ABC Nyheter

Denne mannen kalt Osama bin Laden er nå en sagablott for menneskeheten, om det er en stor nok grunn til å legge seg på sine knær å takke sin levende Gud for det, må det bli opptil enhver å avgjøre. Et menneske, om en kan kalle ham det, som i egne øyne kanskje var en Gud. En Gud med egen utsendt lisens til å drepe mennesker enten det var barn, kvinner eller menn. En mann som heller ikke tolererte at noen hadde en annen tro enn ham selv, ja selv en med samme tro, men fra en annen sekt var et mål.

Denne mannen var ikke noen muslimsk leder, for han drev massedrap ikke bare på såkalte vantro, men også på muslimer i et stort antall. Likevel finnes der muslimer som har trykket ham til sitt bryst, som en slags muslimsk Messias. Dette er ikke noe nytt i historien, og er heller ikke et særtrekk for muslimer, at slike massemordere alltid klarer og tiltrekker seg svorne tilhengere, det har en erfart rundt omkring i hele verden opp igjennom tidene.  

Historien er full av slike massemordere som har fanget full av svorne tilhengere, som endog forsvarer alt det onde slike massemordere utfører, enten selv, eller får andre til å utføre for seg. De aller fleste av slike massemordere ser på seg selv som guder som hersker over liv og død. Ofte lever disse massemorderne i overdådig luksus, så også med denne bin Laden. Han levde i skjul i en luksus de fleste bare kan drømme om. En luksus som dem han sendte ut for å dø ved å sprenge seg selv med bomber rundt sin kropp, sannsynligvis ikke visste eksisterte.

Mennesker som han og hans medløpere sendte ut for å bli såkalte martyrer, bare de dreper noen med sine bomber som ble festet på deres kropp. Jo flere de får med seg i døden eller lemlester for livet, jo høyere martyrrang oppnår de. Selvsagt er ikke dette en skjebne en slik stor mann kan utføre, til det er han for god. Han skulle jo lede verden nå verdensherredømmet var kommet vel i havn, og ingen lenger våger å protestere på hans lykksalige himmel, her på jorden.

Denne mannen brydde seg ikke om redsel og smertehylene til barna, som han med ved hjelp av sine selvmordssoldater drepte og lemstret i sin kamp for å oppnå sitt verdensherredømme. Dette kjenner menneskeheten godt til fra før, sist var det en mann med en liten bart som ville at den ariske rase skulle ha dette herredømme. Det merkelige er at slike onde mennesker alltid vil få medløper som ønsker å oppnå en stilling der de, som sin hersker, kan bestemme hvem som skal dø eller leve. Og med det få vissheten om at de selv ikke skal lide en slik forferdelig skjebne de påfører sine brødre.

Disse såkalte stor lederne står aldri frem selv, de lever i skjult i sin luksus, enten det er i store palasser eller i bombesikre bunkerser. Nå var det ikke i en bunkers bin Laden levde i, men likevel levde han i en slags sikkerhet og i luksus. Jeg har alltid vært imot dødsstraff, og tror ikke bin Laden har klart å snu det, selv om jeg kanskje syntes at han i grunnen fortjente sin skjebne.

Det gode for denne mannen å tenke på i dag når han sitter der oppe, eller der nede, er at nå slipper han å gjemme seg i luksus og i redsel for å møte sin unngåelige skjebne, som tilkommer alle massemordere, for den har allerede fullbyrdet.  

Kanskje vi nå kan si som Trond Blindheim skriver på sin Facebook-side: "Er det nå vi kan si: Jippiiiii!! Riv ned blendingsgardinene! Opphev terrorlovene! Sett fangene i Guantánamo fri! Gi din muslimske nabo en klem! Hent guttene hjem! Krigen mot terror er over! Eller er det nå det braker løs?"

En ting er i alle fall helt sikkert, denne mannen har aldri gjort noe godt for denne verden, all sin energi brukte han på å drepe mennesker, enten det var voksne eller barn.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

Les min blogg: http://www.dag-geir.origo.no/