ABC Nyheter

Jeg klarer bare ikke å legge saken bak meg, om Solveig Hoff Nesheim, som døde 20 år gammel på glattcelle i Bergen i sommer, som følge av sin rustilstand.

Dagens hovedoppslag i Aftenposten om dem som ble glemt på glattcelle, ga en påminnelse om denne saken. Spesialenheten for politisaker lar ingen bli straffet for å ha glemt en på glattcelle, fordi politiet nettopp hadde blitt straffet for en liknende tabbe. Den samme Spesialenheten for politisaker gransker dødsfallet til Solveig Hoff Nesheim.

TV2 viste søndag 25. september et innslag om Solveig Hoff Nesheim, der de fokuserte på manglende mulighet for å benytte tvang. Det kom fram at Solveig Hoff Nesheim hadde bedt om hjelp hele ettermiddagen, men helsevesenet sviktet totalt. Derfor kjørte politiet henne på glattcelle. Hvor hun døde.

Både Solveigs far, politiet og ansatte ved en psykiatrisk institusjon oppfordret i TV2-innslaget til endring av lovverket, for å gjøre det lettere å bruke tvang.

Jeg deler frustrasjonen, og helseminister Anne Grete Strøm-Erichsen har i Bergens Tidende erkjent at systemet sviktet, men reportasjen om Solveig illustrerte etter mitt syn snarere at tilbudene hun fikk var for snevre og at de gjorde en alt for dårlig jobb med å motivere henne til å ta i mot hjelp. Hvorfor må det være større mulighet for tvang når hun har bedt om hjelp? Da er det jo snarere behov for å styrke kapasiteten og ikke minst trengs differensiering av hjelpeapparatet.

Tvangsbehandling er en fallitterklæring på rusfeltet ettersom rundt 4000 motiverte står i kø for å få behandling. Mange av disse lever i en livstruende tilstand og flere er svært unge.

Desto mer bruk av tvang, desto mer urimelig seleksjon av pasienter til behandlingstiltakene. For ved bruk av tvang kommer de mest ressurssterke først i køen. Særlig de som har foreldre som roper høyt nok til å få gjennomslag.

Dessuten medfører bruk av tvang at kvinner, særlig unge og vevre, kommer først i køen. Fordi disse vekker mer beskyttelsesbehov hos andre, enn det menn gjør. Videre favoriserer tvangskreftene de som har problemer med illegale rusmidler fremfor de som har problemer med de legale.

Paradokset i dette blir særlig tydelig ved bruk av tvang overfor gravide. Alkohol er av de mest skadelige rusmidler, også for fostre, men alkoholdrikkende gravide har fritt spill. Da det er narkotikaen vi vil til livs. Ukritisk. Fordi samlekategorien ”narkotika” både er stigmatiserende og sterkt forvirrende. Tvangsperspektivet overskygger på denne måten alvorlighetsgraden og fører til en uhensiktsmessig omrokering av køen av pasienter til rusbehandling på institusjon.

Undertegnede går oppsøkende i rusmiljøet i Oslo, for blant annet å dele ut brukerutstyr. Jeg opplever stadig at unge kvinner blir borte fra miljøet for en stund, for så å komme tilbake igjen, etter tvangsinnleggelse.

Tilstanden deres pleier å forverres drastisk etter slike opphold. Det er også påvist særlig fare for overdoser etter slike opphold, hvor man ufrivillig har blitt tvangsavrust for så å slippes ut igjen med svekket toleranse for heroin.

I følge reportasjen på TV2 hadde Solveig oppsøkt hjelpetiltak flere ganger og bedt om hjelp. Dette tyder på at hun var sterkt motivert for å motta noen form for hjelp. Vi vet ikke hva, men hun fikk noen tilbud, som hun avslo.

Derfor er det mest sannsynlig at hun ikke fikk tilbud om den hjelpen hun trengte.  Rusbehandlingsapparatet er kjent for å ikke ta pasientens innspill således, på alvor. Det står enda dårligere til i psykiatrien.

Med dette som bakteppe fremstår det paradoksalt at vi skal kjempe for å tvinge pasienter til en behandling de i utgangspunktet ikke ønsker. Istedenfor å opprette flere typer hjelpetiltak, og ikke minst oppsøkende instanser.

Bergen kommune bør opprette et tiltak som 24sju. I Oslo har vi hatt dette døgnåpne lavterskeltilbudet med dobbeltdiagnosetilnærming i to år og hadde trolig vært perfekt for Solveig, i den tilstanden hun var i. Der kan man ved sterke behov få overnatte under oppsyn og med tilbud om medisinsk behandling.

Det må derimot ha vært ytterst uforsvarlig å sette Solveig Hoff Nesheim, i hennes tilstand, på glattcelle. Noen bør stilles til ansvar for at dette skjedde! Solveig kunne overlevd dersom hun hadde fått den rette hjelpen.

Det er ingen grunn til å tro annet enn at hun hadde potensiale for et langt og godt liv.

Jeg stusset også veldig over dørstokkmentaliteten på Legevakten. Dersom Solveig var å anse som fare for seg selv, hvordan kan det da ha seg at de sitter tilbakelent og ser at hun går ut igjen.

Hvorfor fulgte de ikke etter og forsøkte å overtale henne til å komme tilbake? Hvorfor kan de ikke gå etter? Gå ut?

Hjelpefunksjonene, og mannskapet er også håpløst tvangsinstitusjonaliserte.

Behandlingsapparatet er for snevert. Og det i seg selv skaper et uttalt behov for tvang, men det blir ikke riktig av den grunn.

For det ble faktisk utført tvang på henne, hun ble satt på glattcelle! Dette tvangsinngrepet, og konsekvensen av det, mener jeg noen må stå til ansvar for. Dersom Spesialenheten for politisaker frikjenner, kan det være nødvendig med en ytterligere, og da nøytral, granskning.

Etter mitt syn bør saken etterforskes som uaktsomhet med døden til følge.

En ung kvinne som er sterkt beruset og således i stor fare, bør kunne tilbys annet enn glattcelle eller tvang på psykiatrisk sykehus.

Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk