En oppvekst på utgått dato

Ved tjernet på Alnabru, som nå er tettet igjen. Fra venstre: Jeg, broren min Frank og lillessøster Anne på to år. Bildet er trolig tatt i 1966.
Ved tjernet på Alnabru, som nå er tettet igjen. Fra venstre: Jeg, broren min Frank og lillessøster Anne på to år. Bildet er trolig tatt i 1966.
Artikkelen fortsetter under annonsen

MIN OSLO-OPPVEKST: I dag er Alnabru et veikryss og kjøpesenter. Men da jeg vokste opp på 60-tallet, var det kubjeller og rauting vi våknet opp til, og ikke støyen fra E6.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er tredje artikkel i en serie om oppvekst i Oslo. Dagsavisens Tom Vestreng har lagt sin erindring til året 1968.

Les også: Sissel Hoffenghs Oslo-oppvekst (1969): Damene i Nordahl Bruns gate
Og: Espen H. Rusdals Oslo-oppvekst (1984): Hundrelappen som brant i lomma

Som sønn av en kjøpmann, er jeg oppvokst på utgått dato. Pappa var streng sånn. Tok vi et eple, skulle det være et med flekk på, for det kunne ikke selges. Alternativet var å kaste det, og det likte han dårlig. Han hadde tross alt betalt for det hos grossisten, og da skulle det spises.

Til middag var det ofte det som hadde gått over datoen, og som ikke kunne selges dagen etterpå. Hentet vi en flaske melk, måtte vi ta den med dårligst dato. Uten at vi har fått varige mén av det.

I SKOGEN: Jeg og pappa på tur.
I SKOGEN: Jeg og pappa på tur.

Jeg var ikke gamle karen før jeg ble satt i arbeid i butikken. For å si det sånn: Jeg har hatt min del av tomflaskesortering, prising av varer og veiing av 25-kilos sekker med poteter opp i to og en halv kilos poser. Det var sånn i mindre kolonialbutikker på den tida. Alle i familien tok sin del av arbeidet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

De første årene av mitt liv, fra høsten 1959, bodde vi – det vil si mamma, pappa, og jeg – på Breivoll gård, som lå der brua over E6 mellom gamle Nora Fabrikker og A-møbler er i dag. Frank og Anne kom i 1961 og 1964. Da var Alnabru et landbruksområde, med jorder og gårder. Samt et teglverk midt i, der Alna kjøpesenter nå ligger, og Alf Bjerckes malingsfabrikk nedi Brobekkveien.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi var ikke akkurat plaget av støy og forurensing av den lille industrien som var i området. Rart å tenke på i dag, når Alnabru er blant de mest forurensede områdene i byen.

Oslo kommune kjøpte Alna Teglverk for fem millioner kroner i 1966, blant annet for å kunne utbedre veiforholdene i området.

LILLESØSTER I 1964: Lillebror Franks og mitt første møte med Anne.
LILLESØSTER I 1964: Lillebror Franks og mitt første møte med Anne.

Og mot slutten av 60-tallet ble idyllen på Alnabru brutt. E6 kjempet seg fram, og gården vi bodde på sto i veien for en firefelts motorvei. Jordene der vi hadde skirenn, hoppbakken der vi lekte at vi var Bjørn Wirkola, og bakkerekorden var tre meter. Gresstustene på jordet der vi spilte fotball med hjemmesnekrede mål og selvstjålete kirsebærtrenett, som vi satte opp for å hindre at skruskuddene havnet i Strømsveien. Tjernet hvor vi bygde flåte og dro på oppdagelsesferd om sommeren, og hvor lillebror Frank la grunnlaget for hockeykarrieren på vinteren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

De første skøytene vi fikk, bandyskøyter, ble kjøpt av en nabogutt som hadde vokst fra dem – for fem kroner paret. Om vinteret snekret pappa små vant og mål, han fikk satt opp lys, og fikk til og med brannvesenet til å komme og sprøyte vann oppå den frosne isen for å få det jevnt og fint. Kanskje ikke rart at det til slutt ble landskamper, NM-gull, OL og VM på Frank.

JORDER: Da vi bodde på Breivoll gård på 60-tallet, var det et lite utbygd område. Vi bodde senere på Tittut hvor pappa drev kolonialbutikk (til venstre i bildet) fram til 1986. Bildet er tatt i 1962.
JORDER: Da vi bodde på Breivoll gård på 60-tallet, var det et lite utbygd område. Vi bodde senere på Tittut hvor pappa drev kolonialbutikk (til venstre i bildet) fram til 1986. Bildet er tatt i 1962.

Lite ante vi da hvordan utviklingen ville bli på Alnabru få år senere. Da E6 kom i 1967–68, og Nora fabrikker kom et par år etter det, var liksom tonen satt. Verden hadde inntatt Alnabru, og utbyggingen foregikk i en rasende fart. Vi som bodde på Tittut ble på en måte gjerdet inne. Jernbanens godsterminal på den ene siden, E6 på den andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mamma og pappa flyttet fra Høland til Alnabru i 1957 for å overta en liten kolonialbutikk i Tittutveien. Rundt oss var det jorder. Kuene rautet i enga, sauene gikk bedagelig og beitet, og fra kjøkkenvinduet hadde vi utsikt til Strømsveien, hvor vi hadde god tid til å telle bilene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om vi hadde jorder mellom oss og Strømsveien, var det nært nok til at Frank gikk i løpestreng mellom våningshuset og låven. Sånn for sikkerhets skyld. Og historien viser at det var et klokt valg, selv om det sikkert ikke var barnepolitisk korrekt.

NESTEN VOKSEN: Meg som komfirmant i 1974. Gaven fra mamma og pappa var en språkreise til England.
NESTEN VOKSEN: Meg som komfirmant i 1974. Gaven fra mamma og pappa var en språkreise til England.

Leiligheten vi hadde leid av verkseier Furulund på Breivoll gård, måtte vike plass for motorveien, og i 1968 kjøpte pappa huset hvor han hadde drevet butikk siden 1957. De første årene bodde vi i leiligheten over butikken. Først ble butikklokalene utvidet, før vi bygde på leiligheten i andre etasje over butikklokalet i 1975. Og jeg endelig fikk eget rom.

Etter stengetid klokken 17 ble det tomt for biler i Tittutveien, og vi ungene møttes utenfor butikken for slåball. Vi lekte «boksen går», vi sparket fotball, syklet, padlet på våre hjemmelagde flåter nede på tjernet og lekte med vognene til det da nedlagte Alna Teglverk. At vi spilte hasard med døden da vi hoppet av vognene i fart, like før de stanset i en jordvoll, var det ingen som tenkte på. Det var lov å være litt røff, selv om vi for ordens skyld ikke nevnte leken på den nedlagte teglverksjernbanen hjemme.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tøffe var også gutta i gata som hadde bil. Når vi yngste ble ropt inn for kvelden, samlet de seg på parkeringsplassen utenfor butikken. Volvo Amazon, Ford Taunus, Volkswagen Boble, Opel Kadett, samt en og annen amerikaner full av V8 og gromlyd. Eksosrøyken lå ofte tett, men det var ingen som snakket om utslipp og forbruk.

Les også Hanne Maunos: Mitt møte med Oslo

BASSENG: Familiens svømmebasseng i hagen var et yndet sted for nabolagets mange unger. Og de aller fleste lærte å svømme der.
BASSENG: Familiens svømmebasseng i hagen var et yndet sted for nabolagets mange unger. Og de aller fleste lærte å svømme der.

Etter et besøk i USA i 1971, kom pappa hjem med gode ideer om butikkdrift. Blant annet ideen om hvordan varene folk først og fremst trengte, kunne selges billig rett fra pall. Uten fordyrende mellomledd, og uten alt for mye fjas med reklame og eksponering av varene. Ideen ble aldri satt ut i livet, noe andre imidlertid gjorde, og ble søkkrike. Pappa prøvde en gang å få kjøpt tomta der A-møbler i dag ligger, for å bygge ny dagligvarebutikk. Svaret han fikk var at «nei, veinettet ville ikke tåle den ekstra trafikkbelastningen en butikk ville føre med seg». Sånn tenkte de da. Men de som kjører til Alnabru i dag, bruker akkurat de samme veiene som lå der på 60-tallet, og i dag er det kommet kjøpesentre og butikker på hver eneste ledige kvadratmeter i området. Gårdsidyllen fra 60-tallet er gjort til et køinferno.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Satt ut i livet ble ideen om eget svømmebasseng i hagen. Om sommeren var det reneste «Frognerbadet» i Tittutveien 4. Ungene i nabolaget hadde tilgang i butikkens åpningstid, og omtrent samtlige unger som vokste opp i gata lærte å svømme i bassenget. Lærte å sykle gjorde også lillesøster Anne, ved hjelp av Frank og meg. Men vi glemte én ting, og det var å lære henne å svinge og bremse. Det kom senere, etter et besøk på legevakta.

I dag, snaut 50 år etter oppveksten i Tittutveien, og nærmere 60 år etter at jeg trådte mine første barnesko på Breivoll gård, er ringen på en måte sluttet. Både mamma og pappa er borte. Sist uke gjorde vi ferdig ryddingen etter dem, og leiligheten i det som en gang var en del av butikklokalet er leid ut. Mye er gitt bort, noe har vi fordelt oss imellom, noe er solgt, og noe kastet. Men minnene om en lykkelig og bekymringsløs barndom på Alnabru blir aldri borte.

Denne saken ble først publisert på Dagsavisen.no

HUND: Familiens schäfer Enok og meg.
HUND: Familiens schäfer Enok og meg.

FAKTA: Oslo 1968

Innbyggere i Oslo: 488.231

Årets filmer: «Ondt blod i vesten», «Ørneredet», «Mannen som ikke kunne le» med Rolv Wesenlund, «Yellow Submarine» som er en tegnefilm basert på medlemmene i og sangene til bandet The Beatles.

Årets musikk: «Mrs. Robinson» med Simon & Garfunkel, «Romeo og Julie» med Inger Lise Andersen, «Delilah» med Tom Jones, «Lyckliga Gatan» med Anna-Lena Löfgren, «Mighty Quinn» med Manfred Mann.

Dette skjedde i 1968:

Boeing 747 (jumbojet) rulles ut og vises for publikum for første gang på Boeing Everett Factory. (30. september 1968).

Sovjet-dominerte Warszawapakt-tropper invaderte Tsjekkoslovakia. (20. august 1968).

Island gikk over til høyrekjøring.

Fred Anton Maier vant 5.000 meter i OL i Grenoble med tiden 7.22.4.

Martin Luther King ble skutt i Memphis og Robert Kennedy i Los Angeles.

Dette skjedde i 1968: Kronprins Harald giftet seg med Sonja Haraldsen.