva som egentlig er rett vedrørende dommerforsikringer, og da heller ikke hvilke konsekvenser problematikken egentlig har. Mer om dette senere.

I barnevernssaker, der partene har en reell konflikt vedrørende barnevernets premisser, legger altså domstolen til grunn disse (ofte grunnløse) premissene. Dette selv om at barnevernet har en klar bevisbyrde for at de tiltak de foreslår er nødvendige, jf for eksempel kapittel 15 i NOU 2000:12, og selv om barnevernet ofte ikke kan fremlegge bevis for at de påstander de kommer med (premissene) medfører riktighet.

I barnevernssaker (og ofte også barnefordelingssaker) utnevnes ofte sakkyndige for å foreta utredninger av saksforholdet. HRA-N ser at barnevernets premisser ofte blir lagt ukritisk til grunn også av de sakkyndige, og det gjøres ingen kontroll av hva som er faktum i sakene. Domstolen i Norge synes ikke å ha lært noe av alle skandalene og avsløringene vedrørende disse ”sakkyndige”, og legger ofte de sakkyndige rapportene til grunn, selv om de bygger på andre- og tredjehåndsinformasjon.

Det er opprettet en egen barnesakkyndig kommisjon som skal gå gjennom de sakkyndiges rapporter og kontrollere disse i barnevernssaker. Bestemmelsene om kommisjonenes arbeid er gitt i Forskrift om barnesakkyndig kommisjon, hvor oppgavene fremgår av § 2. Kommisjonen skal således bl.a. kontrollere at sakkyndige følger kravene i Helsepersonelloven § 15, når rapporter skrives:

Den som utsteder attest, erklæring o.l. skal være varsom, nøyaktig og objektiv. Attest, erklæring o.l. skal være korrekt og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. Attest, erklæring o.l. skal inneholde alle opplysninger som helsepersonellet bør forstå er av betydning for mottageren og for formålet med attesten, erklæringen o.l. Helsepersonellet skal gjøre det klart dersom attesten, erklæringen o.l. bare bygger på en begrenset del av de relevante opplysningene helsepersonellet har.”

I praksis ser man at sakkyndige ikke følger bestemmelsen. Dette ser man bl.a. ved at det finnes viktig, skriftlig, dokumentasjon som imøtegår sakkyndiges påstander, og som medfører at premissene og konklusjonene i sakkyndiges rapport ikke er riktige. Likevel legges de premisser som fremlegges i de sakkyndiges rapporter ukritisk til grunn også av den barnesakkyndige kommisjon.

Så lenge den barnesakkyndige kommisjonen kun har sakkyndiges rapporter å forholde seg til, og ikke informasjon fra foreldre og andre informasjonskilder, vil det i realiteten innebære at kommisjonen kun kontrollerer premissene i rapporten opp mot konklusjonene i rapporten. Kommisjonen kan ikke vite om den sakkyndiges rapport oppfyller kravene i Helsepersonelloven, og kommisjonens arbeid er som sådant verdiløst.

Denne problematikken går også igjen i terrorsaken av 22.7.2011: Den 25.1.2012 sier den rettsmedisinske kommisjon følgende til NRK: ”Det vi gjør er rent teknisk. Vi ser kun på premissene, om det er sammenheng mellom premiss og konklusjon”. Kommisjonen sier dette når den skal forklare at det for kommisjonens del er uproblematisk om de nye sakkyndige i terrorsaken kommer frem til en annen medisinsk konklusjon enn de første sakkyndige gjorde. Kommisjonen viser til at det må bli domstolens oppgave å drive bevisvurdering, om de nye sakkyndige fremlegger andre premisser enn de første gjorde.

Så lenge man kun ser på premisser i sakene, og lar faktum ha en mindre betydning, er det klart at dette er et rettssikkerhetsmessig problem. At man i terrorsaken er så ”heldig” at man har flere sakkyndige som vurderer saken, hvor man derigjennom kanskje får frem faktum på en bedre måte, hjelper lite for alle dem som har vært utsatt for vilkårlige sakkyndige rapporter i barneverns- og barnefordelingssaker. Det er ofte et problem å få oppnevnt nye sakkyndige. Og selv om man klarer å betale en sakkyndig av egen lomme, eller få erklæringer fra spesialister som tilbakeviser påstander fra den første sakkyndige, blir dette ofte sett helt bort fra av rettssystemet.          

Barnekonvensjonen innebærer at det er barnets perspektiv som skal legges til grunn i avgjørelsene som omhandler barn. Dobbeltstraff er forbudt iht. artikkel 4 i protokoll 7 til EMK, se også artikkel 14 punkt 7 i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Riktignok er det uenighet vedrørende hva som defineres som straff og hva som oppleves som straff. Men det må være åpenbart at barn som opplever en uriktig adskille kan oppleve at de blir dobbelt straffet i en rekke tilfeller:

-       HRA-N har sett saker der barn har sagt fra om omsorgssvikt hos den ene forelder, der barnevern og/eller domstolen har fratatt barna samværet med den andre forelder på dette grunnlag, uten å snakke med barna om forholdet.

-       Når barn adskilles fra sine foreldre, er dette ofte en meget smertefull prosess for barna. De kan få store reaksjoner, og det finnes mye forskning om temaet. På 70-tallet innførte man derfor regler som skulle sikre at barna fikk ha med seg foreldrene sine ved sykehusinnleggelse. I dag ser vi at barnevern bruker barns, ofte voldsomme, reaksjoner på adskillelse fra foreldre til å forsvare en mindre kontakt mellom foreldre og barn. Dette blir en skadelig spiral for barnet.

Det er mange som er av den oppfatning at adskillelse av foreldre og barn er så skadelig at det skal svært mye til for å gå til et slikt skritt. Flere bestemmelser i EMK, barnekonvensjonen og andre konvensjoner tar sikte på at det skal gjøres en konkret vurdering av slike skadeeffekter, slik at man i hver enkelt sak får frem hva som er ”barnets beste”. Dette gjøres likevel i liten eller ingen grad i Norge. Man ser derimot en stadig økning av omsorgsovertakelser, i et omfang som bekymrer selv FN (se bl.a. side 4 i artikkelen ”Justismord – en hverdagslig sak”), der barnets beste ikke vurderes tilstrekkelig, og der det gjøres for dårlig eller ingen vurdering av barnevernets premisser for omsorgsovertakelsene.

HRA-N mener at loven gir borgere rett på beskyttelse mot vilkårlig og lovstridig innblanding fra myndighetspersoners side. Se for eksempel EMK art 8. Mange av de lovbrudd vi ser rammes av bestemmelser i Straffeloven. Politiet er pliktige til å forfølge slike forhold. Like fullt ser vi at politiet unnlater å gjøre noe når slike forhold meldes av privat part, men forfølger forhold meldt av offentlig part. HRA-N har uttrykt sin bekymring vedrørende slik forskjellsbehandling bl.a. til Justiskomiteen på Stortinget. Se vårt brev på vår hjemmeside http://www.hra-n.no/#cid=1, eller på: http://www.hra-.no/versions/ver/docs/93900/08_03_2012_forskjellsbehandling__justiskom478.pdf

Det er en rekke kontrollinstanser som svikter sin oppgave i Norge. Her skal vi ta for oss DA/Tilsynsutvalget for dommere som eksempel på dette. DA er, som nevnt, sekretariat for Tilsynsutvalget for dommere. Når det er grunn til å anta at norske dommere forsettlig eller uaktsomt overtrer de plikter som stillingen medfører, kan Tilsynsutvalget treffe vedtak om disiplinærtiltak, jf Domstolloven § 236 1. ledd.

I en konkret sak ble en dommer innklaget til Tilsynsutvalget for dommere for grov tjenesteforsømmelse. Dommeren var også politianmeldt for en rekke av de forhold som klagen omhandlet, og hvor Straffeansvaret for dette er gitt i Straffeloven § 110 1. ledd.

Dommeren hadde i en rekke saker mellom de samme parter ikke forsikret seg om at det forelå et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag for sine kjennelser, jf Tvistemålsloven § 21-3 2. ledd. Dommeren la til grunn andre- og tredjehåndsopplysninger (rykter) foran førstehåndsopplysninger. Dommeren nektet den ene part kontradiksjonsadgang ved flere tilfeller, og når de påstander som dommeren la til grunn for sine kjennelser ble dokumentert å være feile i påfølgende sak, lot ikke dommeren dette få noen som helst betydning. Dommeren nektet å høre vitner i sakene, og dommeren så bort fra betydningen av en rekke straffbare forhold. Dommeren satte også til side rettsforlik fra høyere rettsinstans uten å grunngi dette.

På tross av politianmeldelsen fortsatte dommeren å dømme i saken, i strid med Domstolloven § 108. Kjennelsene etterpå ga preg av å være represalier.

Slike forhold som beskrevet her skal Tilsynsutvalget (hvor altså DA er sekretariat) gi kritikk for. Tilsynsutvalget ga imidlertid følgende svar på klagen:

Klagen synes å gjelde misnøye etter rettsavgjørelse. En begrensning i utvalgets myndighet følger av bestemmelsen i domstolloven § 236, fjerde ledd, som sier at utvalget ikke kan "vurdere forhold som kan overprøves etter reglene i rettspleielovgivningen for øvrig". Det betyr at dersom et forhold kan brukes som grunnlag for anke eller gjenåpning, kan Tilsynsutvalget ikke vurdere dette. Det er uten betydning om adgangen til anke m.v. har vært benyttet eller ikke.”

Det er åpenbart at dommerfeil kan ha betydning for utfallet av en sak. Svaret fra Tilsynsutvalget synes imidlertid ikke å reflektere verken innholdet i klagen eller betydningen i Domstolloven § 236. Utvalget har anledning etter 1. ledd til å treffe vedtak vedrørende alle brudd på dommers plikter. Det fjerde leddet i bestemmelsen sier bare at virkningen av dommerfeilene må behandles av rettssystemet, enten gjennom krav om gjenopptakelse eller gjennom anke til høyere rettsinstans. I denne saken var det dommerfeilene som var innklaget, ikke utfallet av saken. Tilsynsutvalget kan ikke sis å ha overholdt sine egne retningslinjer, gjengitt på deres egne nettsider:

Det må legges vekt på at klagers rettigheter blir ivaretatt og at de opplever at de blir behandlet på en skikkelig måte. Tilsynsutvalget skal bidra til at deres rettigheter ivaretas dersom en dommer har handlet i strid med god dommerskikk.”

Svaret fra Tilsynsutvalget vil også innebære at det kun er dommere i Høyesterett som i Norge kan innklages for pliktbrudd, evt. kan ingen dommere innklages dersom man legger til grunn at Høyesterettsdommer kan klages inn til en høyere domstol (EMD). 

Slik Tilsynsutvalget har formulert seg i svaret på nevnte klage, kan det se ut som om Tilsynsutvalget forutsetter at andre rettsinstanser skal fungere som klageinstans for dommerfeil. Andre rettsinstanser har imidlertid ikke tilsynsansvar for dommere, og skal følgelig ikke gi kritikk. Det er åpenbart Tilsynsutvalgets svar på klagen ikke reflekterer lovens intensjon. Tilsynsutvalgets svar fritar i prinsippet dommere i Norge for å få kritikk for feil som gjøres.  

I en artikkel den 15.3.2012 av Rune Fardal vedrørende dommerforsikringer, fremkommer lovgrunnlaget for at en dommer skal kunne virke i sitt embete. Bestemmelsene om dommerforsikringer fremkommer i Grunnloven § 21, Embedsedloven, samt i Domstolloven § 60. Se også Grunnloven § 23

Lov om embedsed etter Grunnloven § 21 § 3 innebærer at en dommerforsikring skal foreligge før embetsbrev blir utferdiget. Grunnloven § 31 krever at dommerutnevnelser skal kontrasigneres. Da bør noen ha kontrollert at de formelle forhold er i orden. Samtidig åpner både nevnte bestemmelse i embedsedloven og Domstolloven § 60 for at dommerforsikringer innsendes i ettertid. Dette øker risikoen for at feil faktisk foreligger.

I Nettavisen fremkommer den 18.3.2012 at det mangler dommerforsikringer for 150 av 564 dommere, og det hevdes at alle dette gjelder for er oppnevnt før 1.11.2002. Av artikkelen til Rune Fardal av 15.3.2012 ser man imidlertid at dette ikke kan være den fulle og hele sannhet. Fardal skriver nemlig:

”I 2009, 7 år etter at domstolsadministrasjonen ble opprettet, foretok domstolsadministrasjonen en kartlegging av journalførte dommerforsikringer. Det ble da oppdaget mangler i dokumentasjonen.”

Selv om det i mars 2012 er avdekket at det mangler dommerforsikringer for ”bare” 150 dommere, er dette status denne dato. Problemet gjelder imidlertid alle dommer som er avsagt uten at de formelle krav er oppfylt. Fardal viser til at Justisdepartementet både i 1991 og i 2002 tar opp forholdet med manglende dommerforsikringer. Den 4.3.2012 viser Herman Berge til at det i flere saker foreligger dommerforsikring etter 2002, men hvor dommer har virket før denne forsikringen er avlagt. Dette kan indikere at problemet gjelder flere enn 150 dommere.

Problemet kan være langt større også av andre grunner:

Det følger, som nevnt, et mulig straffeansvar for dommere som ikke har avgitt gyldig dommerforsikring. Straffeansvaret fremgår av Straffeloven § 129, jf også Straffeloven § 110 1. ledd.

Etter Domstolloven § 55 bør bare utnevnes som dommere personer som tilfredsstiller høye krav til faglige kvalifikasjoner og personlige egenskaper. Innstillingsrådet for dommere skriver på egne nettsider at ”utgangspunktet for Innstillingsrådet er at straffbare forhold utelukker utnevnelse som dommer, dersom det ikke finnes grunn til å gjøre unntak.”

Det er ikke nok bare å se på dommer avsagt før dommerforsikring er avlagt, når det gjelder å kartlegge omfanget av manglende dommerforsikringer. Det straffbare forholdet vil normalt ekskludere en person fra å bli dommer, slik at ingen dommer avsagt fra en slik person vil kunne være gyldige. Se i denne sammenhengen også Straffeloven § 34. Hvor stort problemet med manglende dommerforsikringer egentlig er, får man svar på først når man begynner å granske postjournalene hos DA og hos fylkesmennene, se Forskrift om offentlige arkiv § 2-6, jf også samme forskrift § 3-1, § 3-19 og § 3-20.

Saken har også en annen side:

Når både Justisdepartementet og DA fra 1991 og frem til dags dato har vært kjent med at det mangler dommerforsikringer, har de altså samtidig vært kjent med et mulig straffbart forhold. Dette har likevel ikke medført handling verken fra departementets eller DAs side for å forfølge forholdet. Straffeansvar for slike tjenesteunnlatelser følger av Straffeloven § 118, jf også Straffeloven § 125. Det er klart at dette er svært alvorlig også for departementet og DA.

Vi har her sett at både DA og Tilsynsutvalget for dommere, til tross for sin rolle med å avdekke forhold som er egnet til å svekke tilliten til dommere, har en motvilje mot å innrømme at det foreligger eller har foreligget feil vedrørende dommerforsikringer. Sammen med det faktum at DA/Tilsynsutvalget nekter å kritisere dommere for klare brudd på dommeres plikter, at DA først ga uriktige opplysninger vedrørende arkivene for dommerforsikringer, og at DA/Tilsynsutvalget kan ha forbrutt seg mot flere bestemmelser i Straffeloven, reiser dette rett og slett spørsmålet man kan ha tillit til DA og Tilsynsutvalget for dommere. troverdighet. Det reiser også spørsmålet om det konstitusjonelle ansvaret for disse forholdene etter Grunnloven § 86.

HRA-N ser med bekymring på den rettslige situasjonen i Norge også av andre grunner:

EMK artikkel 1 skal sikre enkeltindividet de rettigheter og friheter som fremgår av EMK. Bestemmelsen innebærer også at myndighetene (evt. domstolen) har en plikt til å avbryte en krenkelse med en gang den er oppdaget. I dette ligger at en krenkelse vedvarer fra den oppstår til den avbrytes.

Krenkelsens egenart reiser således spørsmålet om foreldelsesfrister (se bl.a. Straffeloven § 68, Tvistelovens § 31-6  punkt 2, samt Grunnloven § 86 2. ledd). Ved motstrid mot norsk lov går jo som kjent bestemmelsene i menneskerettsloven foran, jf Menneskerettsloven § 3. Innebærer dette at krenkelser egentlig ikke kan foreldes?

Hva vil det innebære for Norge på sikt, både mht økonomi og annet ansvar, når det nå er kjent at krenkelser av rettigheter i stor grad ikke avbrytes når de blir oppdaget?  De erstatninger som allerede er utbetalt er astronomiske, men med så mye ugjort og uavklart innenfor den rettslige sektoren, snakker vi sannsynligvis om at bare toppen av ”isfjellet” har kommet frem til nå.

Hva med rettsvirkningen av dommer avsagt av personer uten den nødvendige legitimitet til å dømme?

Hva med straffeansvar?

Spørsmålet mange stiller seg er hvorfor media ikke gjør noe, når så mange rapporterer at det skjer overgrep og krenkelser fra både myndighetspersoners side og fra domstolens side. Det er vanskelig å vite sikkert. I 2006 skrev Sverre Erik Jebsen, daværende dommer i Den Europeiske Menneskerettsdomstol, en kronikk i Aftenposten som kanskje kan forklare noe. Det heter bl.a: 

Norge er et sivilisert land som respekterer menneskerettighetene. Dette er en påstand som må antas å ha bred oppslutning, både innenfor og utenfor landets grenser. Den støttes av at antallet klager mot Norge til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg er forholdsvis lavt, og at det har vært få domfellelser av Norge for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon.

Det vises her til artikkelen ”Justismord – en hverdagslig sak” på side 7. Forskning viser at det er vanskelig for den private part å nå gjennom i rettsapparatet, selv om den private part har dekning for sin sak i regelverket. Innenfor EMD er det videre et stort kapasitetsproblem. I 2010 var det 139 650 uavsluttede saker ved EMD. Det er ca 800 millioner mennesker som omfattes av konvensjonen. De norske sakene skal prioriteres innenfor dette systemet, og det er klart at sjansen for å få opp en sak i utgangspunktet er små. Antall norske saker innenfor EMD-systemet har altså med et ressursspørsmål å gjøre, og er ikke et uttrykk for at Norge respekterer menneskerettene.

Taushetsplikt brukes også ofte som begrunnelse for at media ikke tar opp saker som involverer barn. Dette er et lite holdbart argument, da media kan få innsyn i saker etter Forvaltningsloven § 12 og/eller Fvl § 13a nr 3.

Det finnes ingen unnskyldning for at media unnlater å ta opp klare lovbrudd i barneverns- og barnefordelingssaker, herunder lovbrudd av domstolen. Disse sakene er av stor betydning både for dem det gjelder og for samfunnet for øvrig. Det må være innlysende at når det offentlige og domstolen bryter regelverket har det allmennhetens interesse å få vite om det. Det vises ellers til artikkelen ”Justismord – en hverdagslig sak” på side 8 vedrørende media og hvorfor de ikke tar opp barnevernssaker og barnefordelingssaker

Alle beslutninger innenfor det offentlige og domstolen kan, ved siden av andre konsekvenser, ha en økonomisk konsekvens. Riksrevisjonen skal gjennom revisjon, kontroll og veiledning, bidra til at fellesskapets midler og verdier blir brukt og forvaltet slik Stortinget har bestemt. Riksrevisjonen skal også bidra til å avdekke feil og misligheter i forvaltningen og i domstolen. Vi viser her til Riksrevisjonsloven § 9, samt Domstolloven § 33a 4. ledd.

HRA-N har på grunnlag av det forannevnte, men også i medhold av Riksrevisjonsloven § 12, bedt om at Riksrevisjonen straks iverksetter nødvendige undersøkelser for å fastslå omfanget og konsekvenser av den problematikk og systemsvikt som HRA-N har tatt opp i dette dokumentet. Vårt brev er å finne på vår hjemmeside http://www.hra-n.no/#cid=1, eller på: http://www.hra-n.no/versions/ver/docs/93898/08_03_2012_riksrevisjonen.pdf

HRA-N vil henstille om at det blir et folkekrav at Riksrevisjonen og våre politikere tar affære.. Vår rettslige hverdag må bli forutsigbar. Våre uskyldige barn har, på samme måte som de uskyldige asylbarna, krav på en trygg hverdag, fri fra vilkårlig og utidig innblanding.

Media og våre politikere har til nå sviktet våre barn, så nå må folket stå opp for dem! HRA-N vil berømme dem som er opptatt av asylbarna i Norge. Engasjement for barn er viktig. Nå må vi også kreve at de mange tusen norske barn som er utsatt for krenkelser blir sett og hørt, deriblant om deres urettmessige og lovstridige adskillelse fra sine familier.

Styret i Human Rights Alert – Norway

Lesernes kommentarer

2012-03-19T20:19:30

Morgan Sanner Morgan Sanner

19. mars 2012 - 21:19

Får håpe....

Får håpe det norske folk forstår viktigheten av å få rydet opp i dettet og krever å få orden i (dommer)rekkene.
Men sannsynligheten for at våre politikere tør å gripe fatt i lovstridige dommer og dommere, med da opphevelse av hundrevis, kanskje tusenvis av dommer, er lite sannsynlig......
Systemet vil og kan aldri innrømme slikt,det har vi sett gang på gang.
2012-03-19T20:33:26

Jan olaf per knutsen Jan Olaf per knutsen

19. mars 2012 - 21:33

En løsning for asyl barna

Kunne være at familiene deres FRIVILLIG adopterte dem vekk til Norske borgere hvis de ikke vil ta dem med til bake til Etiopia.
2012-03-19T21:06:13

Øyvind Bremnes Øyvind Bremnes

19. mars 2012 - 22:06

Empati

Du er et svært sykt menneske, som vil ha noen til å kassere sine barn.
2012-03-19T21:27:40

Rune Fardal Rune Fardal

19. mars 2012 - 22:27

Bra artikkel

Det er å håpe at flere får øynene opp for de alvorlige brudd med norsk og internasjonal lov som skjer i dette landet! Særlig forstemmende er den stillhet media viser til disse konstitusjonelle svik. En må undre seg over om media egentlig har utspilt sin rolle med å være maktens vaktbikje! Mye tyder på at folket selv i stadig større grad graver opp og avslører svsiket mot de svakeste!