SYKEHUSET INNRØMMER FEIL:Solveig var en nydelig liten pike

HUD MOT HUD: Da det gikk mot slutten, lå lille Solveig konstant på brystet til foreldrene eller hos en av pleierne. Kjærlighet og omsorg skulle ikke være en mangelvare. - Dette er andre gang jeg holder Solveig. Denne gangen uten respirator, forteller Birgit. Foto: Privat
HUD MOT HUD: Da det gikk mot slutten, lå lille Solveig konstant på brystet til foreldrene eller hos en av pleierne. Kjærlighet og omsorg skulle ikke være en mangelvare. - Dette er andre gang jeg holder Solveig. Denne gangen uten respirator, forteller Birgit. Foto: Privat
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det synes ikke på bildene at fødselen gikk fryktelig galt.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sykehuset: Vi hadde et ansvar

Overlege og gynekolog ­Stian Westad ved Lillehammer sykehus var den som hadde det overordnede ansvaret da Solveig ble født.

Tidligere i år sto han frem og fortalte at Solveig ville ha overlevd hvis de hadde gitt Birgit keisersnitt, som hun opprinnelig var blitt lovet.

– Det er helt klart at dersom vi hadde vært tro mot det vi avtalte med pasienten, hadde vi hatt et friskt barn i dag, sier han til Hjemmet.

For helsepersonell vil det å gjøre feil ofte oppleves som så belastende at de ikke orker å snakke om det, langt mindre å stå frem med det.

For Westad er det nettopp åpenhet som er viktig. Han vil fortelle om det som skjedde, ta ansvar og lære av det.

– Jeg føler at jeg skylder både familien og det barnet som døde, at vi ikke må legge vekk dette, men bruke det til noe konstruktivt og sørge for at vi blir bedre, sier han.

Dr. Westads åpenhet og ydmykhet overfor Birgit Afseth Holen og Olaf Skjelsvold har vært avgjørende for dem.

– Det var stort av Stian å stå frem i media på den måten han gjorde. Både han og de andre ved sykehuset har behandlet oss veldig bra etter det som skjedde med Solveig. Men at han ville stå frem, slik at det ble stående svart på hvitt, det var ekstra stort, og kan Solveigs død føre til mer åpenhet når feil begås, så har hun ikke dødd forgjeves, sier Birgit Afseth Holen.


Bir­git vet at bar­net hun bæ­rer er stort, og hun er engs­te­lig, for bek­ke­net hen­nes er smalt. Det blir snak­ket om kei­ser­snitt, men le­gen på Lillehammer sy­ke­hu­set me­ner at det er best med en na­tur­lig fød­sel - men at de kan set­te den i gang på sy­ke­hu­set.

Så, tirs­dag 25. juni 2013 an­kom­mer Bir­git og Olaf sy­kehu­set. De er spen­te og gla­de. Det er deres før­s­te­fød­te. At det er en pike vet de også al­le­re­de.

Det blir en lang fød­sel. Bir­git har rier hele ons­da­gen. Ikke før tors­dag mor­gen går van­net. Hun lig­ger len­ge med press­ri­er, men bar­net kom­mer ikke ut. Det blir for­søkt su­ge­kopp. Det hjel­per litt. Ho­det kom­mer ut, men så blir hun sit­ten­de fast med skuld­re­ne.

En­de­lig kom­mer ba­by­en, og Bir­git og Olaf mer­ker at det plut­se­lig blir hek­tisk sum­ming og lø­ping på fø­de­stu­en. Bir­git får med seg at den ny­fød­te ­jen­ta hen­nes raskt bæ­res ut av rom­met. Hun har ennå ikke sett hen­ne, men Olaf får et glimt. Hun er helt blå. De to stir­rer på hver­and­re. De vet ikke hva de skal tro.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Snartenkt treåring reddet livet til mor og ufødt lillebror

Bir­git spør Olaf om han skjøn­ner hva som har skjedd, men han vet ikke noe mer enn hen­ne. Bir­git sen­der ham ut på gan­gen for å finne ut mer. Men da han kom­mer til­ba­ke kan han ikke for­tel­le mer enn at bar­net er dår­lig. For­vir­rin­gen og for­tvi­lel­sen sti­ger hos de ny­bak­te for­eld­re­ne. En jord­mor sit­ter hele ti­den ved si­den av Bir­git som fort­satt lig­ger i føde­sen­gen. Hele ti­den spør Birgit om hva det var som skjed­de og hva som nå ble gjort, men in­gen kan sva­re hen­ne.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Et­ter rundt 20 mi­nut­ter kom­mer en­de­lig en lege.

– Han for­tal­te oss at bar­net vårt ikke lev­de, at hun var død, for­tel­ler Bir­git.

– Man kan jo ten­ke seg for et sjokk det var. Jeg kun­ne ikke tro det. Olaf ble sint. «Hva er det dere sier? Hvor­dan kan det­te skje?» spur­te han. Det gikk nær­mest rundt for meg, og jeg tenk­te for­vir­re­de tan­ker om hvor­dan det vil­le bli å kom­me hjem til alt som sto klart, og hva vi skul­le si til folk, for­tel­ler Bir­git.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi be­sø­ker Bir­git Af­seth Ho­len (27) og Olaf Skjels­vold (29) i hu­set de­res i Fol­le­bu i Gaus­dal. Det er gått to år siden de fikk sin før­s­te­fød­te, og den fryk­te­li­ge be­skje­den. Å for­tel­le om det, gjør vondt for dem beg­ge. Bir­git grå­ter og Olaf stir­rer i gul­vet.

Les også: Barnelege raser mot Høie etter at baby døde

STOLTE FORELDRE: De fikk ha Solveig hjemme i fem dager. – Her hadde vi fantastisk støtte av hjemmesykepleien i Gausdal. De satt nattevakter for Solveig slik at vi kunne få sove uten frykten for å ikke være der for Solveig når hun sovnet inn. Foto: Privat
STOLTE FORELDRE: De fikk ha Solveig hjemme i fem dager. – Her hadde vi fantastisk støtte av hjemmesykepleien i Gausdal. De satt nattevakter for Solveig slik at vi kunne få sove uten frykten for å ikke være der for Solveig når hun sovnet inn. Foto: Privat

Ikke dåp, men be­gra­vel­se

En av li­vets van­ske­lig­ste da­ger ble det. Den da­gen de trod­de vil­le bli de­res fi­nes­te. Pa­ret opp­lev­er en for­vir­ren­de berg-og-dal­ba­ne av fø­lel­ser og be­skje­der.

De for­søk­er å ta inn den for­fer­de­li­ge be­skje­den om at ba­by­en de­res ikke lev­er len­ger. Så kommer det en ny be­skjed. Den lil­le jen­ta de­res er ro­bust, hjer­tet hen­nes be­gyn­ner å slå igjen. Det er liv li­ke­vel.

– Da er det vel i or­den, tenk­te jeg. Jeg tenk­te ikke på at hun had­de vært uten luft i 20 mi­nut­ter, for­tel­ler Bir­git.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ba­by­en blir i all hast fraktet til Ul­le­vål uni­ver­si­tets­sy­ke­hus i Oslo. Bir­git kom­mer et­ter i am­bu­lan­se. Olaf drar hjem for å pak­ke og for å få mo­ren og søs­te­ren hans til å være med i bi­len når han kjø­rer inn­over sent på kvel­den.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bir­git og Olaf får se Sol­veig igjen før de leg­ger seg den kvel­den. Det er en used­van­lig pen jen­te. Stor og god med mas­se mørkt hår. Hun er per­fekt. Bir­git og Olaf gir hen­ne nav­net Sol­veig. Det pas­ser godt, synes de.

Sol­veig blir kjølt ned. Hun er lite vå­ken, men av og til åp­ner hun øy­ne­ne og kik­ker. Foreld­rene vet at det ikke står bra til, men de veg­rer seg for å hastedøpe hen­ne. Det vil­le være for mye av en dom, som å gi opp alt håp, me­ner de. Da­ge­ne går inne på sy­ke­hu­set. De sit­ter ved si­den av dat­te­ren og ser hen­ne lig­ge der, til­sy­ne­la­ten­de som et helt van­lig barn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den da­gen Sol­veig er tre da­ger gam­mel, og fa­mi­li­en skal kom­me på be­søk, sy­nes Olaf og Bir­git at det er rik­tig med dåp. I Birgits fa­mi­lie er det en dåps­kjo­le som er over 100 år gam­mel. Den skal Sol­veig ha, men på grunn av alle slan­ge­ne kan hun ikke ha den på seg.

– Den ble lagt pent over hen­ne, for­kla­rer Olaf.

– Det var en vel­dig fin se­re­mo­ni. Per­so­na­let var ene­stå­en­de. De had­de dek­ket på så pent for oss med rosa ser­vi­et­ter og ord­net så fint. Jeg gråt. Alle gjor­de det. Vi har en vel­dig fin fa­mi­lie, sier Bir­git. Hun smi­ler sam­ti­dig som hun blir blank i øy­ne­ne.

Les også: Jordbærmerker – hver tiende baby rammes

NYDELIG: Mormor hadde strikket hentesettet i hvitt og rosa. På bildene ser Solveig ut som en vanlig frisk og fin baby. Foto: Privat
NYDELIG: Mormor hadde strikket hentesettet i hvitt og rosa. På bildene ser Solveig ut som en vanlig frisk og fin baby. Foto: Privat

Like et­ter varmes Sol­veig opp og alle plast­de­le­ne som har lig­get rundt krop­pen hen­nes blir fjer­net.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hun fikk et ny­de­lig rosa tep­pe over seg. Gitt av noen snil­le sje­ler som strik­ker til in­ten­si­ven, for­tel­ler Bir­git.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå får hun og Olaf en­de­lig være med på stel­let.

– Det var så stort for oss. En­de­lig å få hol­de hen­ne for før­s­te gang var godt, uan­sett hvor vondt det var, sier Bir­git.

Vil­le hjem

Rea­li­te­te­ne er ikke til å kom­me uten­om. Sur­stoff­man­ge­len un­der fød­se­len har ska­det Solveigs hjer­ne. Øde­leg­gel­sen er så stor at det ikke er for­ene­lig med liv. Den lil­le kan ikke en­gang ta til seg næ­ring.

– Olaf og jeg er eni­ge om at et barn skal få ut­tryk­ke og ut­fol­de seg. In­gen­ting av det vil­le bli mu­lig for Sol­veig. Det er nok en re­flek­sjon over vår egen barn­dom, som var så fri. Vi ville ha et godt liv for un­gen vår, men sånn som det var, vil­le det bli vondt for hen­ne, for fa­mi­li­en, for alle. Hun vil­le blitt av­hen­gig av pus­te­ma­skin og rul­le­stol og å få føde gjen­nom en son­de, uten mu­lig­he­ten for å ha kon­troll på egen kropp. Og selv en for­kjø­lel­se kun­ne blitt dø­de­lig. Det vil­le blitt å ut­set­te hen­ne for smer­ter og mye vondt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De lar Sol­veig bli kob­let fra re­spi­ra­to­ren og son­den. Na­tu­ren får gå sin gang. Det er hel­ler ikke mer Ul­le­vål sy­ke­hus kan gjø­re. Bir­git og Olaf vil hjem til fa­mi­li­en sin.

Les også: Desperate foreldre rister babyen stille

– Vi vil­le at fa­mi­li­en skul­le bli kjent med hen­ne. Vi var stol­te av hen­ne. Vi kun­ne ha vist hen­ne frem til hele ver­den, sier Bir­git og smi­ler, og tør­ker tå­re­ne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er bare et spørs­mål om tid, og ikke lang tid hel­ler. Sol­veig får hver­ken vått el­ler tørt. En uke tid­li­ge­re had­de Bir­git gle­det seg til sitt før­s­te barn; stelle det, trøste det, mate det. Nå ven­ter hun og Olaf på at hun skal dø.

– At du ikke kan gi din egen unge mat hø­res gru­somt ut - og det var fælt og tungt, men for oss var det ikke noe valg. I ste­det for å ten­ke på dåp med sel­skap, måt­te vi ten­ke på be­gra­vel­sen vi viss­te vi had­de for­an oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fint og vondt

Bir­git tar frem PC-en sin og vi­ser alle bil­de­ne de tok den kor­te ti­den Sol­veig lev­de. Det er Sol­veig tett inn­til far og tett inn­til mor. Det er bil­der av hen­ne med nye klær laget spe­si­elt til hen­ne. Mor­mor had­de strik­ket hen­te­set­tet i hvitt og rosa. Alle i fa­mi­li­en fikk hol­de hen­ne og på de fles­te bil­de­ne smi­ler de. Sol­veig ser ut som en van­lig frisk og fin baby.

– Det var en fin tid selv om den var vond. Men vi vil­le ikke bru­ke ti­den sam­men med hen­ne til å sør­ge. Vi vil­le at hun skul­le kjen­ne at vi var be­hers­ket, at den ster­kes­te fø­lel­sen var kjær­lig­he­ten til hen­ne og ikke sor­gen over at hun skul­le dø, sier Bir­git.

Les også: – At pappa fikk barn samtidig som meg, gjør at han svikter som bestefar

IKKE BITRE: At sykehuset har innrømmet feil, har lettet børen på skuldrene våre. Vi slapp å ta kampen vi trodde vi måtte, forteller Birgit og Olaf. Foto: Privat
IKKE BITRE: At sykehuset har innrømmet feil, har lettet børen på skuldrene våre. Vi slapp å ta kampen vi trodde vi måtte, forteller Birgit og Olaf. Foto: Privat

Sol­veig ble født på burs­da­gen til pap­pa­en sin - og Bir­git har fød­sels­dag 12. juli. Fryk­ten for at både fød­sel og død skul­le skje på for­eld­re­nes burs­da­ger var stor. Der­for dro de til­ba­ke til Lillehammer sy­ke­hus. Det gikk sak­te mot slut­ten for Sol­veig. Hun var mind­re og mind­re vå­ken, og hun pus­tet dår­li­ge­re.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Kon­stant lå hun på brys­tet vårt el­ler hos en av plei­er­ne. Kjær­lig­het og om­sorg skul­le ikke være en man­gel­va­re, sier Bir­git.

Mens li­vet sak­te eb­ber ut hos Sol­veig, skin­ner so­len.

– Det var en fin som­mer. Helt fra vi dro hjem fra Ul­le­vål og frem til be­gra­vel­sen, var det sol, min­nes Olaf.

Til slutt er det over. Den 19. juli 2013, tre uker gam­mel, trek­ker Sol­veig sitt sis­te ån­de­drag, lig­gen­de på Olafs bryst, mens Bir­git sit­ter ved si­den av.

Et­ter be­gra­vel­sen fø­les det tomt. De ryd­der bort tin­ge­ne hen­nes. Bar­ne­rom­met, som de had­de for­be­redt, pak­ker de ned. Men de kan ikke luk­ke seg inne hel­ler. Olaf har ar­bei­det på går­den, mens Bir­git be­gyn­ner å sy bar­ne­klær.

– Jeg syn­tes det var en hyg­ge­lig ting å gjø­re. Jeg kun­ne gle­de and­re med noe som jeg selv måt­te set­te på vent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Prøv for all del ikke å pirke det ut med pinsett

Tar lær­dom

Et­ter at Sol­veig er be­gra­vet mø­ter Bir­git og Olaf de an­svar­li­ge på Lillehammer sy­ke­hus. Pa­ret har skre­vet ned en rek­ke spørs­mål på et ark.

– Vi var spen­te. Men før vi sat­te oss sa de: «Det­te er vår feil, dere gjor­de alt rik­tig.» Der­med var til­li­ten til­ba­ke nes­ten med det sam­me. Det har let­tet bø­ren på skuld­re­ne våre. Vi slapp å ta kam­pen vi trod­de vi måt­te, for­tel­ler Bir­git og Olaf.

De har vært gjen­nom en vold­som pro­sess: Gle­den over svan­ger­ska­pet, den dra­ma­tis­ke fød­se­len, den lan­ge av­skje­den og dø­den… Det kun­ne knekke den ster­kes­te - li­ke­vel fin­ner Bir­git og Olaf kref­ter til å til­gi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg har ikke lyst til å være en bit­ter per­son, jeg vil ikke bære nag. Dess­ver­re gjør men­nes­ker feil. Det kom­mer man ikke unna, sier Bir­git.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Dere har til­gitt?

– Det har vi. Det vil jeg si. Til­gitt, men ikke glemt, sier Olaf.

Les også: Når barn får velge mellom leker og farlige kje­mi­ka­lier

KJÆRLIGHET: Solveig sammen med pappaen sin på Ullevål sykehus. Hun fikk et nydelig, rosa teppe over seg, som en snill sjel hadde strikket til intensiven. Foto: Privat
KJÆRLIGHET: Solveig sammen med pappaen sin på Ullevål sykehus. Hun fikk et nydelig, rosa teppe over seg, som en snill sjel hadde strikket til intensiven. Foto: Privat

Det var kan­skje der­for de tid­lig vil­le prø­ve å få et nytt barn. Tre må­ne­der et­ter at Sol­veig døde ble Bir­git gra­vid på nytt.

– Vi vil­le ha et barn til. Vi vil­le jo så gjer­ne være or­dent­li­ge for­eld­re. Ikke bare en­gle­mam­ma og en­gle­pap­pa. Vi vil­le opp­le­ve gle­de­ne ved å være for­eld­re, sier hun.

For Bir­git og Olaf ble det na­tur­lig at dr. Sti­an We­stad, sam­me lege som had­de for­løst Sol­veig, fulg­te dem opp. Tak­ket være åpen­he­ten fra ham og ­sy­ke­hu­set had­de det opp­stått et unikt til­lits­for­hold mel­lom dem.

– Vi føl­te oss helt tryg­ge på at en lege som inn­røm­mer en slik feil, ikke vil­le gjø­re det sam­me igjen, sier Bir­git.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den­ne gan­gen ble Bir­git un­der­søkt med ul­tra­lyd nes­ten hver uke, og ble lo­vet kei­ser­snitt. 6. juni 2014 fikk de en sønn, Ve­bjørn. Men hel­ler ikke den­ne gan­gen ble pa­ret spart for dra­ma. Gut­ten had­de svel­get mye fos­ter­vann og måt­te få hjelp med å fjer­ne van­net i lun­ge­ne og pus­te­hjelp i be­gyn­nel­sen. Han ble lig­gen­de på in­ten­si­ven i fem da­ger sam­men med for­eld­re­ne. Så ble de flyt­tet over på van­lig bar­sel­av­de­ling. Alt gikk bra og i dag er Ve­bjørn en vil­ter, li­ten kra­bat.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Ekstrem kresenhet kan være tegn på psykiske plager hos småbarn

Bir­git og Olaf har sto­re pla­ner for frem­ti­den. I sep­tem­ber gif­tet de seg og de har over­tatt går­den som Bir­git er odels­jen­te til. De har 20 mel­ke­kyr som er Olafs jobb, mens Bir­git job­ber som pro­sjekt­le­der for Olym­pia­par­ken i Lillehammer. Nå øns­ker de seg fle­re barn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Sol­veig vil all­tid være med oss, og vi snak­ker om hen­ne hver dag - el­ler vi ten­ker på hen­ne, sier Olaf.

– Jeg tror jeg had­de tak­let det dår­li­ge­re om Sol­veig had­de dødd den da­gen hun ble født. Vi ble kjent med hen­ne, og det er godt.

– Jeg vil si at opp­le­vel­sen har gitt oss et nytt per­spek­tiv på li­vet. Man kan vel­ge ikke å la ba­ga­tel­ler pre­ge hver­da­gen. Når man har opp­levd det vi har gjort, er ikke små ting like vik­tig len­ger. Man læ­rer å set­te pris på det som vir­ke­lig be­tyr noe og at man ikke skal ta alt for gitt her i li­vet. Vi le­ver mer i nuet nå, og ny­ter alle øye­blikk vi har og får. Gode min­ner og øye­blikk set­ter vi høyt, sier Bir­git Af­seth Ho­len.

Alle de private bildene er brukt med tillatelse fra Solveigs foreldre.

Les også:

Mette og Didrik var det perfekte paret

Da Donau seilte ut fra Oslo, satt Solveig hos frisøren

Karin (77) hadde ingen planer om å falle for Per (77)

Saken er opprinnelig skrevet for Hjemmet og publisert på klikk.no

SORG OG GLEDE: Birgit og Olaf har fått oppleve det verste og det beste livet kan by på. De mistet sin lille datter, men fikk en frisk gutt året etter. Foto: Svein Brimi
SORG OG GLEDE: Birgit og Olaf har fått oppleve det verste og det beste livet kan by på. De mistet sin lille datter, men fikk en frisk gutt året etter. Foto: Svein Brimi