ABC Nyheter

Det som er skremmende med en etablert idé, er hvordan den over tid har opparbeidet seg legitimitet. Første gang jeg lærte at vi befant oss i et konstitusjonelt monarki, så var jeg 10-11 år gammel. Og som de fleste i den alderen var jeg mer opptatt av å tilegne meg kunnskap enn å utfordre den.

Årene gikk og jeg ble etter hvert en pubertal tenåring, nå var det på tide å overkritisere alt jeg møtte på og se hvilke argumenter som møtte minst motstand. Det var her jeg fant min første hjertesak.

Når jeg fremstiller sentimentet om å avvikle monarkiet i Norge, så er det hovedsakelig 2 responser jeg møter. Den første omhandler hvordan en republikk ikke virker særlig bedre, og den andre er hvordan kongefamilien ikke gjør noe særlig ut av seg og er en viktig del av vår tradisjon.

Til den første pleier jeg å svare at til tross for at det finnes gode eksempler på usmakelige presidenter som har tjent sin nasjon, så er det grunnleggende en mer moralsk løsning. Å tildele statlige roller basert på arv slik som vi gjør, er en mye mer arkaisk, tarvelig prosess. Hvilken lærdom skal våre unge ta fra dette? Vi kan ikke glorifisere de som er født med `rett` DNA samtidig som vi sier til våre unge at de må jobbe hardt for å oppnå det de vil i livet. Vi kan ikke preke arbeidsmoral og rettferdighet til de kommende generasjonene samtidig som samfunnet vårt er gjennomsyret av en slik skjev fordeling av goder basert på et høyst utdatert system.

Tradisjonsargumentet er også et ugyldig et, dog vanskeligere å knekke. Folk flest tviholder på sine tradisjoner. Hvis noen prøver å pirke i logikken bak dem, så er de kjapt ute å svarer: ”Fordi det er tradisjon!” Som om argumentet deres da automatisk er omsvøpt av en ugjennomtrengelig kokong.

Til tross for at dette ikke bærer særlig vekt hos meg, finner jeg det akseptabelt som en personlig filosofi. Men så fort dette skal forsvare en nasjonal urett, har jeg et par innvendinger. Til tross for fjollete ting som monarkiet i seg selv, den lovpålagte religiøse tilhørigheten til Kongen og en viss prinsesses offentlige promotering av troen på engler, så er mitt inntrykk at Norge blir sett på som en progressiv nasjon globalt sett.

Vi har selvsagt våre mangler som alle andre, men det er ikke uten grunn at vi ligger stadig i tet på listene over land som er gunstigst å bo i. Det virker nesten som om vår velferd har gjort oss for reserverte og høflige til å ta opp kampen mot monarkiet. Det kan da umulig være at flertallet av det norske folk foretrekker å ødsle bort disse dyrebare skattepengene på noen offentlige marionetter.

Det er høy tid for en nasjonal avstemning vedrørende monarkiets fortsettelse, om bare for å slippe å bli ledd av når vi er utenlands; ”Har dere fortsatt konge og dronning i Norge? Hva med troll og vikinger da?”