ABC Nyheter

Foto: Ole Magnus Kinapel.

I Bergensbyrådets nylig vedtatte tiltaksplan står det at det som har best preventiv virkning på overdosedødsfall er at andre er tilstede og kan iverksette livreddende tiltak.

Erkjennelsen er, ifølge NRK Hordaland, ikke nok for sosialbyråd Lisbeth Iversen (KrF) til å opprette sprøyterom. Iversen vil heller ha tettere samarbeid med andre instanser som politi, helseforetak og behandlende institusjoner.

Det går snart inflasjon i politiske utspill om samarbeid mellom instanser, som alternativ til å innføre evidensbaserte tiltak. Tettere samarbeid mellom disse instansene vil ikke sikre at folk får vært tilstede og igangsatt livreddende tiltak ved overdose. Med gjeldende regelverk må man underlegges sprøyteromsforskriften for å kunne ta erkjennelsen fra tiltaksplanen på alvor.

Kunnskap fra Europa viser at sprøyterom redder liv. Stadig flere land og byer oppretter sprøyterom. Bare i Tyskland er det opprettet 25 sprøyterom i 18 byer. Ingen har noensinne dødd av overdose i et sprøyterom.

I Barcelona er det 7 sprøyterom. Eksperter der forteller at byen har fått færre heroinoverdoser og færre åpne rusansamlinger som følge av disse.

Sosialbyråd Lisbeth Iversen sier bekjemping handler om noe annet enn å akseptere at vi må være tilstede og se på når de tar narkotika. Uttalelsen illustrerer sedvanlig moralisme overfor narkotikabruk, men i neste øyeblikk taler den samme byråden til fordel for å undervise brukerne i å røyke heroin!

Det er veldig interessant! For da jeg på TV2 i juli 2010 foreslo utdeling av heroinrøykefolie fra den såkalte sprøyteluka i Oslo, møtte jeg kraftig motstand fra Kristelig Folkepartis Aud Kvalbein. Hun kalte det helt feilslått satsing fordi man heller bør satse på tiltak for å få folk ut av aktiv rus!

Dette er nøyaktig samme tankegods som hindrer KrFs Lisbeth Iversen i å opprette sprøyterom. Skadereduksjonstilnærmingen anses stadig som kontroversiell, men det veksler åpenbart mellom hvilke hjelpetiltak som skal anses som for liberale.

Motstanderne evner ikke å se verdien i alle hjelpetiltakene som ikke har total rusfrihet som mål. Dette hindrer innføring av en helhetlig og balansert skadereduksjonstilnærming. Det er klare grenser for langt man kan gå for å hjelpe rusmiddelavhengige med pågående stoffbruk, men ingen for langt man kan gå for å straffe de samme.

Skadereduksjon og smitteforebygging bidrar til at langt flere profiterer langt bedre på rusbehandling senere. Det gir større prognose når de fleste skader og sykdommer er forebygget, og man kommer slik lettere i posisjon til å motivere aktive brukere til å søke behandling.

Undertegnede holdt nylig foredrag for de ansatte på Strax-huset i Bergen angående det å starte en kampanje for å få brukere til å røyke heroin fremfor injeksjoner. De som har hatt hell med slike kampanjer er nettopp skadereduksjonsbevegelsen som har kjempet fram blant annet sprøyterom, eller stoffinntaksrom som det nå heter på kontinentet.

En slik kampanje kan ikke tres nedover hodene på brukerne. Derimot må man inspirere til selv å ville begynne å røyke istedenfor å injisere. Hvilket krever tilstedeværelse i brukernes liv, også når de inntar stoffene.

I Tyskland og Nederland har de brukt nettopp sprøyterommene som verktøy til å endre inntaksvaner.

I Hamburg har de spesialisert seg på såkalt sprøyteromsdesign: En lite attraktiv del av rommet benyttes til injeksjoner. Og en innbydende værestedliknende del av rommet, med diverse fasiliteter, er tilrettelagt for røyking. På denne måten har de skapt en non-verbal påvirkning på bruksmønsteret som har hatt stor effekt.

Da Nederland begynte sin kampanje for røyking av heroin, injiserte minst 90 prosent av heroinbrukerne. Etter kampanjen røkte minst 90 prosent av heroinbrukerne Det kunne man blant annet se på stoffinntaksrommene som deretter hadde typisk: Tolv avlukker tilrettelagt for røyking og én for injisering.

Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk