ABC Nyheter

Da Forsvarssjefen i november fremmet sitt fagmilitære råd om hvilke enheter som bør inngå i Forsvaret i fremtiden, gitt forventet økonomisk ramme, som ”justering” av eksisterende langtidsplan, mvf. 1. januar 2013, vekket det - ikke uventet - mest frustrasjon for de enheter og lokalsamfunn hvor han foreslår reduksjoner av virksomhet eller hel nedleggelse av enheter og videreføring av nødvendige oppgaver annet sted.

At dette er tiltak som kan gi et forsvar med best mulig forsvarsevne, er det færre som tar inn over seg.

Ut fra en ramme som mer er bestemt av et økonomisk, politisk fastsatt nivå, enn den sikkerhetspolitiske situasjon, gir Forsvarssjefen fagmilitære råd. Han foreslår de militært sett beste løsningene, innen de begrensede økonomiske rammene, ikke hvor stort Forsvaret skal være. Eller forenklet; ”Mest mulig av det riktige forsvaret”.

Slik sett er politikerne ansvarlige for den økonomiske rammen som stilles til disposisjon for forsvarsformål, hvilke kapasiteter Forsvaret skal ha, og dermed også hvor stort Forsvaret skal være. I den sikkerhetspolitiske situasjon (med tidligere erfaringer, nåværende situasjon og fremtidig usikkerhet) er det ikke alltid like lett å se på hvilket grunnlag politikerne balanserer forsvarskronene, i forhold til andre formål.

Prinsipiell debatt om Forsvarets oppgaver, som en del av sikkerhetspolitikken, og igjen som en del av utenrikspolitikken, er heller ikke særlig påtrengende. Her gjelder det mer enn å ha synspunkter på norsk militær deltakelse i operasjoner i utlandet. Forsvarssjefens råd bygger på eksisterende mål for Forsvaret.

Konsentrasjon om militær virksomhet på færrest mulig steder, og mindre grad av overlapping/dublering av funksjoner, forutsetter jeg er kombinert med kalkulert risikovurdering av hvilken sårbarhet dette i seg selv medfører. Og at sårbarheten er innen det som på et vis kan angis som ”akseptabel.”

At regjeringen følger opp økonomisk inneværende langtidsplan for Forsvaret (2009-2012) og at budsjettet øker, i motsetning til de fleste andre NATO-land, også våre andre nordiske land, innebærer ikke tilstrekkelige midler til å videreføre alle baser og aktiviteter.

Selv med mindre volum på Forsvarets operative enheter, er det fortsatt viktig ikke å bruke penger på å opprettholde enheter og baser som vi kan klare oss uten. Luftforsvaret representerer flere eksempler her.

Nye F-35 kampfly er en meget betydelig investering, og gir en helt annen og bedre kapasitet enn dagens jagerfly. Basestrukturen rundt slike fly er likeledes omfattende, derfor en hovedbase i fremtiden. Ørland foreslått. Bodø hovedflystasjon foreslås nedlagt og Rygge sterkt redusert. Radarstasjonene (CRCene) på Mågerø og på Sørreisa foreslås nedlagt, og oppgavene overført til nytt nasjonalt luftoperasjonssenter ved Reitan, Bodø.

At styrkingen av Reitan er ”kompensasjon” for nedleggelsen av Bodø hovedflystasjon ser jeg ikke som moment i det fagmilitære rådet (som jeg bare har sett hovedlinjene i). Men noen fristes kanskje til politiske poeng her.

Personell i Forsvaret har gjennom en årrekke nå følt på kroppen de store endringene ved omlegging fra et mobiliseringsbasert invasjonsforsvar (under den ”kalde krigen”) til et utrykningsklart innsatsforsvar, sterkt redusert i volum, men moderne utrustet.

Til tross for mange endringer og usikkerhet har personellet ytt stor innsats på sine områder. Samtidig er det viktig at det arbeidet som utføres, er riktig i forhold til de oppgaver Forsvaret skal utføre.

Forsvarets aktiviteter er mangfoldig. En er Kystvaktens oppfølging av fisket i nord. Selv om det er flere involverte i kontrollen, bidrar altså Kystvakten. For 5 år siden ble ulovlig fiske i Barentshavet beregnet til 100.000 tonn årlig, til en verdi av 2 milliarder kroner. Fra 2009 er slikt fiske redusert til bunn-nivå. Innsatsen nytter.

”Meningsløst å legge ned Mågerø” lyder overskrift i Tønsbergs Blad 26. november. Tja, det kommer an på øynene som ser. Det er ikke det at personellet på Mågerø ikke gjør en god arbeidsinnsats. Men med forventet budsjettramme for Forsvaret vil det ikke være økonomi til å ha Luftforsvarets stasjon Mågerø, i operativ virksomhet. Oppgavene overføres til Reitan ved Bodø.

For meg er det meningsløst hvis ikke politikere også er villige til å bidra til at statlige, militære arbeidsplasser plasseres der forsvarsevnen blir best mulig.