ABC Nyheter

Etter tusen år i søvn våkner de arabiske land opp og oppdager at forandringens vind omsider blåser over deres  byer og landsbyer. De har noe de skal ha sagt og for første gang våger de, med livet som innsats, å si det. Krav om demokrati, menneskerettigheter og makt over egne liv lyder overalt.

Tradisjonelt har menneskerettigheter og demokrati hatt trange kår i araberlandene. Vestlige kolonimakter, Det osmanske rikes århundrelange dominans, de arabiske stammeledere, de ulike monarkiene, noen mer repressive, andre mindre,  eller ideologisk baserte partier, som Bath-partiene i Iraq eller Syria, Libyas stamme-baserte diktatur, har gitt skrinne kår for arabisk frihet.

Resultatene har for de arabiske og persiske folk overalt vært det samme: diktatur av mange farger og avskygninger, som alle som en førte den enkelte frihetssøker inn i de samme fengeselscellene, inn til den samme torturen og til den samme bøddelen som ventet i enden av veien – i Irak, i Iran, i Syria, i Libya.

Som et potent redskap har de tradisjonelle grusomme straffesystemene, sharia, med steining og amputasjoner, alltid fungert som et effektivt redskap for å kue befolkningen, i Iran, i Saudi-Arabia. De arabiske kvinnenes miserable stilling vil snart forandres. Det er mange kvinner, ja også barn, som har ofret sitt liv i frihetskampen! Det er få eksempler i moderne historie på en slik samvittighetsløs brutalitet overfor sin egen befolkning som den vi i disse dager ser demonstrert i den arabiske og muslimske verden.

Inntil nå har Israel vært det eneste demokratiet i Midt-Østen. Snart får det følge av fler! Snart, forhåpentligvis, slutter den eldgamle egyptiske sivilisasjon seg til verdens familie av demokratier. Når de syriske kanonmunningene og de libyske geværløpene sikter seg inn på demonstrantene, vet både diktatorene og deres ofre, takket være moderne medier, at for første gang følger verden med; det er ikke lenger mulig å myrde i mørke, slå de opposisjonelle helseløs bak tykke fengselsmurer, skremme millioner til taushet og underkastelse under trussel om døsstraff, tortur og represalier mot familie.

Det som en dødsklokke som ringer for dem som stjal seg et land, som Gadaffi i Libya, Assad-familien i Syria og alle de andre som ranet til seg de arabiske folks rikdom som en tyv om natten og som nå rasende meier ned dem som vil ta byttet fra dem. Dette er i sannhet historiske dager, et stolt øyeblikk for den frihetstørst som på utrolig kort tid har omformet hele den arabiske verden. Nå står det gamle Persia for tur. For ingen tror vel for alvor at den eldgamle iranske høykulturen vil sove når araberne våkner?