ABC Nyheter

Marianne Hamsun: Den fraværendes nærhet (Licentia Forlag. 168 sider).

Hun skriver at boken i det vesentlige handler om Knut Hamsun og om mennesker hun har møtt. Blant dem hun traff, var Tore Hamsun (1912-95), som ble hennes ektemann. En stor del av boken inneholder opplysninger som bygger på dokumentasjon fra Tore.

Dette materialet har vært til uvurderlig nytte fordi Knut Hamsun døde før Marianne ble kjent med Tore, men hun fikk et nært og godt forhold til svigermor Marie (1881-1969) i svigermorens siste 16 leveår. I tillegg til opplysningene fra Tore har hun kunnet bygge på det hun fikk vite av Marie. Dessuten har hun støttet seg til Maries memoarer

Marianne Hamsun ble født i Oslo, hvor hun vokste opp. Hennes foreldre var Harald Feiring fra Fjerdingby i Rælingen og Martha f Johnsen fra Vardal ved Gjøvik.

Marianne er billedkunstner og erklærer seg som kristen. Hun forteller at Knut Hamsuns tanker om Gud hadde vært vekslende opp gjennom årene. Det synes å ha vært maktpåliggende for henne å bevise at hennes berømte svigerfar ble en kristen. I den anledning gjengir hun brev fra den 87-årige Hamsun til hans datter Ellinor og siterer fra Paa gjengrodde Stier (førsteutg 1949), der Hamsun nevner Den Hellige Ånds veiledning til frelse ved Guds nåde. Hun spør: «Kan det være noen tvil om at Hamsun her bekjenner seg som en kristen [. . .]?»

En konklusjon ved betraktningen av de nyanserte nærbildene gir Marianne på denne måten: «Jeg føler en dyp sorg over den forferdelige behandling Hamsun som gammelt menneske, nesten døv og blind, ble utsatt for, men også senere i alle år.» Hun siterer hva Per Borten (statsminister 1965-71) skal ha uttalt: «Hamsun-saken skjemmet rettsoppgjøret», og jusprofessor Jon Skeie: «Vi har aldri i vår rettshistorie hatt en sådan rettsløshet.» Men hun utbryter: «Den vanvittige nekrologen over Hitler! Jeg stiller meg like uforstående til det som vel de fleste gjør! Var det forbigående schizofreni? Et psykisk selvmord? Hamsun går igjen som skygger av uutgrunnelige mysterier!» Utbruddet illustrerer at Hamsun hadde posisjonert seg lagelig til for hugg.

Marianne Hamsun forteller om kontakt med mange kjente personer direkte og/eller pr brev, blant andre: daværende kronprinsesse Sonja, Nikolai Astrup (jr), Jens Bjørneboe, Sven Kærup Bjørneboe, Kai Fjell, Paul René Gauguin, Claes Gill, Harald Grieg, Joseph Grimeland (feilaktig skrevet Josef på s 45, korrekt Joseph på s 60), Olaf Gulbransson (i innholdsfortegnelsens kapittelangivelse Venner feilaktig skrevet Guldbransson), Henrik J.S. Huitfeldt, Amund Hønningstad (ikke oppført i innholdsfortegnelsen), David Monrad Johansen, Harald Kihle, Ingar Sletten Kolloen, Per Krohg (feilaktig skrevet Krogh på s 45), Pär Lagerkvist (feilaktig skrevet Per på s 53), Willi Midelfart, Harald Næss, August Oddvar, Svein-Magne Pedersen (i innholdsfortegnelsen navngitt som Svein Magne Knutsen), Wilhelm Rasmussen, Øystein Rottem, Knut Rumohr, Sven Stolpe, Anders Castus Svarstad, Hans og Christianne Undset Svarstad, Ernst Sørensen, Henrik Sørensen, Kirsten Sørlie, Max Tau, Thor Thorstensen, Knut Tvedt, Kåre Tveter, Liv Ullmann, Jakob Weidemann (i innholdsfortegnelsen samt på s 55 og 112 feilaktig skrevet Jacob), Dagfin Werenskiold og Kåre Willoch.

En fiolinist navngis som Knut Thorvaldsen (s 42), men det korrekte er nok Knut Torgalsen, som debuterte i Universitetets aula i 1930, bare 12 år gammel (d 1981). Når vi først befinner oss i det musikalske hjørne, så stusser vi på angivelsen Brahms' cellokonsert nr 2 (s 84). Men den gode Brahms har ikke komponert noen cellokonsert; derimot en konsert for fiolin, cello og orkester. Nummereringen bringer tankene inn på komponistens klaverkonsert nr 2 i B-dur. Kan det være den det siktes til, eller er det den nevnte dobbeltkonserten (op 102)?

Navnelisten vitner om at Marianne Hamsun har hatt en bred kontaktflate, spesielt innenfor billedkunstens og litteraturens verden. Enkelte glimt er temmelig overfladiske, muligens mest fordi noen bekjentskaper kan ha vært ganske flyktige. Andre personorienterte tekster er fyldigere og mer interessevekkende. Det er grunn til å tro at også denne delen av boken vil engasjere leserne.