ABC Nyheter

La meg først si at jeg er priviligert som bor i Norge. Jeg får penger av staten Hver måned størrelsen på støtten kan vi selfølgelig diskutere.

Men nå hadde jeg tenkt å se på en annen ting. Nemlig det faktum at hvis jeg har lyst til å opprettholde en liten kontakt med Arbeidslivet ja da skal jeg straffes hardt økonomisk for det. Hvorfor er en uføretrygdet persons bidrag mindre verd enn en som er frisk.

Nå kommer selføgelig alle dere som mener at en som har fått uføretrygd skal sitte stille og være glad for de pengene han får. og for all del ikke gjøre noe fysisk arbeid for det skal man ikke kunne hvis man er ufør.

Nå er det engang slik at det er intektsevnen og ikke arbeidsevnen som er utslagsgivende for om du får Uføretrygd i Norge. Det betyr at hvis du har en sykdom som gjør deg ute av stand til å forsørge deg selv vil du få uføretrygd.

Så er det slik at hvis du har hus bil båt og barn som alle andre yrkesaktive mennesker i Norge så har man endel utgifter. De utgiftene blir ikke mindre om du blir syk. men inntekten blir ca Halvert.

Det er her spørsmålet mitt kommer inn er det en målsetning for det Norske samfunnet at blir du ufør så skal du ned i levestandard og du skal ha dårlig råd. jeg hører stadig at det må ikke lønne seg å bli ufør.

Jeg blir ganske forbanna når jeg hører den der. hvis de som sier dette viste hvilken kamp det er med systemet for en syk person før han sitter der med en uføretrygd. så hadde de også forstått at dette er ikke noe man velger framfor arbeid.

Jeg er oppvokst med hardt fysisk arbeid i byggebransjen og syns en skikkelig arbeidsdag hvor du er skikkelig sliten er helt herlig. men det var før jeg fikk en infeksjon som utviklet seg til ME. dette medfører at en før så arbeidsvillig kropp ikke fungerer lenger. Men jeg har ikke tenkt å gi opp hverken livet eller faget mitt av den grunn.

Problemet blir at siden arbeidsevnen er mildt sagt varierende. Så er det ikke en arbeidsgiver i dette landet som tør å ansette meg. Og det skjønner jeg veldig godt.

Så går debatten om uføres fribeløp som skal fjernes slik at man ikke skal kunne tjene penger utenom trygden.

Her kommer min påstand hvis du får inntekten din redusert med nesten 50% hvorfor skal man da få trekk i trygd før man har kommet opp i den lønnen men hadde før man ble ufør.

Jeg mener at hvis en ufør person ønsker å bruke sin restarbeidsevne. tjene penger og betale skatt for det han tjner ja da må da det være en vinn vinn situasjon for alle parter.

Jeg hadde normal inntekt på 300000.- før jeg ble ufør nå får jeg 160000,- før skatt det merkes i lommeboka da utgiftene mine ikke forsvinner av den grunn. Hvorfor skal mine barn vokse opp i et fattigere hjem fordi far er blitt syk og ikke får lov til å utnytte sin restarbeidsevne.

Når jeg spør Nav om dette så er svaret du kan søke om varig tilrettelagt arbeid. javel og det innebærer at jeg får lov å gå på jobb for å mota trygden min. javel så da får jeg altså utbetalt det samme men får gleden av å delta i en bedrfts verdiskapning. Jeg er såpass dum at jeg tror mennesker er laget slik at arbeid er sundt og godt men at man skel ha rett til å tjene penger på det  man gjør uansett hvor mye eller lite man jobber.

At man har fått en diagnose som i mitt tilfelle har ødelagt et helt arbeidsliv. burde ikke være til hinder for at jeg som 40år gammel ufør skulle kunne få lov å fortsette å leve som et menneske og ikke bare bli sett på som en utgift. Så vil mange si at ja hvis du kan jobbe så mye at du kan tjene så mye penger så er du ikke ufør.

Poenget med Uføretrygden for min del er tryghet jeg vet at den inntekten har jeg. Noen vil hevde at ja men noen jobber deltid og har ikke mer i inntekt enn din trygd. Ja vel men de velger selv om de vil jobbe litt mer og tjene litt mer. jeg i min situasjon vet at en fast jobb ville knekke meg fort og gjøre dagene helt uutholdelige.

Men skal jeg sitte stille på gode dager å tenke at nei jeg får trygda mi jeg så hvorfor gidde å gjøre noe.  Problemet er at jeg blir straffet økonomisk for å utnytte min arbeidsevne.  Jeg kan ikke skjønne hvorfor debatten er kommet så utrolig ut av sporet. når man hele tiden skal stigmatisere uføre med at de er snyltere på samfunnet og at ytelsene må ned slik at flere må ut i arbeid.

Her er det noe som skurrer man sier at man skal ha en god uføretrygd for de som faller utenfor arbeidslivet pågrunn av sykdom eller lyte. Her slår man altså fast at man har en gruppe som ikke kan jobbe normalt. så skal man skjære ned på inntekten deres for å presse flere ut i arbeid. Men man har jo slått fast at det kan de ikke, ja da skaper man tapere og fattige uføre som ikke kan leve i et samfunn som det vi har i Norge.

Så har vi A og B uføre sitter du i en rullestol men er frisk i toppetasjen ja da er det fantastisk hvis man holder seg i arbeid. men har man en mer usynlig lidelse så er man trygdemisbruker hvis man går ut å maler huset eller jobber i hagen. tror folk at jeg kan ta jobb som maler eller gartner fordi jeg klarer å male huset mitt og luke bedene mine eller mure en hagemur i løpet av en sommer.

Vi må slutte å stigmatisere andre mennesker uten å vite hva som er bakgrunnen for deres situasjon. Jeg syns vi skal la de uføre få tilbake livslysten ved å la dem få delta i samfunnet på deres preimisser. men her skal samme regelen gjelde som mellom kvinner og menn lik lønn og skatt for likt arbeid.

La oss få delta med våre resurser i den grad vi kan. gjør det enkelt for uføre å ta små jobber. la dem trekke skatt som vanlige arbeidstakere intill de når en fastsatt årsinntekt som er på høyde med normal inntekt i norge sett inn et mye større skatte trykk hvis man kommer over dette. si man foreksempel må betale 60%skatt for allt over et fastsatt beløp (normal årsinntekt) inkludert trygden. Da vil uføre fortsatt ha trygheten for sin situasjon og samtidig ha muligheten til å jobbe inn sin egen trygd.  Klarer man da et år å jobbe mye så vil skatten utligne trygden og hvis dette fortsetter vil man kunne si fra seg trygd og tjene penger som vanlige mennesker. Men hvis man har en sykdom som begrenser seg er tryggheten med å ha et sikkerhetsnett viktig. (man skal selfølgelig ikke ha rett på sykepenger sålenge en del av inntekten er uføretrygd.)   

Selfølgelig vil det være svært få som klarer å komme opp i slike summer. men poenget er at samfunnet må annerkjenne de uføre som syke og ikke bare stigmatisere dem som utgifter. la dem få bidra med sine kunskaper og sine evner. og la dem få muligheten til å påvirke sin egen situasjon som alle andre mennesker.

Med dagens system så blir man pasifisert til å sette seg ned. det er ikke noe sunnere for en ufør å sitte stille enn for en frisk. Så la oss få bruke oss selv på vår premisser. og la de som kan få yte noe tilbake uten å ta fra dem trygheten for egen framtid. jeg skulle kunne ønske at jeg en dag kunne si til folk at jeg er uføretrygdet men jobber så mye jeg klarer og har det fint. Uten at den andre personen tenker at å ja en sånn snylter.

Tenk å kunne si jeg er syk men har det fint. og klarer meg fint.  sånn som det er idag så leiter man etter andre ting å snakke om fordi man automatisk er underklasse hvis man er ufør. man føler at hele samfunnet ser på deg som et problem.  Jeg vil være en resurs og ikke et problem selv om jeg er syk.

Vi må slutte å parkere folk selv om de er blitt uføre. fokuser på deres resurser og ikke på problemene. la ivertfall de som ønsker å bidra få lov uten å ta fra dem sikkerheten.  La oss få kombinere arbeid og sykdom på våre premisser.

Dette gjelder ikke alle uføre. Noen er så syke at de har nokk med å få en dag til å gå. men mange også sterkt fuksjonshemmede har fremdeles mye resurser i det mentale. de er da ikke dumme fordi om armer og bein ikke virker lenger. Idag har man på en måte parkert de uføre som en avklart masse med mennesker som koster så mye i året. uten å ha en tanke for at det i denne massen er tusenvis av enkeltsjebner som alle er forskjellige og kansje trenger forskjellig tilnærming til samfunnet ellers. La oss gi dem den muligheten ved å la dem som kan få lov å delta. selv med en god trygghet i bakgrunn. La oss få slutt på enten eller samfunnet.