ABC Nyheter

28.11.2008 avsa Gulating lagmannsrett  en avgjørelse i en barnefordelingsak vedr. to barn S (14 år) og H (9 år) som bodde hos mor.

I rettsdokumenter går det meget klart frem at Gulating lagmannsrett sin holdning rett før hovedforhandling var følgende: "S vil bo med far og H vil bo der S bor". Barna var da spurt en rekke ganger av både sakyndige psykologer og barnevernet hvor de ville bo. Barna hadde også i årevis gitt utrykk for dette både muntlig og skriftlig. Fredag 3.10.2008 ble mor av barnevernet forelagt en avtale der de mente S burde flytte til far, mens H ble hos mor. Avtalen var akseptert av far. Mor var nå under sterkt press. Umiddelbart krever mor og hennes advokat Trine B. Rysst, at S skal spørres på nytt om hvor hun vil bo. En barnevernskonsulent, som selv skrev at barna nå hadde blitt spurt nok ganger, og som hadde støttet mor i konflikten med far, er hjemme hos mor 2 dager senere 5.0.2008, og spør S. Nå har S plutselig forandret mening og sier hun vil bo med mor!

Lagmannsretten  skriver  at den ikke forstår hvorfor S etter  å ha gitt utrykk over flere år for å ville bo med far, plutselig forandrer mening. Gulating lagmannsrett avsier så kjennelse på at S og H blir boende med mor. Samme dag som kjennelse offentliggjøres skriver barnet i et brev til far at grunnen til at det plutselig endret mening var at mor truet det med å begå selvmord om hun ikke sa hun ville bo med sin mor! http://www.99999.no/selvmord.gif

Far anker så Gulating lagmannsretts avgjørelse til høyesterett, der høyesterett i sitt avslag kun skriver følgende:

"Høyesteretts ankeutvalg finner enstemmig at det ikke er tilstrekkelig grunn til at saken blir fremmet for høyesterett, jf. tvistelovens § 30-4. Anken tillates derfor ikke fremmet"

 http://www.99999.no/20090220-ankeavvistHR.gif

I et notat skriver advokat Marius Eikerås:

"Manglende begrunnelse for en domstols standpunkt, er ofte blitt vurdert til å være en krenkelse av EMK artikkel 6 nr 1.

I en sak mellom Ruiz Torija og Spaqnia, var det påstått foreldelse fra den ene part.

Retten hadde ikke tatt hensyn til dette, og hadde ikke gitt noen begrunnelse for sitt standpunkt. Unnlatelsen var i strid med artikkel 6(1). I dommen heter det (para. 30): «In the absence of such a reply, it is impossible to ascertain whether the Audiencia Provincial simply neglected to deal with the submission that the action was out of time or whether it intended to dismiss it and, if that were its intention, what its reasons were for so deciding. There has therefore been a violation of Article 6 para. 1.»

Avgjørelser bygger på det prinsipp at det må fremgå av avgjørelsen at retten har vurdert og tatt stilling til partens sentrale anførsler til støtte for sin påstand, og at retten må angi hvorfor den har forkastet disse, sml. også Clayton og Tomlinson, The Law of Human Rights (2000), side 653. Av andre avgjørelser følger det videre at den begrunnelse som gis må være egnet til å forklare rettens standpunkt. Som eksempel kan nevnes Georgiadis, Reports 1997-III side 949 hvor retten hadde forkastet et krav om erstatning under henvisning til partens egen grove uaktsomhet, uten å angi nærmere hva retten bygget dette på. Den europeiske menneskerettighetsdomstol fant dette utilfredsstillende, og konstaterte krenkelse av artikkel 6(1): «41. As to the alleged lack of adequate reasons in the decisions of the military tribunals, it is to be noted that, in discarding the State’s liability for the applicant’s detention, the domestic courts referred to the applicant’s own «gross negligence». In doing so, they repeated the wording of Article 533 para. 2 (see paragraph 22 above) ... 43.. . . The lack of precision of this concept, which involves an assessment of questions of fact, required that the courts give more detailed reasons, particularly since their finding was decisive for the applicant’s right to compensation.» "

Det fremstår  som åpenbart at:

1. Gulating lagmannsretts avgjørelse var  feil. Retten lot seg manipulere av mors trusler mot barnet om å begå selvmord. 

2. Høyesteretts avgjørelse strider åpenbart mot EMK art 6, nr.1, da ikke noe som helst er vurdert.

I 2009 går far igjen til tingretten, der status quo opprettholdes. Ny anke til Gulating Lagmannsrett  blir nektet fremmet med begrunnelse: Det er ikke fremkommet noe nytt i saken! Etter å ha gjengitt 2 avsnitt fra tingrettsdommen der

1. Fars bekymring rundt mors personlighetsforstyrrelse og adferd avvises 

2. Ingen sakkyndige har vært kritiske til mors adferd (og det til tross for at ingen sakkyndige har vurdert mors personlighetsforstyrrelse og adferd, mor er trygdet som følge av psykisk sykdom) 

skriver lagmannsretten :"Lagmannsretten slutter seg til denne vurderingen"! Det gjøres ingen selvstendig vurdering av de faktiske hendelser barna opplever, i strid med domstolenes selvstendige ansvar for å belyse saken. Domstolene overser åpenbart kvaliteten på de enkelte rettsavgjørelser og legger utelukkende kvantitet (antall avgjørelser) til grunn når de påstår intet nytt foreligger! Hva med om det som foreligger er fullstendig galt??

Domstolenes prinsipp blir :

"En usann påstand kan oppfattes som sannhet, bare den kan sirkulere lenge nok, ved hjelp fra de som drar fordeler av den!"

Journalist Tore Sandberg  utalte da han fikk Amnesty prisen i 2006 nettopp for avsløring av justismord bygget på sakkyndige: ”Det norske rettssystemet regner seg selv som ufeilbarlig. Systemets egne aktører oppfører seg som om de er vaksinert mot å tro at feil kan begås. Man må bruke uforholdsmessige mye ressurser for å få snudd saker.” Han kunne ikke  hatt mere rett.

Ingen steder blir  det vurdert om den avgjørelse tingrett i 2007 gjorde, som Guating lagmannsrett opprettholdet i 2008 (se over)   var bra for barna. Både tingrett, lagmannsrett og høyesterett legger uten videre til grunn at  domstolenes vurderinger  var riktige, ingen sjekker om dette var til barnas beste, eller om de vurderinger som er gjort er riktige! Bygger de på dokumenterbare fakta?

Hva ble så situasjonen for S og H?

Etter lagmansretens dom i 2008 nektet S bo med mor og flyttet selv til far desember 2008. H utviklet så i februar 2009 diabetes 1, en immunsviktsykdom  som forskning viser  kan oppstå som følge av kronisk stress. http://www.sakkyndig.com/psykologi/artvit/sepa2005.pdf

H ble 2007, 2009 og 2010 nektet sommerferie  med far. Etter å ha prøvd i 12 år å få samvær og ferier med H resignerer far sommeren 2010, og H har siden da ikke  hatt noe samvær eller kontakt med  sin far. Mor har sabotert  kontakt mellom H og far siden hun var født. I 2011 ble H henvist til Barne og Ungdomspsykitriske BUP! H sin situasjon forverres med andre ord drastisk  til tross for at far er hindret all kontakt med H. Det betyr at barnas problemer må ligge i mors miljø. Mor påstår det er far som er konfliktdrivende!!!

Når far så i 2010 krever tvangsbot mot mor, påstår mor at  barnet plutselig er "redd" for å dra til far og at hun har gjort "alt" for å  få barnet til  samvær med far! Barnet forteller at  mor sier "Drar du på samvær eller ferie med far, så komer du hjem i en kiste"! Mor påstår "umulighet" for å slippe tvangsbøter. Denne konkrete saken preges av PAS, foreldrefiendtlighet: 

http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/PAS.pdf 

Etter min mening viser denne konkrete sak at domstolenes tro på egen forteffelighet fullstendig bryter med "barnets beste" og  enhver aseptabel standard for rettssikkerhet!  Avsagte dommer bidrar kun til økt konflikt fordi de ikke kvalitetsikres.  Som vist ødelegges barn for livet fordi domstolene ikke  evner se at de beslutninger de fatter kan være fullstendig gale. 

Når slike grove forhold avsløres og dokumenteres er det varsleren som kritiseres! Saker som denne er ikke unike, de forekommer over hele landet i et stort antall. Domstolene har selv ansvaret for slike justismord! Dette er barnefordeling på norsk!

Her er et annet eksempel på domstolenes totale svikt: http://familiestiftelsen.no/node/15962