ABC Nyheter

I næringslivet eksisterer konkurransen og den regulerer de fleste kreative prosessene. Etter en dramatisk sommer har vi erklært et behov for mer demokrati i samfunnet, vi tror det er viktig.

I arbeidslivet, som krever stadig mer av tiden vår, er vi ofte kneblet og styrt av fastlåste oppfatninger som er gjeldende. Fagforeningene er garantisten for vår demokratiske rett, men kan de gjøre jobben?

På denne måten kan ledelsen, som i hovedsak består av tidligere Posten ledere, tvinge NTF medlemmene inn på Postens etablerte tariff avtale. Postens tariff avtale er ikke tilpasset konkurranse krav og profittkrav, men krav om samfunnsansvar og tjeneste tilgjengelighet som i politi og helsevesen.

Bring er ikke konkurs

Ledelsens engasjement for en rask virksomhetsoverdragelse skremmer oss. En skulle tro Bring var et konkursbo som skulle overdras og ikke en fult virksom og levedyktig bedrift. Bring er en av de største om ikke den største samlast aktøren i Norge. Bring omsetter for nærmere 3 milliarder pr år i tøff konkurranse med 2 andre store samlastere i godsmarkedet, på samme tariff avtale. Tilsammen har de 4 største bedriftene ca 20 % av stykkgodsmarkedet.

Tariff avtalen, en viktig del av kompetansen i Bring.

Vi som tillitsvalgte har måttet diskutere virksomhetsoverdragelse med en ledelse som med all mulig tydelighet har gjort det klart at det er uaktuelt å la oss beholde tariff avtalen. 

Ledelsen ser helt bort ifra det faktum at en avtale som regulerer forholdet mellom de ansattes rettigheter og bedriftens behov i markedet, er en sentral del av kompetansen som ligger i selskapet. 

Det har tatt 40 operative år i spedisjonsbransjen å utvikle den kompetansen som ligger i avtalen med de ansatte. Denne avtalen er å sammenligne med de avtalene vi har utviklet med våre kunder.

Enkelte ledere ser ut til å overse dette og avtalen som konkurransen opererer på i spedisjons bransjen. Dette skjer selv om kompetanse etter hvert har blitt anerkjent som den viktigste innsatsfaktoren i verdiskapning. Posten har brukt milliarder på oppkjøp i logistikk bransjen, forhåpentligvis kommer erkjennelsen om verdien av kompetansen tidsnok.

Godsfrakt på liv og død.

De Bring ansatte og NTF organiserte har vesentlig bedre beskyttelse mot urimelige arbeidstidsordninger enn de postansatte, og klart bedre betingelser ellers. Ved å flytte arbeidet inn i Posten kan arbeidet utføres rimeligere, og med vikarer og midlertidige der det trengs.

Gods frakt på vei, og terminal arbeid om natten er høy-risiko yrker og gir mange ansatte en for tidlig død. Mange sjåfører tvinges til å jobbe med lasting og lossing på hviletiden sin, og får arbeidsdager som tar livet av dem for tidlig. Konkurransen gjør at stadig mer av arbeidet gjøres døgnkontinuerlig og nattarbeid blir mer vanlig.

Arrogant likegyldighet gjør at kunnskapen om den brutale konkurransen i transport næringen er alt for dårlig, og regulering er overlatt til fagforeninger og ledere med ansvarsfølelse. Begge deler er mangelvare i transport sektoren. Vår ledelse ignorerer både fagforeningen og de faktiske forholdene i sitt jag etter posisjoner og profitt. 

NTF tok kampen mot sosial dumping.

I 2010 klarte NTF, ved tre ukers streik,  å kjempe frem like vilkår for vikarer som skulle jobbe i spedisjons bransjen og begrensninger i missbruk av sjåførenes hviletid. Et slikt likelønnsprinsipp som gjelder både arbeidstid, ansiennitet og lønnsvilkår eksisterer ikke i Posten.

Posten var den første bedriften som aktivt gikk ut å forsvarte sin egen avtale med Adecco, og vikarbruken generelt. Posten har en sterk tradisjon med å tiljuble både deltidsarbeid og midlertidige ansatte. Deres påskudd er at juleposten skal frem, men vikarene jobber året rundt.

Postens tariff hopping i datterselskapet og resten av spedisjons bransjen

Schenker, Tollpost og resten av bransjen står igjen på NTF avtalen og må konkurrere med Posten som "lever for å levere". Det kan virke som Postens slagord "vi lever for å levere" har gått ledere til hode. Vi må også og "leve av å levere" ja kanskje også "med å levere" og da er seriøse vilkår avgjørende.

Med den planlagte virksomhetsoverdragelsen skaffer posten seg et avgjørende konkurranse fortrinn, men de ansatte får regningen.

Presset på lønningene og arbeidstid i bransjen øker, konsekvensen er mer sosialdumping.

Uthuling av pensjon, forsikringsordninger og likelønnsprinsipper, ren sosialdumping.

Både ulykkes, og uføreforsikringene uthules ved overgang til Posten sammen med pensjonsforsikringene som bare vedlikeholdes som fripoliser.

Likelønn er historie fra 1. januar. Da vil ledelsen at vi skal jobbe sammen med midlertidig ansatte, vikarer og deltidsansatte i Posten med vesentlig dårligere vilkår en oss selv. Dette undergraver vilkårene for alle som jobber med gods, ved å kvitte seg med forpliktelser kan Posten presse resten av bransjen, og faste ansattelser blir et unntak og ikke en regel. Bransjen settes tilbake til steinaldern, og må klare seg uten kompetansen de faste ansatte har opparbeidet.

Etter tre ukers streik for det motsatte, kan vi kanskje hevde at ledelsens forakt for vårt streikeresultat er utilbørlig, og at vi etter hovedavtalen burde kunne nekte å jobbe sammen med dem.

Troverdighet og demokrati

Vi som er tillitsvalgte fikk forelagt oss denne planen, og deretter en taushetsplikt. Vi fikk ikke snakke med medlemmene om dette fordi det kunne skape unødig uro. Ledelsen besinnet seg og medlemmene fikk kunnskap om planen den 10 oktober.

For medlemmene er det åpenbart at vi hadde grunn til å uroe oss, og kritikken av forslaget har heller ikke vært nådig. De som i 20, 30 og 40 år har stått ved sin avtale med bedriften er ikke sjokkert eller overasket, men tydelig preget av sorg.

Ved styrebehandlingen den 31 oktober får vi klarhet i om det finnes evne til å besinne seg blant tidligere Posten ledere nå satt til å lede i Bring. Bring har 3 ansatte representanter i styret og 4 tidligere Posten ansatte.

80 terminalarbeidere på Karihaugen er både  krenket og såret over forslaget fra ledelsen. Jeg må se dem i øynene hver dag. I resten av landet må et titalls lokale klubb ledere bare registrere at det kan se ut som slutten på et halvt århundre med fremgang for NTF og Bring som speditør.

Vår oppfordring er klar!

Skyll ikke ungen ut med badevannet, respekt for avtaler og tillit er alt vi har i denne bransjen.

Kan vi tro på fagbevegelsen?

Vel min konklusjon er at det i alle fall ikke er en selvfølge, de tillitsvalgte trenger beskyttelse. Presset i forhandlinger med eierene av næringslivet er enormt, og konsekvensene er ofte fatale for tillitsvalgte som tar ordet. Se for eksempel denne linken. Respekt for lover, avtaler og valgte representanter er i alle fall en forutsettning om vi skal ha en sjangse på litt mer demokrati.