ABC Nyheter

Dette skriver Dag Hareide i sin bok "hva er HUMANISME", og det største felles mål gjelder for de religionene, filosofiene og politiske ideologiene han har omtalt.

Hareide mener at det har gått inflasjon i ordet humanisme. «Mange bruker det. Få definerer det. Og det dukker opp i så forvirrende mange sammenhenger.»

I det han betegner som et forsøk på definisjon, fremholder Hareide at «det første og grunnleggende er menneskeverd. Så følger fem andre, som dekker forskjellige felt: den gylne regel (moral), dannelse (pedagogikk), demokrati (politikk), den frie tanke (erkjennelse) og dialog (kommunikasjon).»

«Humanismen bygger på en gyllen regel, men har ikke en egen moralfilosofi. Humanismen har en idé om dannelse, men ingen klar pedagogisk teori. En støtte til demokratiet, men ingen politisk ideologi. En idé om den frie tanke, men ingen systematisk erkjennelsesteori. En holdning for dialog, men ingen utviklet kommunikasjonsteori, og det er en holdning til dialog som åpner for nye innsikter. Bare i forankringen i menneskeverdet finnes det noe fundamentalt.»

Hareide gir en idéhistorisk oversikt om humanismen, med utgangspunkt i renessansen (1350-1600), da ordet humanist oppstod og utviklet seg. Han nevner at teologen, filosofen og pedagogen Friedrich Immanuel Niethammer var den som på trykk i 1808 introduserte begrepet humanisme i Europa.

«Senere på 1800-tallet ble ordet humanisme brukt av stadig flere. Humanismen ble som poteten som kunne brukes i mange former for måltider. Begrepet spredte seg på tvers av religiøse, politiske og filosofiske retninger. Kanskje bør vi snakke om mange 'humanismer'. 

Utviklingen av ordet humanisme skjedde i en kristen kultur. Første gang begrepet ble brukt med ateistiske holdninger, var blant de såkalte unghegelianere, deriblant unge Karl Marx.»

På 1800-tallet oppstod det mye forvirring om humanisme-begrepet, som ble brukt sporadisk av mange.

Det første organiserte uttrykket for humanismen i Norge kom med starten av Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi, i 1938.

Hareide poengterer at «humanismen er holdninger og verdier som retter seg mot alle mennesker og deres fellesskap. Men humanismen og menneskerettighetene samles i en felles begrunnelse i 'menneskets iboende verdighet' (menneskeverdet), og at vi er moralske vesener som 'bør handle i brorskapets ånd' (den gylne regel).»

Sekulær humanisme ble organisert i 1952 ved etableringen av International Humanist and Ethical Union' (IHEU), der det norske Human-Etisk Forbund (HEF) er medlem. HEF ble stiftet i 1956.

Hareide siterer tidligere generalsekretær Levi Fragell i HEF: «Fra første stund har IHEU vært splittet mellom dem som anser kampen mot religion og tilsvarende irrasjonelle fenomener som hovedsaken, og dem som mener at det viktigste er å fremholde humanismens positive menneskesyn, menneskerettigheter og ansvaret for å skape en bedre verden.»

Journalist Didrik Søderlind har redigert antologien Verdier og verdighet. Tanker om det humanistiske livssyn.

Hareide konstaterer at han har merket seg tre ganske forskjellige definisjoner av humanisme fra tre av bokens forfattere. «Levi Fragell legger avgjørende vekt på kampen mot religion, kombinert med kampen for menneskerettigheter. Fornuften blir grunnleggende, og humanismen er per definisjon ikke-religiøs. Filosofen Lars Fr. Svendsen definerer humanisme som antroposentrisme. Mennesket er alle tings mål. Dette utelukker ikke uten videre det religiøse. Det viktige er hva som er i fokus. Statsviteren Bernt Hagtvet, derimot, definerer humanisme med sentrum i menneskeverdet og menneskets uavhendelige rettigheter. Dette fører til tre forskjellige syn på hvem som er humanismens motstandere.»

Det nest siste kapittelet i Hareides bok heter Humanismens rådvillhet? Når mennesket blir maskin. Her tar han for seg begrepet transhumanisme. Det dreier som om «en bevegelse som arbeider for at mennesket skal perfeksjonere seg selv gjennom teknologier for å nå en status som 'posthuman'.

Mange transhumanister ser på prosjektet med å skape et posthumant menneske som en måte å overleve på.

Ordet transhumanisme ble introdusert i 1927 av Aldous Huxleys bror, biologen Julian Huxley. Transhumanisme betyr at mennesket kan transformere seg selv, ikke bare sporadisk og som enkeltindivider, men i sin helhet som menneskehet.

Nick Bostrom er en av stifterne av World Transhumanist Association. Han sier at de bygger på en rasjonell humanisme. I Transhumanisterklæringen versjon 2009 formulerte de et etisk grunnlag. De innser at de teknologiske gjennombruddene ikke bare vil være positive, men kan representere en alvorlig risiko.»

I vår anmeldelse er det innledningsvis pekt på humanismen som et minste felles multiplum og et største felles mål. Javel, det er nok mulig i enkelte sammenhenger å lande ganske trygt på pragmatiske løsninger.

Men i andre forbindelser vil bestrebelsene temmelig sikkert være altfor ambisiøse, blant annet på grunn av aktørenes sterkt motsetningsfylte syn på saker hvor de føler seg forpliktet til å markere at de ikke er til salgs. Dette gjelder også erklærte humanister.