ABC Nyheter

Det var en gang at vi hadde høyreaviser og arbeiderpartiaviser, og en rekke andre aviser, som hver for seg var supportere for de politiske partier. Den gang var det mulig å danne seg et objektivt bilde av nyhetene som angikk samfunnet vårt og verden utenfor. Leste vi «Arbeiderbladet» og «Aftenposten» var vi rimelig allsidig orientert. Den tiden er dessverre tilbakelagt – og kommer sannsynligvis ikke igjen.

Dagens mediesituasjon fører tankene tilbake til krigstidens sensur. Når frihetselskende mennesker skulle meddele seg, brukte man et «blomsterspråk» som sensuren forhåpentligvis ikke oppfanget. Og luktet sensuren lunta, var det ikke så lett å være frihetselskende.

Også dagens media er med få unntak kunne sies å være sensurert. Det er om å gjøre å være korrekt. Og som under okkupasjonsårene, er det slett ikke hyggelig å bli utsatt for sensuren. Men til forskjell fra krigsårene da det var herrefolket som sto for sensuren, er det i dag den etablerte presse og enkelte selvrettferdige og ufeilbarlige organisasjoner som utøver sensuren.

Mobbekoret står klar til å slå ned på de som måtte ønske å komplettere den bestående presse slik at publikum også i dag kan danne seg et allsidig og objektivt nyhetsbilde. Det finnes flere eksempler på at den etablerte presse har refusert saklige, men kritiske artikler, og i mange tilfeller forsøkt å ignorere artikkelforfatteren, eller latterliggjøre man. Vi ser at «kritikk» blir omgjort til «hat», og «kritisk» blir omgjort til «hatsk» eller «fiendtlig».

Deler du ikke den korrekte oppfatningen, er du enten «høyreekstrem» eller «brungrumset». Og hvem vil være bærere av slike karakteristikker? Dette er en velkjent taktikk andre samfunn har benyttet seg av for å bringe dissidenter til taushet. Det er ikke riktig å omtale enkeltpersoner, men de som er flittige til å slenge med slike karakteristikker, bør tenke over om de kanskje befinner seg i glasshus.

Deler av pressen sammen med selvrettferdige organisasjoner, eksempelvis Antiasistisk senter, har nå påtatt seg rollen som sensurpoliti, og skummer internett, nettaviser og sosiale medier for om mulig å finne samfunnsborgere som forholder seg kritisk til den korrekte ensrettingen, og trekke dem frem i lyset.

En slik virksomhet står i sterk kontrast til statsministerens stolte ord om mer demokrati og åpenhet. Derimot gjenspeiler det holdninger som eksisterer i samfunn som vi slett ikke ønsker å sammenligne oss med. Begrepet «du har full frihet til å gi uttrykk for dine meninger både i skrift og tale, bare det stemmer med vår korrekte oppfatning» ser ut å kunne bli standarden for vår måte å tenke på.

Heksejakten er i gang forlengst. Skolene startet opp etter sommerferien, og mange foreldre er opptatt av at barna får den best mulige skolegang. Noen av skolenes oppfordringer til elevene, er å tenke kritisk. Trolig er dette rettet mot foreldre og hjemmelærte lærdommer, kanskje inkludert hjemmebasert kristendomsopplæring.

Hvis elevene drister seg til å rette sin kritiske sans mot skolene, lærebøker og utdanningssystemer, blir de betegnet som nesevise. VG kunne 5. september fortelle om en kvinnelig lærer som hadde vært aktiv på Facebook, og der gitt uttrykk for kritiske tanker vedrørende en tilsynelatene ukontrollert innvandring. Forøvrig helt i tråd med av en dagens oppfordringer: Tenk kritisk! Still kritiske spørsmål! En far oppdaget denne kvinnens kritiske meninger, og sendte en bekymringsmelding, som førte til forhør hos politiet og «samtaler» hos skolens rektor og utdanningsetaten.

Kvinnen hadde visstnok også registrert «Sigurd Jorsalfar» som en av sine venner. Først etter tragedien på Utøya gikk det opp for henne at denne vennen var Anders Behring Breivik. Dette forteller oss at vi har utviklet oss til å bli et overvåkingssamfunn hvor mennesker med kritiske holdninger har blitt en slags «untermensch».

Denne historien er en advarsel til oss alle: Vær ikke fri. Omgås ikke hvem som helst. Du kan fort bli innkalt til forhør for noe du har antydet, og hvem vet om det mennesket du hilste på, er en fremtidig massedrapsmann? Vi føler oss fristet til å spørre om ikke dette er kjennetegnet på den kartlegningspolitikk vi kjenner igjen fra DDR. Utvilsomt er det sterke krefter i Norge som gjerne ønsker et slikt samfunn.

Kanskje vi skal være takknemlig for at det i likhet med under okkupasjonsårene også i dag finnes «undergrunnsaviser», som til tross for at myndighetene ikke bevilger en øre i støtte, holder oss allsidig orientert. Blant disse finner vi media med høyst ukorrekte holdninger, samt målbærere for Luthersk evangelisk lære, det vil si god gammeldags kristendom. Hadde det ikke vært for disse hadde vi ikke fått høre om bakgrunnen for opptøyer i Gøteborg, Stockholm, København, London, og hvem som står bak.

Denne undergrunnspressen gir oss allsidig informasjon om hva som foregår i Egypt, Libya og Syria, og at det ikke nødvendigvis er demokratibevegelser som står bak. Denne pressen gir oss også en helt annen og bredere forståelse av forholdet mellom Israel og den arabiske verden, som vi ikke får i den korrekte presse eller av korrekte statsråder. Slike ukorrekte medier ønsker myndighetene å kvele, dels ved å nekte pressestøtte, med uklare begrunnelser, dels for å karakterisere dem i nedsettende ordelag. Hensikten er åpenbart at disse mediene skal få så liten oppslutning at de blir nødt til å vurdere nedleggelse.

Kanskje vi skal våge å tro at det går troll i statsministerens ord – mer demokrati, mer frihet? Det kommer an på hvilken modell som blir valgt. Ifølge statslederne i Sovjetunionen – og noen her hjemme – var Sovjetunionen det beste eksempel på et demokratisk samfunn.