ABC Nyheter

Det blåser en møllevind for kraftselskapene i Norge. Fram til nå er 95 % av fastlandelektrisitet produsert av rennende vann, men nå er vind blitt satsing. Vannkraften er utbygd i 85 % offentlig eierskap gjennom 100 år. Det er kartlagt at det er potensial for å øke vannkraftproduksjonen med minst ca 15 tWh i året. I form av forbedring av eksisterende anlegg, og utbygging av mindre

verk. Tilsvarende trenger vi ca 35 vindmølleanlegg på størrelse med Smøla-anlegget. Der er 68 møller som gir ca 450 gigaWatt/h i året. Altså for å erstatte vannkraftpotensialet, må vi ha ca 35 Smøla-anlegg, eller 2300 vindmøller av samme størrelse.

Dette viser at vindmøllesatsing i lengre framtid ikke er liv laga. Men et effektivt middel for å høyne kraftprisen. Strømprisen må opp i kr 1,50 per kWh før vindmøller er økonomiske. I Tyskland er siste snittpris til husholdning levert fra RWE 1,04 kroner per kWh (område N. Westfalen). Til industrien er det variasjoner til industrityper, men langt lavere.

Hvordan skal vi betale strømmen i framtiden: Over skatteseddelen i form av el-sertifikater (subsidier), eller reelle kostnader? For industrien blir situasjonen en stor uforutsigbarhet, høy strømpris eller skatt. Likegyldig hva det blir, svekkes konkurranseevnen. På dette grunnlaget mener jeg el-sertifikatene i framtiden blir bedriftsfiendtlige.

Energiselskapene har naturlig nok en kommersiell holdning til egen drift. Den tar utgangspunkt i tiltak for å tjene mest mulig. Men dette er 85 % offentlige og i tidligere tider etablerte selskaper med skattebetalernes penger eller garantier. Staten og kommunene bør derfor i større grad se på rammebetingelsene for industrien og næringslivet. Men det gjøres ikke, det investeres masse i utlandet.

I dag bygger Statkraft det tredje gasskraftverket i Tyskland, de to tidligere kan levere opp mot 8 tWh pr år etter behovet. Statkraft har 50 % eierskap med RWE og andre som aksjonærer. Hvordan oppfattes dette i forhold til el-sertifikater hos oss nordmenn? Det satses på vindmøller her og gasskraft der. Vi betaler sertifikatene og Tyskland får strømmen.

Da blir forretningsfilosofien enkel: I Tyskland kan man tjene på gass (levert fra Statoil naturligvis), og når man har mange nok vindmøller her, rakner viljen til subsidiering. Og strømprisen blir den samme som i Tyskland eller mer. Vannkrafteierne vil da håve inn mange milliarder på vannkraften. De private selskapene kan sitte på gjerdet og vente på fortjenesten, betalt av skattebetalerne. Det er ufattelig at dette kan være en politikk fra en Ap-regjering.

Mange har lært betydningen av bevaring av naturen. Da er ikke bare disse propellene en økonomisk faktor, men en stor forbannelse mot naturen. Konsekvensene for turismen er det ingen som kjenner. Europa har for mange vindmøller og for lite natur, tyskerne mener vindmøller ikke er regningssvarende lengre og demonterer. Det er blitt et bruktmarked på møller.

Europa har et turistpotensial på 50-100 millioner mennesker som vil slippe å se disse propellene. Vannkraften har vist seg svært skånsom mot naturen, med de tiltakene som utføres. Mange av damanleggene våre er blitt turistattraksjoner. Derfor ingen vindmølle før vannkraftutbedringene er utført. Men kraftselskapene vil tjene voldsomt på en høyere pris på den vannkraften de har, om møllene går i null betyr lite.