SYKEHUSET INNRØMMER FEIL:Solveig var en nydelig liten pike
Det synes ikke på bildene at fødselen gikk fryktelig galt.
Sykehuset: Vi hadde et ansvar
Overlege og gynekolog Stian Westad ved Lillehammer sykehus var den som hadde det overordnede ansvaret da Solveig ble født.
Tidligere i år sto han frem og fortalte at Solveig ville ha overlevd hvis de hadde gitt Birgit keisersnitt, som hun opprinnelig var blitt lovet.
– Det er helt klart at dersom vi hadde vært tro mot det vi avtalte med pasienten, hadde vi hatt et friskt barn i dag, sier han til Hjemmet.
For helsepersonell vil det å gjøre feil ofte oppleves som så belastende at de ikke orker å snakke om det, langt mindre å stå frem med det.
For Westad er det nettopp åpenhet som er viktig. Han vil fortelle om det som skjedde, ta ansvar og lære av det.
– Jeg føler at jeg skylder både familien og det barnet som døde, at vi ikke må legge vekk dette, men bruke det til noe konstruktivt og sørge for at vi blir bedre, sier han.
Dr. Westads åpenhet og ydmykhet overfor Birgit Afseth Holen og Olaf Skjelsvold har vært avgjørende for dem.
– Det var stort av Stian å stå frem i media på den måten han gjorde. Både han og de andre ved sykehuset har behandlet oss veldig bra etter det som skjedde med Solveig. Men at han ville stå frem, slik at det ble stående svart på hvitt, det var ekstra stort, og kan Solveigs død føre til mer åpenhet når feil begås, så har hun ikke dødd forgjeves, sier Birgit Afseth Holen.
Birgit vet at barnet hun bærer er stort, og hun er engstelig, for bekkenet hennes er smalt. Det blir snakket om keisersnitt, men legen på Lillehammer sykehuset mener at det er best med en naturlig fødsel - men at de kan sette den i gang på sykehuset.
Så, tirsdag 25. juni 2013 ankommer Birgit og Olaf sykehuset. De er spente og glade. Det er deres førstefødte. At det er en pike vet de også allerede.
Det blir en lang fødsel. Birgit har rier hele onsdagen. Ikke før torsdag morgen går vannet. Hun ligger lenge med pressrier, men barnet kommer ikke ut. Det blir forsøkt sugekopp. Det hjelper litt. Hodet kommer ut, men så blir hun sittende fast med skuldrene.
Endelig kommer babyen, og Birgit og Olaf merker at det plutselig blir hektisk summing og løping på fødestuen. Birgit får med seg at den nyfødte jenta hennes raskt bæres ut av rommet. Hun har ennå ikke sett henne, men Olaf får et glimt. Hun er helt blå. De to stirrer på hverandre. De vet ikke hva de skal tro.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: Snartenkt treåring reddet livet til mor og ufødt lillebror
Birgit spør Olaf om han skjønner hva som har skjedd, men han vet ikke noe mer enn henne. Birgit sender ham ut på gangen for å finne ut mer. Men da han kommer tilbake kan han ikke fortelle mer enn at barnet er dårlig. Forvirringen og fortvilelsen stiger hos de nybakte foreldrene. En jordmor sitter hele tiden ved siden av Birgit som fortsatt ligger i fødesengen. Hele tiden spør Birgit om hva det var som skjedde og hva som nå ble gjort, men ingen kan svare henne.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEtter rundt 20 minutter kommer endelig en lege.
– Han fortalte oss at barnet vårt ikke levde, at hun var død, forteller Birgit.
– Man kan jo tenke seg for et sjokk det var. Jeg kunne ikke tro det. Olaf ble sint. «Hva er det dere sier? Hvordan kan dette skje?» spurte han. Det gikk nærmest rundt for meg, og jeg tenkte forvirrede tanker om hvordan det ville bli å komme hjem til alt som sto klart, og hva vi skulle si til folk, forteller Birgit.
Artikkelen fortsetter under annonsenVi besøker Birgit Afseth Holen (27) og Olaf Skjelsvold (29) i huset deres i Follebu i Gausdal. Det er gått to år siden de fikk sin førstefødte, og den fryktelige beskjeden. Å fortelle om det, gjør vondt for dem begge. Birgit gråter og Olaf stirrer i gulvet.
Les også: Barnelege raser mot Høie etter at baby døde
Ikke dåp, men begravelse
En av livets vanskeligste dager ble det. Den dagen de trodde ville bli deres fineste. Paret opplever en forvirrende berg-og-dalbane av følelser og beskjeder.
De forsøker å ta inn den forferdelige beskjeden om at babyen deres ikke lever lenger. Så kommer det en ny beskjed. Den lille jenta deres er robust, hjertet hennes begynner å slå igjen. Det er liv likevel.
– Da er det vel i orden, tenkte jeg. Jeg tenkte ikke på at hun hadde vært uten luft i 20 minutter, forteller Birgit.
Artikkelen fortsetter under annonsenBabyen blir i all hast fraktet til Ullevål universitetssykehus i Oslo. Birgit kommer etter i ambulanse. Olaf drar hjem for å pakke og for å få moren og søsteren hans til å være med i bilen når han kjører innover sent på kvelden.
Artikkelen fortsetter under annonsenBirgit og Olaf får se Solveig igjen før de legger seg den kvelden. Det er en usedvanlig pen jente. Stor og god med masse mørkt hår. Hun er perfekt. Birgit og Olaf gir henne navnet Solveig. Det passer godt, synes de.
Solveig blir kjølt ned. Hun er lite våken, men av og til åpner hun øynene og kikker. Foreldrene vet at det ikke står bra til, men de vegrer seg for å hastedøpe henne. Det ville være for mye av en dom, som å gi opp alt håp, mener de. Dagene går inne på sykehuset. De sitter ved siden av datteren og ser henne ligge der, tilsynelatende som et helt vanlig barn.
Artikkelen fortsetter under annonsenDen dagen Solveig er tre dager gammel, og familien skal komme på besøk, synes Olaf og Birgit at det er riktig med dåp. I Birgits familie er det en dåpskjole som er over 100 år gammel. Den skal Solveig ha, men på grunn av alle slangene kan hun ikke ha den på seg.
– Den ble lagt pent over henne, forklarer Olaf.
– Det var en veldig fin seremoni. Personalet var enestående. De hadde dekket på så pent for oss med rosa servietter og ordnet så fint. Jeg gråt. Alle gjorde det. Vi har en veldig fin familie, sier Birgit. Hun smiler samtidig som hun blir blank i øynene.
Les også: Jordbærmerker – hver tiende baby rammes
Like etter varmes Solveig opp og alle plastdelene som har ligget rundt kroppen hennes blir fjernet.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Hun fikk et nydelig rosa teppe over seg. Gitt av noen snille sjeler som strikker til intensiven, forteller Birgit.
Artikkelen fortsetter under annonsenNå får hun og Olaf endelig være med på stellet.
– Det var så stort for oss. Endelig å få holde henne for første gang var godt, uansett hvor vondt det var, sier Birgit.
Ville hjem
Realitetene er ikke til å komme utenom. Surstoffmangelen under fødselen har skadet Solveigs hjerne. Ødeleggelsen er så stor at det ikke er forenelig med liv. Den lille kan ikke engang ta til seg næring.
– Olaf og jeg er enige om at et barn skal få uttrykke og utfolde seg. Ingenting av det ville bli mulig for Solveig. Det er nok en refleksjon over vår egen barndom, som var så fri. Vi ville ha et godt liv for ungen vår, men sånn som det var, ville det bli vondt for henne, for familien, for alle. Hun ville blitt avhengig av pustemaskin og rullestol og å få føde gjennom en sonde, uten muligheten for å ha kontroll på egen kropp. Og selv en forkjølelse kunne blitt dødelig. Det ville blitt å utsette henne for smerter og mye vondt.
Artikkelen fortsetter under annonsenDe lar Solveig bli koblet fra respiratoren og sonden. Naturen får gå sin gang. Det er heller ikke mer Ullevål sykehus kan gjøre. Birgit og Olaf vil hjem til familien sin.
Les også: Desperate foreldre rister babyen stille
– Vi ville at familien skulle bli kjent med henne. Vi var stolte av henne. Vi kunne ha vist henne frem til hele verden, sier Birgit og smiler, og tørker tårene.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er bare et spørsmål om tid, og ikke lang tid heller. Solveig får hverken vått eller tørt. En uke tidligere hadde Birgit gledet seg til sitt første barn; stelle det, trøste det, mate det. Nå venter hun og Olaf på at hun skal dø.
– At du ikke kan gi din egen unge mat høres grusomt ut - og det var fælt og tungt, men for oss var det ikke noe valg. I stedet for å tenke på dåp med selskap, måtte vi tenke på begravelsen vi visste vi hadde foran oss.
Artikkelen fortsetter under annonsenFint og vondt
Birgit tar frem PC-en sin og viser alle bildene de tok den korte tiden Solveig levde. Det er Solveig tett inntil far og tett inntil mor. Det er bilder av henne med nye klær laget spesielt til henne. Mormor hadde strikket hentesettet i hvitt og rosa. Alle i familien fikk holde henne og på de fleste bildene smiler de. Solveig ser ut som en vanlig frisk og fin baby.
– Det var en fin tid selv om den var vond. Men vi ville ikke bruke tiden sammen med henne til å sørge. Vi ville at hun skulle kjenne at vi var behersket, at den sterkeste følelsen var kjærligheten til henne og ikke sorgen over at hun skulle dø, sier Birgit.
Les også: – At pappa fikk barn samtidig som meg, gjør at han svikter som bestefar
Solveig ble født på bursdagen til pappaen sin - og Birgit har fødselsdag 12. juli. Frykten for at både fødsel og død skulle skje på foreldrenes bursdager var stor. Derfor dro de tilbake til Lillehammer sykehus. Det gikk sakte mot slutten for Solveig. Hun var mindre og mindre våken, og hun pustet dårligere.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Konstant lå hun på brystet vårt eller hos en av pleierne. Kjærlighet og omsorg skulle ikke være en mangelvare, sier Birgit.
Mens livet sakte ebber ut hos Solveig, skinner solen.
– Det var en fin sommer. Helt fra vi dro hjem fra Ullevål og frem til begravelsen, var det sol, minnes Olaf.
Til slutt er det over. Den 19. juli 2013, tre uker gammel, trekker Solveig sitt siste åndedrag, liggende på Olafs bryst, mens Birgit sitter ved siden av.
Etter begravelsen føles det tomt. De rydder bort tingene hennes. Barnerommet, som de hadde forberedt, pakker de ned. Men de kan ikke lukke seg inne heller. Olaf har arbeidet på gården, mens Birgit begynner å sy barneklær.
– Jeg syntes det var en hyggelig ting å gjøre. Jeg kunne glede andre med noe som jeg selv måtte sette på vent.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Prøv for all del ikke å pirke det ut med pinsett
Tar lærdom
Etter at Solveig er begravet møter Birgit og Olaf de ansvarlige på Lillehammer sykehus. Paret har skrevet ned en rekke spørsmål på et ark.
– Vi var spente. Men før vi satte oss sa de: «Dette er vår feil, dere gjorde alt riktig.» Dermed var tilliten tilbake nesten med det samme. Det har lettet børen på skuldrene våre. Vi slapp å ta kampen vi trodde vi måtte, forteller Birgit og Olaf.
De har vært gjennom en voldsom prosess: Gleden over svangerskapet, den dramatiske fødselen, den lange avskjeden og døden… Det kunne knekke den sterkeste - likevel finner Birgit og Olaf krefter til å tilgi.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg har ikke lyst til å være en bitter person, jeg vil ikke bære nag. Dessverre gjør mennesker feil. Det kommer man ikke unna, sier Birgit.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Dere har tilgitt?
– Det har vi. Det vil jeg si. Tilgitt, men ikke glemt, sier Olaf.
Les også: Når barn får velge mellom leker og farlige kjemikalier
Det var kanskje derfor de tidlig ville prøve å få et nytt barn. Tre måneder etter at Solveig døde ble Birgit gravid på nytt.
– Vi ville ha et barn til. Vi ville jo så gjerne være ordentlige foreldre. Ikke bare englemamma og englepappa. Vi ville oppleve gledene ved å være foreldre, sier hun.
For Birgit og Olaf ble det naturlig at dr. Stian Westad, samme lege som hadde forløst Solveig, fulgte dem opp. Takket være åpenheten fra ham og sykehuset hadde det oppstått et unikt tillitsforhold mellom dem.
– Vi følte oss helt trygge på at en lege som innrømmer en slik feil, ikke ville gjøre det samme igjen, sier Birgit.
Artikkelen fortsetter under annonsenDenne gangen ble Birgit undersøkt med ultralyd nesten hver uke, og ble lovet keisersnitt. 6. juni 2014 fikk de en sønn, Vebjørn. Men heller ikke denne gangen ble paret spart for drama. Gutten hadde svelget mye fostervann og måtte få hjelp med å fjerne vannet i lungene og pustehjelp i begynnelsen. Han ble liggende på intensiven i fem dager sammen med foreldrene. Så ble de flyttet over på vanlig barselavdeling. Alt gikk bra og i dag er Vebjørn en vilter, liten krabat.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: – Ekstrem kresenhet kan være tegn på psykiske plager hos småbarn
Birgit og Olaf har store planer for fremtiden. I september giftet de seg og de har overtatt gården som Birgit er odelsjente til. De har 20 melkekyr som er Olafs jobb, mens Birgit jobber som prosjektleder for Olympiaparken i Lillehammer. Nå ønsker de seg flere barn.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Solveig vil alltid være med oss, og vi snakker om henne hver dag - eller vi tenker på henne, sier Olaf.
– Jeg tror jeg hadde taklet det dårligere om Solveig hadde dødd den dagen hun ble født. Vi ble kjent med henne, og det er godt.
– Jeg vil si at opplevelsen har gitt oss et nytt perspektiv på livet. Man kan velge ikke å la bagateller prege hverdagen. Når man har opplevd det vi har gjort, er ikke små ting like viktig lenger. Man lærer å sette pris på det som virkelig betyr noe og at man ikke skal ta alt for gitt her i livet. Vi lever mer i nuet nå, og nyter alle øyeblikk vi har og får. Gode minner og øyeblikk setter vi høyt, sier Birgit Afseth Holen.
Alle de private bildene er brukt med tillatelse fra Solveigs foreldre.
Les også:
Mette og Didrik var det perfekte paret
Da Donau seilte ut fra Oslo, satt Solveig hos frisøren
Karin (77) hadde ingen planer om å falle for Per (77)
Saken er opprinnelig skrevet for Hjemmet og publisert på klikk.no