Krisepakkenes tidsalder

Europa er inne i krisemøtenes og krisepakkenes tidsalder. Penge og papirflytternes glansdager er forbi. Det er på tide å se seg selv i speilet, brette opp ermene og gjøre et stykke arbeid.

Det er ikke vanskeligere enn som så: Kun godt gammeldags nyttig, produktivt og lønnsomt arbeide skaper velferd og vekst. Denne enorme uproduktive pengeflytte-virksomheten som foregår i byråkrati, finans og bankverden i kjempesvære rom fylt av PCer, fører i lengden galt av sted fordi det skaper minimalt med verdier i samfunnet.

Dette er over lang tid blitt skjult med lånefinansiert vekst og massiv pengetrykking til stadig større krisefond. En slags ”det blir varmt en stund når jeg tisser i buksa”-filosofi. Her ligger etter min mening årsaken til krisen.

Hvis det var slik at trykking av penger kunne løst problemene, hadde det ikke vært farlig. Når man da i tillegg innførte en kunstig valuta (Euro) som medførte at økonomisk kart og terreng stemte stadig dårligere med hverandre, da måtte det gå galt.

Før eller siden kommer man til et punkt hvor det ikke lenger er mulig å lure de økonomiske naturlover, og da sier det stopp. Her befinner antagelig Europa seg nå, mens Norge bader i oljepenger.

- Hvordan er det mulig at økonomien i et relativt lite land som Hellas, med 2 % av EUs BNP og 4 % av gjelden, kan utgjøre en trussel for økonomien i hele Europa? Hvor utrolig råttent er et system som gjør dette mulig?

Når eksperter og politikere blir spurt om følgene av at Hellas eventuelt går konkurs, svarer de at dette er så enormt uoversiktelig at det nesten ikke er mulig å svare på. Dette tyder på en av to ting:

- Konsekvensene er virkelig så komplisert at ingen evner å få oversikt, eller

- Konsekvensene er så ubehagelig for politikere og finansfolk at de ikke ønsker at det skal bli kjent. Da vil det nemlig også bli kjent hvor utrolig dårlig økonomien i EU har blitt styrt, og hvordan byråkratiet og finanseliten har utnyttet dette til sin fordel.

- Hva slags problem utgjør det for den vanlige mann i gata at børskursene raser? Dette fremstilles stadig som et kjempeproblem og virker styrende på hele finanspolitikken. Lave børskurser er først og fremst et problem for spekulanter og de tusenvis av finansfolk som ikke gjør produktivt arbeid, men kun flytter penger.

Mange tror sikkert at en bank som låner ut for eksempel 2 millioner må ha dette på bok selv for å kunne låne det ut. Det virker jo mest logisk. Men langt ifra. Banken trenger bare ha ca. 9 % av dette på bok, altså 180.000,- for å ha lov til å låne ut 2 mill.

Så hvor kommer de resterende 1.820.000,- fra? Ingen steder, men resten av banksystemet garanterer for summen. Når alle banker helt lovlig opererer slik, må jo systemet før eller siden sprekke.

Hva er problemet med at en eller ti banker går konkurs? Problemet er at den ene banken garanterer for den andre, og ryker én bank, så kan fort hele korthuset rase sammen. Jeg tror ikke man har noe annet valg enn å hoppe i det, og ta konkursene, både i land og banker.

Tankeeksperiment: I stedet for å støtte banker med milliarder, burde man ha mot til å prøve følgende: Banker som ikke lenger oppfyller myndighetenes krav til soliditet, legges ned. Private og bedrifter (ikke banker og finansinstitusjoner!) som har innskudd i denne banken, får dette utbetalt av banksikringsfondet. Dette er peanøtter og småbeløp i fohold til de enorme støttebeløpene man ellers opererer med.

Alle som har lån i disse bankene, får disse overført til andre banker som har nok soliditet til å overta dem. Og, hold dere fast: Hvis ingen vil overta disse lånene, ja så blir de slettet! Klart dette vil bli enormt gunstig for de som får lånene slettet, men da vil i allefall dette fungere som en støtte til vanlige folk.

I stedet for en støtte til et bank- og finanssystem som har ført Europa rett i avgrunnen.