– Jeg har bevisst gått med langermet genser fordi jeg er redd for å bli forhåndsdømt

– Livet mitt bestod av å overleve, skrive dagbøker og prøve å finne en mening med livet, sier Anne Schjelderup (24).

Etter mange år som selvskader har det vært tøft å leve videre med arrene. For det er lett å frykte å bli dømt av andre når armene er fulle av arr.

– Når jeg har vært på jobbintervju, har jeg bevisst valgt langermet genser fordi jeg er redd for å bli forhåndsdømt. Mange har ikke forståelse for hva selvskading går ut på, og da er det lett å tenke at det er skummelt å ansette noen.

Men i jobbsammenheng i dag går hun i det hun føler seg komfortabel med.

– Da er jeg åpen for at noen vil stirre, andre vil spørre og noen ikke legge merke til det. For min del er det helt i orden at folk stiller spørsmål om arrene mine, men jeg har opplevd at det blir spurt i en hånlig tone, og det synes jeg er skammelig. Jeg skjulte arrene mine før, men etter hvert som man blir eldre, er det lettere å takle, være seg selv og heller ikke skamme meg over hvem jeg er, sier hun.

– Arrene er, og vil alltid være en del av meg, og da tenker jeg at de jeg omgås må bli vant til dem også.

Les også: Facebook vil hjelpe brukere med selvmordstanker

Fikk hjelpen hun trengte

Anne begynte med selvskading i begynnelsen av tenårene.

– Jeg hadde lenge følt meg alene, og fant ut at jeg ville teste selvskading. Det var flere årsaker til at jeg valgte nettopp det som min nødutgang og «redning». Jeg slet med elendig selvbilde, som utviklet seg til spiseforstyrrelser, var deprimert og hadde angst for sosiale sammenhenger, forteller hun åpenhjertig.

På denne tiden lå hun mye i sengen helt fra skolen var over til hun igjen måtte dra dit. Til slutt fikk hun hjelpen hun trengte.

– Etter mange år med innleggelser på psykiatrisk sykehus, utallige timer hos psykologer og leger, selvmordsforsøk og overdreven kontrollering av matinntak og trening, kom jeg endelig til et vendepunkt.

Hun ble lagt inn på en avdeling i Bodø i 2010.

– Der møtte jeg masse fantastiske mennesker, både personale og pasienter. Vi jobbet knallhardt flere timer i uken, jeg ble presset og motivert, og ikke minst måtte jeg snakke. Jeg måtte gi slipp på hemmeligheter og dele mine innerste tanker.

Les også: – Eldres psykiske helsetilbud er ikke-eksisterende

Fant kjærligheten

Etter tre måneder ble hun skrevet ut.

– Det gikk ikke knirkefritt, og jeg hadde mer enn én tur på legevakten for å sy senere, men jeg følte meg bedre og motivert til å leve, ikke bare eksistere.

Kort tid etter at hun kom ut av sykehuset, møtte hun drømmemannen som hun nå er gift med.

– Vi ble kjærester. Jeg begynte å føle meg trygg på ham. På grunn av hendelser tidligere i livet var det ikke helt enkelt å være «normal». Han fikk oppleve meg på bunnen, se meg bli lagt inn og kjempe vonde kamper, men ting gikk likevel mye lettere enn før.

Det var ikke lenger snakk om å være innlagt i flere uker av gangen, det holdt med noen dager for å hvile. I juni 2011 selvskadet hun for aller siste gang.

– Jeg bestemte meg for at nok var nok, og siden har jeg heldigvis klart å holde meg unna.

Venner, familie, leger og helsepersonell har hjulpet Anne enormt.

– Men den som helt klart har hjulpet meg mest, er mannen min. Han har bestandig støttet meg, vært direkte og bedt meg ta i et tak når ting har vært vanskelig. Han har aldri gått rundt grøten, men kalt en spade for en spade - og det er viktig i en sånn prosess.

Les også: Slik oppdager du depresjon hos eldre

Kan være tøft i arbeidslivet

For mange kan det å være ærlig med omverdenen føles veldig skremmende, og de frykter at folk har sterke fordommer mot psykiske lidelser. Og noen ganger er dette også tilfellet, sier Lena-Maria Haugerud, daglig leder i Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS).

Lena-Maria Haugerud er daglig leder for Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS). Hun forstår at jobbsøking med selvskadingsarr kan by på utfordringer for både arbeidssøker og arbeidstaker. Foto: Privat

Hun mener likevel det er fint å være ærlig selv om arbeidsgiver kan være ambivalent til selvskading.

– Noen kan føle ubehag over å ha blitt fortalt om selvskading, eller de kan være skeptiske til hull i CV-en. Det kan også skje at noen andre forteller sjefen at du driver med selvskading, og så risikerer du å miste jobben, sier hun.

Som leder for en forening, og dermed arbeidsgiver, forstår hun både arbeidsgiver og arbeidstakers side.

– En som skal intervjue noen til en jobb, kan være skeptisk til om vedkommende klarer det, og om noen velger å gå til intervju med korte ermer og fortelle at de har slitt en periode, kan det skape usikkerhet.

Samtidig understreker hun at det er trist at så mange med selvskadingsbakgrunn kan risikere å ikke få jobb dersom de viser frem arrene sine.

- De har jo masse ressurser, er utdannet og kan mye. Man må være villig til å se på personen, og prøve å se bort fra stigmaet. Det er mange gode folk der ute, og selv om det kan være lett å gi dem et stempel, er det viktig å legge merke til hver enkelt, slår hun fast.

Les også: Sannhetens øyeblikk - intervjuet

Vil være ærlig med datteren

Anne mener det er viktig å være åpen og ærlig om den vanskelige tiden hun har vært gjennom. Også med barn. Selv har hun en to år gammel datter. Å snakke med barn om selvskadingsarr kan være utfordrende.

Anne synes det er vanskelig å forberede seg på spørsmål som kommer, spesielt når de kommer fra barn, fordi de gjerne spør brått og uventet.

– Jeg pleier som regel å svare at jeg har vært syk eller at det er noe jeg kan fortelle om når vedkommende blir eldre, men tenker samtidig at det er et feigt svar. Barn bør få høre sannheten i stedet for å lage sine egne ideer og historier, til tross for at det er et vanskelig og sårt tema.

Les også: Kart og kompass for korteste vei til jobb

Begynte som barn

Anita Kleppe (38) skadet seg for første gang da hun var bare 8 år gammel.

– Det å skade meg selv er liksom noe som alltid har vært der. Jeg jobber hardt med å komme ut av det, men har fortsatt noen tilbakefall.

Anita Kleppe begynte å selvskade som barn. Målet er å bli helt skadefri før datteren blir stor nok til å forstå. Foto: Privat

Målet hennes er å være helt hundre prosent skadefri før datteren hennes blir stor nok til å forstå.

– Det er også drivkraften min. Det gir en veldig mestringsfølelse når jeg klarer å snu det destruktive til noe annet. Da føler jeg meg et steg nærmere målet.

Les også: Glem søknad – tenk salgsbrev

Skjuler det ikke alltid

Hun prøver å være så åpen som mulig om selvskadingen, men også Anita har valgt å skjule arrene under jobbintervju.

– Det er en del av mitt privatliv som jeg selv velger å dele om jeg skulle føle meg komfortabel med det.

Lena-Maria Haugerud mener det er viktig å fremstå som trygg når du deler med noen at du har en fortid som selvskader, også i jobbsammenheng.

– Du må selv kjenne på akkurat hvor ærlig du ønsker å være, men i det lange løp tror jeg ærlighet lønner seg. Har du hull i CV-en, kan du komme i «skvis» med deg selv. Det kan jo være mange andre årsaker til dette hullet enn psykiske problemer. Samtidig vil du kanskje ikke la hullet stå ukommentert, sier hun, og peker på at det kan føre til at arbeidsgiver blir negativt innstilt.

I sosiale sammenhenger pleier Anita å kjenne etter hva som føles riktig i situasjonen.

– Jeg har ingen problemer med å gå med t-skjorte eller kjole med tynne stropper. Likevel må det kjennes trygt for meg.

Les også: Du er IKKE en potet!

Går i terapi

Anita går i dialektisk atferdsterapi, som har gitt henne gode resultater så langt. Det kan likevel fortsatt være utfordrende at hun automatisk ønsker å skade seg selv.

– Jeg har et enormt behov for å gjøre det når følelsene raser på det verste, forteller hun.

Anita sier hun skulle ønske flere hadde større kunnskap om selvskading. Selv har hun en drøm om å kunne reise rundt på skoler og holde foredrag, og oppfordrer andre som sliter med selvskading, til å tørre å ta kontakt med noen som kan hjelpe. Hun understreker også at folk rundt ikke må frykte å hjelpe til.

– Foreldre, lærere og andre som er i kontakt med noen som begynner med selvskading, må være flinkere til å se faresignalene og tørre å spørre.

Hun er opptatt av at selvskadingen bare er en liten del av henne, og at hun skal slippe å måtte tenke på det hele tiden.

– Jeg er ikke noe freakshow. Jeg er Anita med alle mine laster og arr.

Les også:

– Jeg er uføretrygdet, og skjemmes ikke

– Dette forteller jeg barna om arrene mine

Nei, det er ikke bare flinke piker som får fødselsdepresjon

Saken ble opprinnelig publisert på Klikk.no