Bok: «Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg»– Døden kan lære oss hva som er verdt å prioritere

– HUSK DØDEN: «Døden kan ramme når som helst. Derfor er hvert øyeblikk en mulighet til oppvåkning. Hver dag er en sjanse til å se, til å åpne øyne og ører og lytte, til å stille spørsmål. Hva bruker vi tiden vår til? Hva betyr noe for oss? Hva vil vi skal stå igjen etter oss?», skriver Audun Myskja i «Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg». Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
– HUSK DØDEN: «Døden kan ramme når som helst. Derfor er hvert øyeblikk en mulighet til oppvåkning. Hver dag er en sjanse til å se, til å åpne øyne og ører og lytte, til å stille spørsmål. Hva bruker vi tiden vår til? Hva betyr noe for oss? Hva vil vi skal stå igjen etter oss?», skriver Audun Myskja i «Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg». Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Artikkelen fortsetter under annonsen

– I et samfunn der vi dyrker det unge, friske og glatte, er det viktig å få frem at døden kan vise oss hva som er verdt å bruke tiden på, sier forfatter og lege Audun Myskja.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om forfatteren:

Audun Myskja er spesialist i allmennmedisin.

Til daglig jobber han som fagleder ved Senter for livshjelp og forsker i demensbehandling ved sykehjem.

Han har doktorgrad i musikkterapi som støttebehandling i eldreomsorgen.

Myskja har skrevet mange fagbøker og artikler om lindrende behandling av eldre.

Han har arbeidet med livets avslutning i flere tiår, blant annet som overlege ved Hospice Lovisenberg, og har hatt mange samtaler med både eldre og yngre på slutten av livet.

Boka «Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg - 12 samtaler om kjærlighet, lengsel og anger ved livets slutt» ble utgitt i oktober.

«Møtet med døden har formet livet mitt og hvordan jeg møter dagene mine. Jeg tror vi alle kan lytte til dødens budskap, ikke som livsfiendtlig flukt, men tvert imot som en mulighet til å leve sant og direkte.»

Det skriver lege og forfatter Audun Myskja i sin bok «Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg». Gjennom 40 år som helsearbeider, har Myskja sittet ved flere hundre dødsleier. I boka gir han leseren utdrag fra dype samtaler han har hatt med mennesker som er i sin aller siste fase av livet.

– Jeg mener dette er sterke historier som er av allmenn interesse; de angår ikke bare dem som har opplevd det, sier Myskja til ABC Nyheter.

Han forteller at boka nesten skrev seg selv.

– Jeg har fulgt mange mennesker i møtet med døden. Jeg har snakket med folk som har hatt nær døden-opplevelser og mennesker som er på slutten av livet og oppsummerer hva livet har vært for dem. Dette perspektivet har jobbet i meg i mange år, så boka nærmest tvang seg frem.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Og responsen som har kommet, etter at boka ble lansert forrige måned, tyder på at Myskja har truffet en nerve.

– Responsen har vært overveldende. Jeg trodde jeg hadde skrevet min særeste bok, i stedet ser det ut til å være min mest allmenne bok. Det viser at døden er et tema som engasjerer mennesker.

– Mange mener, med rette, det er for lite fokus på døden i vår tid. Jeg var i radioen denne uka. Det som slo dem der var alle takketelefonene som kom. Folk er takknemlige for at temaet blir tatt opp, sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Samfunnet vil tjene mye på å lytte til de vise eldre

– Memento mori – husk døden

I boka oppfordrer Myskja til at vi skal huske på døden, som han kaller den store læremester.

– Jeg mener ikke at vi skal ha et fokus på eller en fascinasjon for døden per se, men det er viktig å forstå at livet er forgjengelig. Vi har fått en grusom påminnelse på det de siste dagene, sier han og fortsetter:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Når jeg sier at døden er den store læremesteren, så mener jeg med det at døden ikke bare er en fiende, som vi skal bekjempe. Døden kan vise oss noe om hva som virkelig betyr noe i livet.

– Trådene mellom mennesker er sterkere enn vi aner. Jeg har opplevd at folk som har vært gjennom bitre skilsmisser, forsones med hverandre. Alle konflikter har blitt feid bort i dødens nærvær og de har husket på hvorfor de fant sammen i utgangspunktet, sier Audun Myskja. Foto: Caroline Roka / Cappelen Damm
– Trådene mellom mennesker er sterkere enn vi aner. Jeg har opplevd at folk som har vært gjennom bitre skilsmisser, forsones med hverandre. Alle konflikter har blitt feid bort i dødens nærvær og de har husket på hvorfor de fant sammen i utgangspunktet, sier Audun Myskja. Foto: Caroline Roka / Cappelen Damm

Legen og forfatteren mener det budskapet er viktigere enn noen gang i vår tid, i og med at døden skyves stadig mer ut av det livet folk lever i det daglige.

– I et samfunn der vi drukner i informasjon og valgmuligheter, kan døden vise oss hva som er verdt å prioritere. Møtet med døden kan vise oss våre verdier, sier Myskja.

Legen og forfatteren tror vi alle har godt av å huske på at døden kan ramme når som helst, fordi det vil la oss se ting i dødens perspektiv.

– Når vi henger oss opp i detaljer, når vi krangler om helt uvesentlige ting eller ergrer oss over ting som uansett er glemt neste dag, så mener jeg at vi vil se annerledes på det i dødens perspektiv. Da blir vi kanskje ikke sittende fast i trivielle konflikter, da blir det ikke så mye drittslenging om andre, men vi vil se mer hva det hele handler om til syvende og sist, forklarer Myskja.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Slik snakker døende om livet

– Trengte en kreftsykdom for å lære meg å leve

«Det er et paradoks. Jeg angrer ingen ting, men jeg angrer likevel. Jeg ser en meg som ikke er slik jeg var. Som ikke er bundet av skikk og bruk. Jeg tenker på hva den Trine ville ha valgt. Jeg ser henne kaste seg ut i livet med en stor latter. Hun får skrubbsår på skrubbsår, lærer, går videre. Det er den Trine jeg skulle ønske jeg hadde vært. Heldigvis er det den Trine jeg er nå.»

I boka kan man blant annet lese om Trine, som Myskja ble kjent med etter at hun fikk påvist eggstokkreft i siste stadium i 2008. Hun fikk dødsdommen; tre måneder igjen å leve. Hun fikk i stedet seks år til, før hun døde i 2014.

– Da var hun i 50-årene, men hun sa at hun ikke kunne si at livet hadde vært for kort. Hun hadde opplevd de seks årene etter dødsdommen som 60 år eller 600 år. Hun sa: «Jeg skjønner ikke hvor jeg har vært før, så rart at jeg trengte en kreftsykdom for å lære meg å leve».

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Møtet med døden forvandlet henne fra et stresset og konvensjonelt menneske, til en som ga et nærvær og en visdom til alle rundt seg, som forløste knuter og traumer hos seg selv og hos andre, sier Myskja.

Han mener dette illustrerer hvordan dødens nærvær kan gi helbredelse.

– Jeg er jo vant til fra medisin at vi skal redde mennesker fra døden, men jeg har sett gang på gang at dødens nærvær kan helbrede mennesker, særlig når det gjelder relasjoner og dype sår i livet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Vi to hører sammen, og kjærligheten skal seire over kreften

– Mer forsoning enn anger

For noen år siden fikk australske Bronnie Ware mye oppmerksomhet for sitt blogginnlegg og senere en bok der hun tar for seg hva døende mennesker angrer på ved livets slutt.

Ware hadde jobbet som privat hjemmehjelp med palliativ pleie, og mente hun fant noen temaer som gikk igjen, når døende mennesker snakket om livene sine. Blant annet ønsket de at de hadde levd et liv tro mot seg selv, at de ikke hadde jobbet så hardt, at de hadde hatt mot til å uttrykke følelsene sine, hadde holdt kontakt med venner og hadde latt seg selv være lykkeligere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om dette også er temaer som går igjen i Myskjas bok, fant han ikke så mye anger hos de døende han snakket med.

– Forlaget ønsket seg opprinnelig en bok om anger på dødsleiet. Jeg intervjuet en rekke mennesker som var døden nær, men jeg fant mindre anger enn det Bronnie Ware skriver om, sier Myskja.

Selv om Myskja spurte direkte om det var noe de angret på, opplevde han at pasientene og intervjuobjektene beskrev en forsoning med livet de hadde levd, mer enn at de angret.

«Martin» sier det slik:

«Jeg kjenner det, her jeg ligge; at jeg har levd mitt liv. Det var mitt liv. Ingen andre kunne ha levd det. Mange andre har sikkert levd bedre liv, hva nå det måtte innebære. Helgener, hærførere … Men bare jeg kunne levd mitt liv. Jeg kan ikke vurdere livet mitt som vellykket eller mislykket – jeg kan ikke gi meg selv terningkast for det. Det er noe så underlig vakkert ved at den jeg kaller «jeg», ble valgt til å leve nettopp dette livet – om det var noe valg inne i bildet.»

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Som kliniker har jeg et mye større materiale enn Ware, som ikke er helsearbeider. Jeg opplever at hun kanskje overbetoner anger i perspektivet på døden, sier Myskja og fortsetter:

– Hvis man likevel skal snakke om anger, må man snakke om forpliktelsen overfor det beste i seg selv. Folk kan angre på at de ikke våget å si hva de følte for mennesker de er glad i.

– Det er få som angrer på feilgrep; det har slått meg. Jeg har møtt mennesker som har satset alt og mistet alt, på et prosjekt som mislyktes, men ingen angrer på det på dødsleiet. Folk angrer heller på det de ikke har gjort, enn det de har gjort.

«Til slutt er det bare en ting jeg angrer: Jeg skulle ha takket enda mer. Jeg har sagt takk mange ganger. Men skulle jeg gjort det om igjen, ville jeg ha sagt takk enda mange flere ganger», sier Trine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les mer: – Dette angrer døende på ved livets slutt

– Størst av alt er kjærligheten

– De døende menneskene du har snakket med har levd vidt forskjellige liv. Opplever du at det er en rød tråd i det folk som er inne i sin aller siste fase av livet, tenker?

– Definitivt! Mennesker er opptatt av kjærlighet, svarer Myskja.

Han mener Wivi, som er en av dem han skriver om i boken, er et typisk eksempel. Hun fikk brystkreft, ble erklært frisk, men etter noen år fikk hun et nytt voldsomt kreftutbrudd.

– Hun hadde reist rundt i hele verden, hadde god utdannelse og gjorde mye spennende i jobben sin. Men da hun lå for døden sa hun at hvis hun hadde vært frisk igjen og hadde fått leve, så ville hun ha gått ut for å finne det beste i mennesker, for å inspirere dem til å bruke det beste i seg selv. Hun ville finne kjærlighet over alt, ikke bare til en, men til alle. Det er nokså representativt for intervjuene mine, de er opptatt av kjærligheten, sier Myskja.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han forteller at folk sier ting som at de ikke kan dø før de vet at det går bra med barnebarnet eller har fått tatt farvel med datteren som kommer fra Amerika.

– Trådene mellom mennesker er sterkere enn vi aner. Jeg har opplevd at folk som har vært gjennom bitre skilsmisser, forsones med hverandre. Alle konflikter har blitt feid bort i dødens nærvær og de har husket på hvorfor de fant sammen i utgangspunktet.

– Mine erfaringer med hundrevis av døende mennesker, tilsier at det er holdepunkt for å si at størst av alt er kjærligheten, sier forfatter og lege Audun Myskja til ABC Nyheter.