Alt klaffet da Mette og Didrik møttes sent i livet. De var det perfekte paret.

OMFAVNER LIVET: Didrik Hereid og Mette Paavola lever med alvorlig sykdom, men de prøver å gjøre det meste og det beste ut av hvert øyeblikk de har sammen. © Jan Nordtveit
OMFAVNER LIVET: Didrik Hereid og Mette Paavola lever med alvorlig sykdom, men de prøver å gjøre det meste og det beste ut av hvert øyeblikk de har sammen. © Jan Nordtveit
Artikkelen fortsetter under annonsen

Så fikk Didrik dødsdommen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Dat­te­ren min og jeg satt i et sty­re­mø­te i mai 2013, da hun plut­se­lig be­mer­ket: «Du er så gul i øy­ne­ne, pap­pa.» Jeg gikk hjem og sjek­ket i spei­let. Hun had­de rett, øy­ne­ne mine var knall­gu­le, sier Did­rik Her­eid (54).

Kona Met­te Paa­vo­la (49) ba ham gå til lege, og det gjor­de han.

Le­ge­be­søket end­te med akutt inn­leg­gel­se på Hau­ge­sund Sjukehus. Her ble det ble tatt man­ge prø­ver. Re­sul­ta­tet var ikke opp­løf­ten­de. Le­ve­ren så ikke bra ut.

- Jeg sat­te meg straks ned og goog­let le­ver­kreft, og fant ut at 20 pro­sent lev­de et­ter fem år. Og jeg be­stem­te meg straks for å være blant den pro­sen­ten, sier Did­rik og smi­ler mot kona Met­te, som sit­ter sam­men med ham i so­fa­en.

Han har ikke tid til å ha kreft, spø­ker Did­rik, og i alle fall ikke tid til å dø. Ikke på man­ge år. Og nes­te som­mer skal han føre sin dat­ter til al­ters. Dess­uten skal Met­te og han snart på tur igjen, til et ­el­ler an­net spen­nen­de rei­se­mål der ute i ver­den.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
STORSLÅTT: Paret giftet seg i Haugesund sommeren 2010. De feiret tre dager til ende med 103 gjester. - Jeg kan slå fast at Mette, blir min siste kone, slår Didrik galgenhumoristisk fast. © Privat
STORSLÅTT: Paret giftet seg i Haugesund sommeren 2010. De feiret tre dager til ende med 103 gjester. - Jeg kan slå fast at Mette, blir min siste kone, slår Didrik galgenhumoristisk fast. © Privat

Seks må­ne­der igjen?

Vi sit­ter i en lys og luf­tig stue med far­ge­rik kunst på veg­ge­ne. Stu­en er li­ke­vel mest møb­lert av lys, og av strå­ene som du­ver uten­for de stor vin­du­ene på top­pen av byg­ge­fel­tet i Ko­per­vik. Hu­set er nett­opp fer­dig, men da Did­rik fikk be­skjed om at han had­de dø­de­lig kreft, trod­de han ald­ri at det­te hu­set vil­le bli fer­dig. Og om det li­ke­vel skul­le bli fer­dig, vil­le han bare få bo i det som sen­ge­lig­gen­de pa­si­ent i ­stuen, fryk­tet han.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Le­gen i Ber­gen for­tal­te at Did­rik had­de kreft i buk­spytt­kjer­te­len. Der­som han tål­te me­di­si­nen, vil­le han ha et år igjen å leve. Hvis han ikke tål­te me­di­si­nen, vil­le han kun ha et halvt år igjen å leve.

- Det er den tøf­fes­te be­skje­den jeg noen gang har fått, kon­sta­te­rer han stil­le.

Met­te og Did­rik gikk rett i kjel­le­ren. De dro inn på hyt­ta i Aks­dal og steng­te seg inne på 48 kvad­rat­me­ter i fem uker. De or­ket ikke å være sam­men med folk. For plut­se­lig var det in­gen­ting som has­tet, for der­som ti­den gikk så fort som den plei­de, vil­le Did­rik snart være en død mann. Hand­le­kraf­ti­ge, tøf­fe og gla­de Did­rik. Bygg­mes­te­ren som star­tet med to tom­me hen­der, og nå satt med to sel­skaper med 25 an­sat­te, og en om­set­ning på 65 mil­li­o­ner kro­ner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skul­le Met­te bli enke før de rakk å fei­re sin tred­je bryl­lups­dag? Alt had­de vært så stor­slått og ny­de­lig un­der bryl­lups­fes­ten i Hau­ge­sund som­me­ren 2010. De fei­ret tre da­ger til ende med 103 gjes­ter, og Did­rik over­ras­ket hen­ne med en Mer­ce­des i bryl­lups­ga­ve. Nå lå han nes­ten bare og sov. Var han vå­ken, var det en dys­ter og tung­sin­dig mann hun snak­ket med. Han fryk­tet at hun vil­le for­la­te ham.

- Men hun var ikke så lett å bli kvitt, hum­rer Did­rik.

Gledesspreder: Didrik tok en gang champagne med da han fikk cellegiftbehandling på sykehuset i Stavanger. Flere av pasientene snakker om denne opplevelsen fremdeles, forteller kreftsykepleier Siv Tove Aunan. © Privat
Gledesspreder: Didrik tok en gang champagne med da han fikk cellegiftbehandling på sykehuset i Stavanger. Flere av pasientene snakker om denne opplevelsen fremdeles, forteller kreftsykepleier Siv Tove Aunan. © Privat

Det­te er «vår» kreft

Met­te var også redd og for­tvi­let, men ald­ri i ver­den om hun vil­le gå fra man­nen hun had­de sagt ja til, selv om da­ge­ne var ald­ri så mør­ke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Mens han sov, lå jeg vå­ken og tenk­te, el­ler strik­ket. Jeg som ikke had­de strik­ket på 20 år. Noe måt­te jeg ha å ta meg til, for jeg klar­te ikke å kon­sen­tre­re meg om hver­ken le­sing el­ler TV, for­tel­ler Met­te, som har stått ved Didriks side hele ti­den.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For Met­tes del, har det hele ti­den vært snakk om «vår» kreft. Selv om Met­te sto klip­pe­fast ved han side, kom det til et punkt da hun ikke or­ket mer de­pres­sivt hyt­te­liv. Utpå som­me­ren slo hun i bor­det, og sa at de måt­te kom­me seg til­ba­ke til li­vet, på et el­ler an­net vis.

Det be­tyd­de blant an­net å full­fø­re det på­be­gyn­te hu­set i Ko­per­vik. Did­rik måt­te dess­uten ord­ne det prak­tis­ke rundt fir­ma­ene sine.

- Hel­dig­vis had­de vi tid­li­ge­re an­satt en ny dag­lig le­der da jeg ble syk, og hun har vært fan­tas­tisk både da og i ti­den et­ter­på, sier Did­rik som nå har truk­ket seg ut av den dag­li­ge le­del­sen i fir­ma­et. Men både han og Met­te er frem­de­les med i sty­ret.

- Nå dri­ver jeg bare med det som er kjekt, så får de and­re ta det «tra­si­ge». Dess­uten er det be­gren­set hvor mye jeg or­ker å job­be på grunn av cel­le­gif­ten, for­tel­ler han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Både Met­te og Did­rik er ful­le av takk­nem­lig­het for all hjelp og støt­te de fikk da de kom ut av «dva­len». Ven­ner, an­sat­te og fa­mi­lie hjalp til med hu­set og and­re prak­tis­ke gjø­re­mål.

Artikkelen fortsetter under annonsen
HVERDAGSLYKKE: Didrik og Mette lever med Didriks sykdom døgnet rundt, men de lever godt. Paret liker å ta ting på sparket, og ber ofte venner til god mat i det nye huset sitt. © Jan Nordtveit
HVERDAGSLYKKE: Didrik og Mette lever med Didriks sykdom døgnet rundt, men de lever godt. Paret liker å ta ting på sparket, og ber ofte venner til god mat i det nye huset sitt. © Jan Nordtveit

- Ti­den et­ter syk­dom­men har vist oss hvem som er våre ven­ner og hvem som ikke er det, sier Met­te et­ter­tenk­somt.

Tes­tet ven­nene

For alt var ikke bare po­si­tivt. Pa­ret måt­te for­hol­de seg til en for­mi­da­bel ryk­te­flom, for­di Did­rik som en kjent næ­rings­livs­ak­tør i re­gi­o­nen, had­de man­ge be­kjen­te og sto­re pro­sjek­ter på gang. Dess­uten opp­lev­de de ofte at ven­ner kom med ube­tenk­som­me kom­men­ta­rer, el­ler på en el­ler an­nen måte, prøv­de å ba­ga­tel­li­se­re syk­dom­men til Did­rik. Pa­ret fikk også en meng­de råd om al­ter­na­tiv be­hand­ling.

- For min del er det uak­tu­elt å bru­ke mil­li­o­ner av kro­ner på al­ter­na­tiv be­hand­ling. Jeg er svært godt for­nøyd med opp­føl­gin­gen fra hel­se­ve­se­net, og hol­der meg til cel­le­gift, som til den­ne tid har fun­gert ut­mer­ket. Jeg le­ver jo al­le­re­de et år på «over­tid», sei­er Did­rik smi­len­de.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kref­ten gir in­gen smer­ter, og spred­nin­gen han had­de til le­ve­ren har gått mye til­ba­ke. Selv har han nes­ten ikke en trist tan­ke i ho­det len­ger, på­pe­ker han, men tror si­tua­sjo­nen som på­rø­ren­de er mer kre­ven­de enn for den som er syk. Han for­tel­ler at kreft­dia­gno­sen hans var spe­si­elt sjokk­ar­tet for dat­te­ren, som til da had­de trodd fa­ren var udø­de­lig.

Met­te for­tel­ler at hun også har et lyst sinn.

- Jeg prø­ver som han å fin­ne noe lyst i mør­ket. Men da jeg fikk den bru­ta­le be­skje­den om Didriks syk­dom, var det som å løpe rett i en vegg, i svært høy fart. Det er ube­skri­ve­lig fryk­te­lig å måt­te for­hol­de seg til at den du els­ker mest, den du har fun­net kjær­lig­he­ten med i vok­sen al­der og har lagt pla­ner sam­men med for res­ten av li­vet, er al­vor­lig syk. Selv om vi to kon­sen­tre­rer oss om å ha det godt og fint sam­men, kom­mer jo tan­ker om sav­net som vil kom­me, og det er tøft. Der­for blir det også man­ge tå­rer. Hel­dig­vis har jeg man­ge gode ven­ner og fa­mi­lie rundt meg. Tu­rer og sam­ta­ler med ven­nin­ner gjør meg godt. I til­legg tre­ner jeg yoga og pi­la­tes, noe som har hjul­pet meg til å fin­ne ind­re ro, for­tel­ler hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv har Did­rik håp om å kun­ne leve så len­ge, at det kom­mer en ny kur mot kreft i buk­spytt­kjer­te­len.

Nes­ten alle mis­ter hå­ret av cel­le­gif­ten, men ikke Did­rik, han har ikke mis­tet et strå. ­Hå­ret hans som var helt hvitt da han be­gyn­te med cel­le­gift, er i til­legg i ferd med å bli mørkt igjen. Sist han møt­te le­gen sin ved Hau­ke­land Sykehus, kun­ne hun bare kon­sta­te­re at han så bed­re ut enn sist.

SIGNATUR: De to fikk tatovert den andres signatur på hånden. - Vi to hører sammen for resten av livet, sier Didrik og Mette. © Jan Nordtveit
SIGNATUR: De to fikk tatovert den andres signatur på hånden. - Vi to hører sammen for resten av livet, sier Didrik og Mette. © Jan Nordtveit

Mot nor­malt

Did­rik li­ker å være man­nen mot strøm­men. Full av på­gangs­mot og op­ti­mis­me har han all­tid vært. Før bruk­te han egen­ska­pe­ne til å byg­ge opp et le­ve­brød, nå bru­ker han de sam­me egen­ska­pe­ne til å leve så len­ge han bare kan. Og leve godt.

- Man­ge dør raskt av den­ne kreft­for­men, men noen få le­ver len­ge. Ste­ve Jobs i Apple lev­de i 10 år.

De an­sat­te ble sam­let til et all­mø­te for å få be­skjed om sje­fens hel­se­til­stand. Og Did­rik for­nek­tet seg ikke. Det­te var be­skje­den de fikk:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«De sier jeg er syk, men jeg har bare kreft, og den skal ikke få ta meg.»

Beg­ge un­der­stre­ker at de har et rea­lis­tisk for­hold til syk­dom­men i bunn. Li­ke­vel lar de ikke det tris­te få skyg­ge over det fak­tum at li­vet nå er uen­de­lig godt. Fak­tisk bed­re enn noen gang.

Det er de beg­ge skjønt eni­ge om. Li­vet le­ves til ful­le, og kva­li­te­ten på hver enes­te time er høy, for­står vi.

- Før var jeg all­tid bak­på, all­tid stres­set, ald­ri ned­på. Nå har jeg tid til å nyte. Om mor­ge­nen tus­ler jeg ut til post­kas­sen, hen­ter inn avi­se­ne og sit­ter og ko­ser meg med kaf­fen len­ge. Og vi drik­ker ald­ri vin til un­der 300 kro­ner flas­ken len­ger. En si­gar ny­ter jeg også gjer­ne, for det er i alle fall ikke røy­king jeg kom­mer til å dø av, for­tel­ler Did­rik.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- På sy­ke­hu­set i Stav­an­ger hvor han får cel­le­gift­be­hand­ling, er både med­pa­si­en­ter og sy­ke­plei­e­re over­vel­det over hvor mye livs­gle­de og po­si­ti­vi­tet han øser ut over alle, for­tel­ler Met­te stolt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Cham­pag­ne

En gang had­de han ­til og med med seg cham­pag­ne for å fei­re at en med­pa­si­ent var er­klært frisk, og han selv var fer­dig med fore­lø­pig sis­te dose.

- Jeg fin­ner all­tid på noe å fei­re, og det ble vel­dig hyg­ge­lig. Plei­er­ne kom med stettglass og opp­skå­ret frukt, for­tel­ler Did­rik.

Hans fas­te kreft­sy­ke­plei­er un­der cel­le­gift­be­hand­lin­gen ved Stav­an­ger Universitetssjukehus, Siv Tove Au­nan, sier Did­rik er en gle­des­spre­der av de sjeld­ne på av­de­lin­gen. Hans livs­mot og op­ti­mis­me smit­ter over på de and­re pa­si­en­te­ne. Fle­re av pa­si­en­te­ne snak­ker ennå om da han tok med cham­pag­ne, for­tel­ler hun.

- Det blir all­tid god stem­ning på rom­met der Did­rik er, sier Au­nan.

- Cel­le­gift­be­hand­lin­gen gis van­lig­vis til en grup­pe på fire-fem men­nes­ker sam­ti­dig, og det kan ta hele da­gen. Det blir of­te­re let­te­re stem­ning der­som de som er på rom­met har noe po­si­tivt og kjekt å pra­te om. Det gjør også vår jobb mye enk­le­re, på­pe­ker Au­nan.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun un­der­stre­ker at pa­si­en­ter som får kreft­be­hand­ling na­tur­lig­vis også kan vel­ge å høre mu­sikk el­ler lese, og de som av psy­kis­ke el­ler fy­sis­ke år­sa­ker, ikke øns­ker å dele be­hand­lings­rom med and­re, får ene­rom, der­som det er mu­lig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et­ter kreftdiagnosen rei­ser Met­te og Did­rik enda mer enn før. Både før og et­ter syk­dom­men har ver­den vært de­res le­ke­grind. Et­ter før­s­te cel­le­gift­kur var av­slut­tet, kjør­te pa­ret langs High­way 1, fra San Fran­cis­co til San Die­go. De har vært i Sør- Af­ri­ka, de har be­søkt Zan­zi­bar, In­dia, Thai­land, Sval­bard og New York. Nye rei­se­pla­ner duk­ker sta­dig opp. Norge og Skan­di­na­via set­ter de også stor pris på. En rund­rei­se i Lo­fo­ten ny­lig ble en opp­le­vel­se for li­vet, og en fire ukers bil­fe­rie hvor må­let var å se flest mu­lig stav­kir­ker, kom­mer også høyt opp på listen over gode min­ner, skjøn­ner vi. En måfå-tur i Sør-Sve­ri­ge med NAF-boken som gui­de, li­ke­så.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I til­legg har de stor fa­mi­lie med «dine og mine barn», og beg­ge els­ker å sam­le flok­ken rundt seg. Ven­ner kom­mer også jevn­lig inn­om. Hver søn­dag fra sep­tem­ber til ap­ril mø­tes «Laugarane» — en ka­me­rat­gjeng som hop­per i sjø­en og svøm­mer. Et­ter­på sit­ter de i sjø­hu­set og var­mer seg med kaf­fe og en «tynn en».

Gode råd ble til kjærlighet

Beg­ge fø­ler at til tross for at de har levd så mye liv på hver sin kant, har de klart å knyt­te li­ve­ne sine sam­men på en fin måte. Og syk­dom­men har gitt dem en fel­les his­to­rie som har gjort fel­les­ska­pet de­res enda tet­te­re. De to sam­men i det­te i hu­set. In­gen­ting er bed­re en det. Da snak­ker de, el­ler le­ser. Å spi­se og drik­ke godt er også vik­tig. De to be­ve­ger seg ro­lig rundt hver­and­re på kjøk­ke­net, mens de til­be­re­der et lett lakse­mål­tid. På kjøk­ken­ben­ken skin­ner Didriks ny­inn­kjøp­te el­te­ma­skin, og uten­for står en an­nen ny­an­skaf­fel­se, en sjark.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

For når Met­te er på jobb i Sand­nes, må han ha noe å hen­ge fing­re­ne i. Pe­ri­ode­ne når han går på cel­le­gift, or­ker han ikke gjø­re så mye. Da kan det ofte være nok å stik­ke inn­om job­ben så vidt, før han må hjem og sove i fle­re ti­mer. Men så snart Did­rik kjen­ner ener­gi­en ven­de til­ba­ke, er han ikke sen om å få så mye han kan ut av da­ge­ne.

- En mor­gen da jeg sto opp or­ket jeg in­gen­ting, så jeg tok meg en kon­jakk og sov til kvel­den. Da sto jeg opp og spis­te litt grøt. Det hen­der jeg ten­ker at jeg ikke or­ker mer cel­le­gift, men da er det vik­tig å ta frem stå­på­vil­jen som all­tid har dre­vet meg frem i li­vet, sier Did­rik.

Did­rik og Met­te ble kjent da beg­ge var sty­re­med­lem­mer i For­tids­min­ne­for­en­in­gen Ro­ga­land. Beg­ge var i star­ten gift på hver sin kant. Did­rik ble skilt først, Met­te noen år se­ne­re, og det var først da hun gjen­nom­gikk sin skils­mis­se, at venn­ska­pet ut­vik­let seg til noe mer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg skul­le skaf­fe meg et nytt sted å bo, og treng­te råd fra noen med byg­nings­tek­nisk kom­pe­tan­se, og Did­rik meld­te seg. Da fikk vi plut­se­lig øy­ne­ne opp for hver­and­re på en an­nen måte, og Did­rik ba meg ut på mid­dag, hus­ker jeg.

Den sto­re kjær­lig­he­ten

- Det er noe spe­si­elt med oss. Jeg har ald­ri opp­levd noe lig­nen­de med en kvin­ne før. Vi er både sje­le­ven­ner og kjæ­res­ter, vi de­ler så man­ge in­ter­es­ser, og kan snak­ke sam­men om ab­so­lutt alt. Da vi gif­tet oss, var jeg så stolt og lyk­ke­lig at jeg holdt på å sprek­ke. Vi er så utro­lig hel­di­ge som får dele det vi har sam­men, og jeg kan slå fast at Met­te blir min sis­te kone, sier Did­rik med gal­gen­hu­mo­r.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De had­de ikke ruk­ket å opp­le­ve de sto­re hver­dagsgnis­nin­ge­ne før kref­ten ram­met, men da ble alle ba­ga­tel­ler ef­fek­tivt feid un­der tep­pet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da­ge­ne blir brukt til ting som gir ener­gi, og selv om han blir trøtt av cel­le­gif­ten, får han nye kref­ter av å gjø­re hyg­ge­li­ge ting som å fis­ke og være sam­men med gode ven­ner.

- Og så bi­ter ikke myg­gen meg len­ger, når krop­pen er full av cel­le­gift. Vi må ta med alt som er po­si­tivt, leg­ger han til.

Han ro­ser Met­te for roen og styr­ken hun vi­ser, selv om han vet at hun har tun­ge stun­der av og til.

- Met­te er som en vi­king­kvin­ne. Hun er hel ved, sier han.

Ler og le­ver

Dø­den er sjel­den tema mel­lom Met­te og Did­rik. Han vel­ger å tro at han skal fort­set­te å gjø­re alle spå­dom­mer til skam­me i man­ge år til. Det leg­ges der­for in­gen pla­ner for kis­te­stør­rel­se og be­gra­vel­se. De vil hel­ler leve og le.

Når han en gang dør, er må­let å få til å del­ta i sitt eget grav­øl.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det had­de vært synd å gå glipp av en god fest, sier han og ler godt.

Så leg­ger han til, mer al­vor­lig:

- Meg er det ikke synd på. Det er Met­te og bar­na det er verst for. Jeg har det helt topp, jeg.

Og mens sje­fen er satt litt på si­de­lin­ja, kan han for­nøyd kon­sta­te­re at sel­ska­pe­ne han har skapt, går bra og er i sta­dig ut­vik­ling.

Met­te pas­ser også på å hol­de «pa­si­en­ten» sin i ånde.

- Det hen­der at jeg må min­ne ham på at han ikke er så vel­dig syk, der­som han prø­ver seg på noe når jeg ber ham om å støv­su­ge, smi­ler hun lurt.

hjemmet@egmont.com

Les også:

Karin hadde ingen planer om å falle for Per

Reddet pappas liv fem ganger

Helena er mor til åtte