Spiseforstyrrelser hos voksne:– Å be om hjelp er det beste jeg har gjort for meg selv og familien

– Jeg var kraftig i barndommen og ungdommen og fikk mange kommentarer om det. Jeg drømte om å komme ut av den «tykke» kroppen. Jeg ønsket å vise hvem jeg egentlig var, sier Hilde Elise Oustorp (48) til ABC Nyheter.

Tobarnsmoren fra Østfold forteller at spiseproblemene begynte i 15-16-årsalderen. Hun prøvde mange slankekurer, før hun til slutt begynte å kaste opp.

– Det fungerte og jeg gikk ned i vekt. Jeg opplevde da å få mange positive kommentarer på hvordan jeg så ut.

Raskt fikk bulimien stor innvirkning på hverdagen hennes og forholdet til menneskene rundt henne.

– Jeg måtte hele tiden passe på å komme hjem slik at jeg fikk kastet opp. Jeg kom stadig på unnskyldninger for å holde meg unna situasjoner jeg ikke hadde kontroll over, sier Oustorp og fortsetter:

– Dette førte til en gradvis isolasjon hvor jeg takket nei til hyggelige sammenkomster og omgang med venner. Med andre ord ble det stadig viktigere å ha kontroll over situasjonen og omgivelsene.

Tobarnsmoren Hilde Elise Oustorp synes det var vanskelig å innrømme at hun hadde et spiseproblem. Foto: Privat

Til tross for at hun jobbet hardt for å holde sykdommen skjult, var det opp gjennom årene mange som fattet mistanke og tok det opp med henne.

– Da ble jeg ble veldig sint og mente at de fikk passe sine egne saker, ikke blande seg bort i meg og ting de ikke hadde noe med. Det var det absolutt verste som kunne skje meg, at noen fikk vite om sykdommen. I dag vet jeg jo at alle skjønte det, sier Oustorp.

– Man føler mye skam og nederlag når man lever på unnskyldninger og bortforklaringer, legger hun til.

Les intervju med ekspert: – Viktig å få frem at mange voksne sliter med spiseforstyrrelser

– Den flotte fasaden var på plass - så sa det stopp

Etter å ha levd med bulimi i 25 år møtte Oustorp veggen både fysisk og psykisk.

– Jeg var helt utkjørt. Jeg hadde mann, barn og et flott hjem. Kort sagt var den flotte fasaden på plass. Så sa det stopp. Kroppsvekten var på et minimum og jeg kastet opp stort sett alt jeg spiste, forteller hun.

– I 25 år fornektet jeg at jeg hadde et problem. Jeg ble, av noen nære, konfrontert med at jeg hadde et problem og kom til et punkt hvor jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe for å overleve, fortsetter 48-åringen.

Oustorp som var i begynnelsen av 40-årene da hun bestemte seg for å be om hjelp, forteller at det var veldig vanskelig å innrømme at hun hadde et spiseproblem.

– Man vil at fasaden skal se flott ut og gi inntrykk av å takle livet og ulike utfordringer. Jeg tenkte på mann og barn og at det var et stort nederlag for dem å ha en mamma og en kone som meg, som var så syk. Jeg hadde jo nektet for dette i alle år, så det gjorde det ekstra vanskelig å innrømme. I en periode ville jeg bort fra alt, sier hun.

– Livredd for å miste alt jeg var glad i

Oustorp forteller at hun var åpen med mannen sin om sykdommen da de ble sammen, men at hun bedyret at problemene var en del av fortiden.

Det å skulle dele med de nærmeste det som hun hadde holdt hemmelig så lenge, var veldig vanskelig.

– Å prate om det man hadde nektet for i mange år var et stort, stort nederlag. Det tok tid og jeg følte meg så liten og mislykket. Jeg var livredd for å miste familien min og alt jeg var glad i, etter å ha bygd livet mitt på en løgn. Det skal sies at jeg var åpen med mannen min om sykdommen da vil ble sammen, men bedyret at dette var en del av fortiden, sier Oustorp.

Les også: – Ikke bare unge jenter som får spiseforstyrrelser

– Skjønte at jeg var elsket tross alt

Lege og psykiatrispesialist Marianne Hatle, som driver Spiseforstyrrelsesklinikken, forklarer at voksne kvinner med spiseforstyrrelser gjerne er svært motivert når de først oppsøker hjelp, noe som er en veldig viktig faktor med tanke på å bli frisk.

Dette kjenner Oustorp seg igjen i.

– Jeg var veldig motivert for å ta tak i sykdommen da jeg hadde erkjente det for min mann og skjønte at jeg var elsket tross dette og ikke møtte fordømmelse. Jeg skjønte at dette klarer jeg ikke alene. Jeg ble så stolt og motivert da jeg opplevde å mestre stadig nye utfordringer, små skritt ble store seire.

Hun begynte behandling hos Hatle og gikk dit jevnlig i en periode på rundt to år, før hun følte seg frisk.

– Det tar lang tid å forandre tankemønster, syn og tro på seg selv. Men det var til stor hjelp å prate. Det ble lettere etter hvert og jeg skjønte at jeg ikke var alene om å oppleve dette, sier 48-åringen.

Les også: Megareksi: Spiseforstyrrelsen som rammer flest menn

– Det viktigste jeg har gjort for meg selv og familien

Hun har følgende råd til andre voksne som sliter med spiseforstyrrelser:

• Søk profesjonell hjelp, det er håp.
  
• Vær forberedt på at veien kan være lang og vanskelig og at man kan oppleve nederlag. Da er det viktig å reise seg og bruke de redskapene man har fått.
  
• Prat med gode og fortrolige mennesker som står deg nær, våg å gjøre deg sårbar.
  
• Husk: De som er ordentlig glad i deg, er det uansett. De støtter og hjelper deg og slår ikke hånda av deg.
  
• Det er hjelp å få, uansett hvor håpløs situasjonen ser ut.
  

– Det at jeg tok tak i sykdommen er det viktigste jeg har gjort for meg selv og familien. For meg personlig har de nære, kjære vært viktig sammen med den profesjonelle hjelpen jeg fikk, sier Hilde Elise Oustorp til ABC Nyheter.

Les også:

– Jeg holder på å dø av anoreksi - hjelp meg, vær så snill

Ekspert: Helsepersonell bagatelliserer spiseforstyrrelser