ABC Nyheter

Debattredaktør Marit K. Slotnæs skriver i Morgenbladet 28. oktober at hun ikke tenker på global oppvarming hver dag. Hvor ofte man reflekterer over et fenomen er da også sjelden avgjørende. Hvordan man går frem for å få oversikt over et saksforhold kan være viktigere. Debattredaktøren har i den anledning funnet frem essayet av bloggeren Bjørn Stærk som hun mener er gjennomtenkt. Her stilles spørsmålet om menneskene er årsaken til global oppvarming.

Bjørn Stærk har et noe uortodokst syn på vitenskap, eller det han henholdsvis kaller vitenskapen om global oppvarming (”science of global warming”) og virkelig vitenskap (”real science”). Denne vitenskapen skal ifølge ham være strengt adskilt fra det offentlige rom (”public sphere”). Bak en vegg skal det finnes virkelig vitenskap og vitenskapsfolk.

Stærk hevder videre at han vet noe om hvordan denne vitenskapen bør være og derfor om klimatologi tilfredsstiller standarden. Deretter konkluderer han med at vitenskapen om klimaet har en god teori.

Hans påfølgende påstand er at fordi dette er virkelig vitenskap og uttrykk for et flertallssyn, bør legfolk akseptere dette. Hvis derimot dette hadde vært pseudovitenskap diktert av politikere og aktivister, eller hvis det fantes betydelig uenighet på området, burde dette ikke godtas.

Bjørn Stærk ser også ut til å avvise vitenskapens preferanse for enkle teorier. Ved en antatt sammenheng der et fenomen følger et annet, antar vi intuitivt at det første er årsak til det påfølgende. Hvis Stærks ”virkelige vitenskapsmenn” innfører en ”feedback loop” som viser at det vi oppfatter som virkning i virkeligheten er årsak, bør vi etter hans syn akseptere dette.

Teori som bekreftes av observasjoner, tilsier at når temperaturen på Jorden stiger, så øker CO2-nivået i atmosfæren etterhvert fordi havet avgir gassen når det varmes opp. For at påstanden om at det er en av atmosfærens sporgasser (CO2) som driver temperaturen skal kunne være tilfelle, må det innføres en rekke ad hoc-hypoteser. I tradisjonell vitenskap er dette et svakhetstegn.

Pseudovitenskapen lider av hang til bekreftelser. Den er på stadig vellykket jakt etter tegn som kan bekrefte dens påstander. Etter alt å dømme finnes det ingen observasjoner som ikke på en eller annen måte passer inn i teorien om farlig menneskeskapt global oppvarming. Om temperaturen synker eller stiger i takt med våre CO2-utslipp, synes ikke å spille noen rolle.  Enklere forklaringer på variasjoner i den globale gjennomsnittstemperaturen synes heller ikke å være relevante.

Hva så med den påståtte enigheten blant vitenskapsfolk? Det vises gjerne til et innlegg fra 2004 i Science av historikeren Naomi Oreskes. Hun hevdet at det foreligger enighet blant klimaforskere om menneskeskapt global oppvarming. Grundigere undersøkelser blant annet av Hans M. Kepplinger og Senja Post viser derimot ingen slik enighet.

Det finnes imidlertid noe det råder relativ stor enighet om, og det er den direkte oppvarming ved en fordobling av atmosfærisk CO2. Denne skal ligge på rundt en grad Celsius hvorav omlag halvparten allerede har inntruffet. For at oppvarmingen skal være truende, må det tilføyes forsterkende tilleggseffekter (positiv feedback/tilbakekoblingsmekanismer).

Effektene av disse tilbakekoblingsmekanismene er ikke kjente derfor hersker det ikke enighet om farlig menneskeskapt global oppvarming. Bjørn Stærk hevder at hvis det råder betydelig uenighet på området, skal vi ikke akseptere denne klimavitenskapen. Dette gjelder ifølge ham også hvis dette skulle dreie seg om pseudovitenskap.

For snart hundre år siden satte Karl R. Popper seg fore å undersøke hva det er som skiller vitenskap fra pseudovitenskap. Popper la merke til at det fantes teorier som ble bekreftet av praktisk talt alt som skjedde innenfor et fagfelt. For de innvidde var verden full av bekreftelser på teorien. Ikke-troende var styrte av krefter som forhindret dem i å innse dette. Popper la også merke til at Einsteins gravitasjonsteori var fundamentalt forskjellig fra disse teoriene fordi denne måtte forkastes hvis den ikke var i overensstemmelse med bestemte forventede observasjoner. Popper konkluderte med at bekreftelser kun hadde relevans når disse var resultat av dristige forutsigelser.

For at påstanden om farlig global oppvarming som følge av våre utslipp skal være vitenskapelig, bør de som målbærer denne være i stand til å angi under hvilke omstendigheter påstanden må sies å være gjendrevet. Så lenge disse betingelsene ikke er til stede, kan vi ikke vite om vi har å gjøre med vitenskap eller pseudovitenskap fordi falsifiserbarhetkriteriet, som skal avgrense de to fenomenene, ikke foreligger.

Det finnes altså ikke enighet i vitenskapen om farlig menneskeskapt global oppvarming fordi effektene av tilbakekoblingsmekanismene i klimasystemet ikke er tilstrekkelig kjente. Det er også uklart hvor grensen går mellom vitenskap og pseudovitenskap i klimaforskningen.

Bjørn Stærks konklusjon om at vi bør akseptere klimaforskningen, er derfor gjort på sviktende grunnlag. Morgenbladets debattredaktør viser manglende dømmekraft når hun hevder at hans essay Off the fence on global warming er gjennomtenkt.