ABC Nyheter

Erkjennelsen av det forvirrende bringer tankene inn på hva Paulus skriver i 2 Tim 4,3-4: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.» Den samme Paulus bruker i Ef 4,14 uttrykk som å være umyndig og la seg kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep.

Religionsviterens forvirringsaspekt blir understreket av at «på 2000-tallet er det mange som forsyner seg av det nyreligiøse koldtbordet». Hun sier at nyreligiøsitet er et ektefødt barn av det moderne. «Den snakker modernitetens språk, utfoldes på modernitetens grunn og svarer på spesifikt moderne utfordringer. I en viss forstand fremstår den også som kristendommens motstykke, i alle fall ut fra nyreligiøse forestillinger om hva kristendommen er og står for.»

Videre: «Nyreligiøsitet er et internasjonalt fenomen, men det utspilles også i norsk landskap, og dette landskapet er langt mindre omtalt og utforsket enn for eksempel det amerikanske.»

«Mye tyder på at bevegelser som Teosofisk Samfunn og Antroposofisk Selskap satte større preg på sine omgivelser enn det historien om det moderne Norge har gitt inntrykk av [. . .] Fra 1970-tallet ble det derimot klart at noe var i gjære på religionsfeltet. En rekke nye religioner ble synlige i offentligheten, sammen med ideer og praksisformer som på 1980-tallet skulle bli kjent under samlebetegnelsen New Age, nyreligiøsitet eller bare alternativ-bevegelsen.»

 «Nyreligiøsitet er et marginalt fenomen dersom målestokken begrenses til medlemmer av nettverksorganisasjoner. Det er noe større dersom statistiske undersøkelser tas med, selv om disse spriker i ulike retninger og dermed må brukes med omhu og forbehold. Derimot blir det mye større dersom det andre leddet i min definisjon inkluderes – med religion som ikke bare kommunikasjon med guddommelige vesener, men også om slike vesener. Vi snakker da ikke nødvendigvis om tro og overbevisning, men om utbredelse på kultur og samfunnsnivå.»

«Den engelske religionsforskeren James Beckford påpekte allerede på slutten av 1980-tallet at religion har revet seg løs fra sine tradisjonelle ankerfester, for deretter å gjenoppstå som en mer frittflytende kulturell ressurs – til bruk for hvem som helst og alle slags formål (Beckford 1989). Beckford holder seg til religion generelt, men nyreligiøsiteten er antagelig den av religionsformene som i størst grad har tatt i bruk disse mulighetene og realisert dette potensialet.»

På side 8 nevnes The Economist  som et toneangivende amerikansk tidsskrift. Vi kan fort bli enige om at det er toneangivende - men amerikansk? Nei! Det er britisk, med hovedsete i London. At «Annie Besant [- - -] var leder for Teosofisk Samfunn fra 1989 til sin død i 1933 [. . .]», vil nok også teosofene finne er en uholdbar påstand (s 32). Sant nok døde hun i 1933, men det er blitt opplyst at hun var leder fra 1907.

På tampen av denne anmeldelsen kan det være grunn til å nevne spørsmålet om eksistensen av engler. Noen synes å gå ut fra at profilerte kristne har distansert seg fra troen på slik eksistens. Det forholder seg imidlertid sånn at disse kristne advarer mot engledyrkelse under henvisning til Kol 2,18. Englene skal ikke være gjenstand for noe i nærheten av tilbedelse. De er, sies det i Hebr 1,14, tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse.