Kongefamilien på plass under Nobels fredspris 2011 i Oslo Rådhus. (Foto: Heiko Junge/Scanpix)

Norge, en eventyrlig nasjon!

Det som er skremmende med en etablert idé, er hvordan den over tid har opparbeidet seg legitimitet.

Det som er skremmende med en etablert idé, er hvordan den over tid har opparbeidet seg legitimitet. Første gang jeg lærte at vi befant oss i et konstitusjonelt monarki, så var jeg 10-11 år gammel. Og som de fleste i den alderen var jeg mer opptatt av å tilegne meg kunnskap enn å utfordre den.

Årene gikk og jeg ble etter hvert en pubertal tenåring, nå var det på tide å overkritisere alt jeg møtte på og se hvilke argumenter som møtte minst motstand. Det var her jeg fant min første hjertesak.

Når jeg fremstiller sentimentet om å avvikle monarkiet i Norge, så er det hovedsakelig 2 responser jeg møter. Den første omhandler hvordan en republikk ikke virker særlig bedre, og den andre er hvordan kongefamilien ikke gjør noe særlig ut av seg og er en viktig del av vår tradisjon.

Til den første pleier jeg å svare at til tross for at det finnes gode eksempler på usmakelige presidenter som har tjent sin nasjon, så er det grunnleggende en mer moralsk løsning. Å tildele statlige roller basert på arv slik som vi gjør, er en mye mer arkaisk, tarvelig prosess. Hvilken lærdom skal våre unge ta fra dette? Vi kan ikke glorifisere de som er født med `rett` DNA samtidig som vi sier til våre unge at de må jobbe hardt for å oppnå det de vil i livet. Vi kan ikke preke arbeidsmoral og rettferdighet til de kommende generasjonene samtidig som samfunnet vårt er gjennomsyret av en slik skjev fordeling av goder basert på et høyst utdatert system.

Tradisjonsargumentet er også et ugyldig et, dog vanskeligere å knekke. Folk flest tviholder på sine tradisjoner. Hvis noen prøver å pirke i logikken bak dem, så er de kjapt ute å svarer: ”Fordi det er tradisjon!” Som om argumentet deres da automatisk er omsvøpt av en ugjennomtrengelig kokong.

Til tross for at dette ikke bærer særlig vekt hos meg, finner jeg det akseptabelt som en personlig filosofi. Men så fort dette skal forsvare en nasjonal urett, har jeg et par innvendinger. Til tross for fjollete ting som monarkiet i seg selv, den lovpålagte religiøse tilhørigheten til Kongen og en viss prinsesses offentlige promotering av troen på engler, så er mitt inntrykk at Norge blir sett på som en progressiv nasjon globalt sett.

Vi har selvsagt våre mangler som alle andre, men det er ikke uten grunn at vi ligger stadig i tet på listene over land som er gunstigst å bo i. Det virker nesten som om vår velferd har gjort oss for reserverte og høflige til å ta opp kampen mot monarkiet. Det kan da umulig være at flertallet av det norske folk foretrekker å ødsle bort disse dyrebare skattepengene på noen offentlige marionetter.

Det er høy tid for en nasjonal avstemning vedrørende monarkiets fortsettelse, om bare for å slippe å bli ledd av når vi er utenlands; ”Har dere fortsatt konge og dronning i Norge? Hva med troll og vikinger da?”

Lesernes kommentarer

Om kongedømme osv.

Jeg er grunnleggende enig med deg og i dine argumenter, men en folkeavstemming nå vil nok enda gå i "tusseladdenes" favør, Märtha Louise snakker stadig med sine engler, Harald stakkar, vet vel ikke helt hva han skal mene, Håkon Magnus kunne man ha en viss forventning om at han kunne ha ønsket seg bort fra hele greia,Mette Marit synes etter hvert å ha blitt vel glad i det gode liv, så........

La oss beholde eventyret.

Skjev fordeling av godene! For meg er dette en humoristisk uttalelse. Finnes det virkelig noen i dette land som misunner kongehuset? Og blir en president vesentlig billigere?

Som kommentar til det første, har jeg alltid hatt den innstillingen at kongehuset sitter i frivillig fangeskap for det norske folk. Og så lenge de gjør det med stil, setter jeg pris på det. Jeg misunner dem ihvertfall ikke. Vi har så lite å vise frem i dette landet, og kongehuset gjør seg godt både hjemme og ute. Selv prinsessen’s engler, burde ikke tjene til å ergre, hun lar da dem ikke gå ut over noen?

Som kommentar til det andre, så gir jeg uttrykk for sterk tvil. Mesteparten av utgiftene til kongehuset går vel til bygninger, mottagelser og reiser. Og litt pomp og prakt. Jeg kan vanskelig se at det vil komme til å forandre seg med en president, så det blir nok ikke meget å spare.

Tilslutt vil jeg nevne et problem, som ikke er ubetydelig, nemlig den politisk, formelle maktfordelingen. Isteden for en konge uten politisk makt, men med politisk betydning, vil vi få inn en fjerde statsmakt. Og dette betyr trøbbel, av minst to grunner. For det første, må vi regne med at presidenten vil tilhøre et politisk parti, hvilket bringer skjevhet i maktfordelingen. For det andre, bringer vi inn et nytt maktelement, som skal finne sin plass. Og dette kan ta mange, smertefulle år. Nei, sålenge vårt kongehus gjør jobben, som idag, ser jeg intet positivt i en nyordning. Du får heller prøve å undertrykke misunnelsen, Morten!


O.Gøthesen

Jeg er grunnleggende enig med

Jeg er grunnleggende enig med deg, Morten. Kongedømmet er en arkaisme som forlengst har overlevet sin tid. Bare ideen opprører min sosial-demokratiske tankegang. Til tider synes jeg det virker som om man forsvarer kongehuset så lenge de holder seg rimelig innenfor fornuftens grenser og ikke åpenbart oppfører seg som tullinger, så lenge det varer. Kong Harald virker som en trivelig og fornuftig kar. Han er intelligent, jovial, folkelig, veldig humoristisk og sikkert en drømmebestefar. Og han holder visstnok glimrende taler. Flott! Håkon Magnus virker også som en fornuftig kar. Han kan vel gå seg litt vill når han skal svare noe fornuftig på allverdens tullete spørsmål, men stort sett går det greit. Hva skal vi så si om kvinnene i familien? Sonja har utviklet det å si absolutt ingen ting til den fullstendige perfeksjonisme. Hun knirker ut av seg et 'Aldeles fantastisk, altså!' hva hun enn blir spurt om. Mette Marit synes å ha gått i god skole i så måte. Men tatt i betraktning at hun kom relativt sent inn i yrket, så henger hun vel fremdeles i en ståkarakter etter lillefingeren. Hun synes mere interessert i dyre kjoler og hatter og røde løpere enn i egentlig å gjøre noe. Fortsettes...

Kongedømme og demokrati

går hand i hand og det viser seg å gå godt. Norge er ett lysende eksempel på det. Det funker, og det funker så godt at vi trenger slett ikke å forandre på det.
Tror faktisk det i dag er enda viktigere når alt skjer i rasende fart. Menneskerasen og det moderne samfunn forandres raskere enn noen gang. Vi reiser over hele kloden og vi handler kinavarer fordi vi tror vi trenger det.
For å være i forandring og utvikling trengs godt "fundament". Kongedømme er for meg og heldigvis for de fleste i Norge en viktig ingrediens for at vi kan ha en trygg og god utvikling og leve godt!

Monarkiet

Det må være trist å være så historieløs som "Morten". Det var våre forfedre som inviterte Kong Håkon og hans familie til å bekle kongetronen vår. Og kun etter at våre besteforeldre i vesentlig overtall hadde sagt Ja!

I ettertid må vi jo konstatere at under andre verdenskrig var det Kong Håkon og sønn som spilte hovedroller og var samlingsmerke i den spontane og intense motstanden som forløp gjennom hele krigsperioden.

I ettertid må vi jo konstatere at vår Kongefamilie har vært "foregangsfigurer" for svært mange - ikke bare egen konstitusjon, men for andre lands Kongehus med hensyn til omstilling til dagens samfunn. Etter som utvikling innen diplomati har endret seg, har de vært "døråpner" i utallige sammenhenger når det gjelder vår utvidelse av handelsdiplomati.

Den ro og verdighet som vårt Kongehus representerer i innenlads og utenlands sammenheng, kan ingen "folkevalgt" på "lånt" tid erstatte.

Morten - Norge er håndgitt vårt Kongehus - kan du tenke deg at hvem som helst kan ta tilbake den eiendommen/gjenstanden de gav bort tidligere så lenge de "skjøtter sitt bo", og/eller - mener du at våre besteforeldre var noen enfold som foresto denne handlingen?

Symbol

Kongehuset har etterhvert blitt et symbol på menneskelighet i stedet for på makt. Det å knytte nasjonen sammen gjennom et slikt symbol er bra.
Det kan likevel stilles spørsmål ved om det er rett å pålegge mennesker å arve slike forpliktelser selv om det også innebærer privilegier.

De som opplevde frigjøringene

De som opplevde frigjøringene fra fremmede makter i 1905 og 1945, kan nok si noe om betydningen av kongehuset for å opprettholde nasjonalfølelesen, og kanskje det eneste ''nesten'' politisk uavhengige samlende for nasjonen.