ABC Nyheter

Regjeringen foreslår i statsbudsjettet å øke overslagsbevilgningen til voldsoffererstatning med 185 millioner kroner for å dekke inn forventede utgifter til ofrene fra Utøya-tragedien og 30 millioner kr ekstra til saksbehandlerne i Kontoret for Voldsoffererstatning og Statens Sivilrettsforvaltning, samt 50 millioner kr til kommunene til psykosomatisk oppfølging av ofrene.  Det er ikke godt nok, mener Landsforeningen for Voldsofre. I stedet burde Regjeringen foreslått vesentlige endringer i hele loven om voldsoffererstatning.

«Flere medier har rettet søkelyset på begrensningen av erstatningsbeløpene på 3,1 millioner kroner, som landsforeningen for øvrig mener burde fjernes helt.. Beløpet er åpenbart for lavt i enkelte tilfeller der en person har fått varige men av sine skader, og har tapt fremtidige arbeidsinntekter. Men dette beløpet må ikke villede noen til å tro at erstatningsbeløpene normalt er i millionklassen. De fleste voldsofre må nøye seg med en oppreisningserstatning, som oftest ligger rundt 15-20 000 kr, etter å ha vært utsatt for grov vold. Årsrapporten fra Kontoret for Voldsoffererstatning for 2010 viser at rundt halvparten av de som fikk innvilget erstatning fikk et samlet beløp som lå under 50 000kr», sier lederen for landsforeningen, Margit Lømo.

Et hovedproblem for mange voldsofre er den lange saksbehandlingstiden. Hun er derfor glad for at det blir flere saksbehandlere, men er i tvil om innsatsen er stor nok. «Det dreier seg ikke bare om å behandle saker fra ofre etter Utøya-tragedien. Daglig blir mennesker utsatt for vold, og det har vært flere drap i Norge i tiden etter massakren på Utøya. Allerede i dag har Kontoret for Voldsofre lange køer av ubehandlede saker. Ifølge kontorets halvårsberetning som ble offentliggjort nylig, er gjennomsnittlig saksbehandlingstid rundt 11 måneder, og en tredjedel av saken ligger lengre enn et år. Det er derfor uavhengig av tragedien på Utøya behov for langt flere saksbehandlere enn i dag,» sier hun.

«Det viktigste for ofrene fra Utøya, og alle andre voldsofre, er at de får behandlet sakene sine raskt, får utbetalt erstatning så hurtig at de slipper store personlige utlegg i ventetiden, og får raskt, tett og langvarig psykologbehandling og annen adekvat behandling. Manglende innen det psykiske helsevesenet i Norge er fra før så store at det neppe er tilfredsstillende med en ekstra bevilgning til kommunen for å yte psykososial hjelp til voldsofrene fra Utøya på 50 millioner kroner.»

Margit Lømo presiserer at alle tiltak som treffes for å hjelpe ofrene for Utøya-tragedien, også må gjelde for samtlige andre voldsofre. «Hvilken hjelp et voldsoffer får fra samfunnet kan ikke være avhengig av om vedkommende ble et offer i samme hendelsen som mange andre, eller om vedkommende ble skutt eller stukket ned alene på en gate,» sier hun. «Til syvende og siste må hele loven endres og forbedres, for alle».