ABC Nyheter

Det å slåss for frihet er ikke å slåss med "kuler og krutt". Kampen står mot falske ord og fastlåsende vaneforestillinger. Diktatorer skjelver mer for en frihetselskende befolkning enn for motstanderes våpen.

De sjelelige slavebåndene består av vakre ord. Med dem narres mennesker til å tro at det vil lønne seg for dem selv å selge friheten og underkaste seg andres makt. Alle vakre ord må derfor legges på blokken og dissekeres med skalpeller. Det innholdet som kommer frem er ikke alltid vakkert.

Hvordan må samfunnet være hvis det skal gi mennesker frihet?

1. Et slikt samfunn vil beholde lover og reguleringer. Mennesker blir aldri i stand til å identifisere seg med andre i en slik grad at de opplever deres behov som like viktige som sine egne.Uten reguleringer vil derfor de sterke skaffe seg fordeler på de svakes bekostning. Det bør de ikke få mulighet til, for mennesker har sin verdi gjennom sin egenart og ikke sin styrke.

2. Frihetssamfunnet har ingen ideologi. Hensikten med ideologier er å kaste idealismens glans over egeninteresser. Maktlystne mennesker bruker samfunnet som maktbase. De utvikler ideologier hvor de selv kan opptre som en maktelite i den gode saks navn. Mennesker som disponerer økonomiske ressurser ønsker fritt og hensynsløst å kunne utnytte dem. Interessene svøpes inn i en ideologi hvor motivene kan fremstilles som frihetskjærlighet.

De som støtter ideologiene forstår selv at det ikke er mulig å forsvare dem gjennom rasjonell tankevirksomhet. Løsningen er å la ideologiene fungere som religioner. Forsvarerne av ideologiene viser til gamle "autoriteter" som får rollen som ufeilbarlige småguder.

Frihetssamfunnet vil i stedet benytte seg  av jordnære fagfolk som lager utredninger om hvordan mennesker kan tilfredsstille sine fysiske behov både på kort og lang sikt. Selve utformingen av samfunnet vil være et resultat av en uendelighet av små kompromisser mellom motstridende interesser.

3. Frihetssamfunnet vil ha en maktdynamikke som beveger seg nedenfra og oppover. En mulig løsning kan være å organisere befolkningen i små grupper som har ansvaret for enkle oppgaver. De velger representanter til neste trinn hvor oppgavene er mer vidtrekkende osv. Til slutt velges de som skal ha ansvaret for landet som helhet.

4. I frihetssamfunnet er alle beslutningsprosesser gjennomsiktige, og alle standpunkter klart formulert. Demokratiet blir bare reelt hvis velgeren har grundig innsikt i de alternativene de skal velge mellom.

Mørke rom og ulne formuleringer fører til et ydmykende og nedverdigende lekedemokrati. Den tilfredsstillelse mennesker kunne oppleve ved å være med på å påvirke egen livssituasjon erstattes av vegring og likegyldighet.

5. I frihetsdemokratiet respekterer politikerne at velgerne er deres arbeidsgivere. Som andre arbeidsgivere har de derfor rett til å følge nøye med på at politikerne ikke driver med unnasluntring.

Maktpolitikere snur alt opp ned. De ser på seg selv som hyrder som skal lede fåreflokken inn i egen innhegning. Dette er vanskelig, så de trenger hjelp fra konsulenter. Konsulentene skal gi dem tips om hvilke lokkemiddel og pisker som er mest effektive når det gjelder å få fårene inn på egen sti.