–  Jeg vil gjerne vise at du kan leve et godt liv med en bipolar lidelse

BIPOLAR, MEN STABIL: – Et stabilt liv med familie og en meningsfull jobb i psykiatrien har gjort at jeg har klart meg uten innleggelser i mange år, sier 49 år gamle Tone Berg, som fikk diagnosen bipolar lidelse som 17-åring. © FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
BIPOLAR, MEN STABIL: – Et stabilt liv med familie og en meningsfull jobb i psykiatrien har gjort at jeg har klart meg uten innleggelser i mange år, sier 49 år gamle Tone Berg, som fikk diagnosen bipolar lidelse som 17-åring. © FOTO: Marianne Otterdahl-Jensen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tone (49) har vært bipolar siden tenårene.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bipolar lidelse

Bipolar lidelse er en sykdom som har to sykdomsfaser hvor stemningen og aktiviteten enten svinger oppover (mani) eller nedover (depresjon).

Depresjoner som ikke er ledd i en bipolar lidelse kalles ofte unipolare depresjoner. Personer som har disse lidelsene svinger kun nedover når de blir syke. Unipolare depresjoner er den hyppigste av alle psykiske lidelser.

Bipolar lidelse er en livslang psykisk sykdom som medfører store skiftninger i stemningsleiet med perioder som veksler mellom oppstemthet og depresjoner.

Mellom 0,5 og 2,5 prosent av befolkningen har bipolar lidelse der arv regnes som en vesentlig risikofaktor. Hos de fleste starter plagene i ungdomsårene.

Bipolare lidelser deles ofte inn i to hovedtyper: Type I innebærer minst én manisk episode i løpet av livet i tillegg til depresjoner. Ved type II er depresjonene mest dominerende.

I tillegg til å påvirke følelseslivet, vil bipolare lidelser også gi forstyrrelser av søvn, kroppstemperatur, hormonnivåer, matlyst, konsentrasjon og oppmerksomhet.

Selv om det ikke finnes noen helbredende behandling, kan sykdommen hos de fleste stabiliseres med stemningsstabiliserende legemidler og psykososial oppfølging. Jo tidligere behandling, desto bedre prognoser.

Kilder: Helseleksikonet.no, Norsk legemiddelhåndbok og professor dr. med Ulrik Fredrik Malt.

Den første innleggelsen på det psykiatriske akuttmottaket Veum i Fredrikstad skjedde da hun som 16-åring ble psykotisk av hasjrøyking.

Tone Berg (49) kan fortsatt huske hånlatteren og den overveldende følelsen av å være annerledes og utenfor, fordi «alle» andre ungdommer i byen visste hun hadde vært på Veum.

Senere skulle det bli mange og lange opphold her.

Manisk depressiv, konkluderte psykiaterne. Det var det de kalte sykdommen på 1980-tallet. I dag heter det bipolar lidelse.

- Som ung var jeg ganske rebelsk og hadde stempel som urokråke. Når jeg ble hyper, manglet jeg alle sperrer og kunne bade i vannfontener og klatre på hotelltak. Noe av det verste med å være bipolar er alt det rare du gjør når du er syk. Dessverre glemmer du det ikke når du blir frisk, forteller Tone til ukebladet Hjemmet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ferdig med fortiden

Hun kunne brukt resten av intervjuet på å dele dystre opplevelser fra tvangsinnleggelser i en tid der det ikke fantes egne ungdomsavdelinger i psykiatrien.

Hun kunne fortalt mye om nomadelivet som skilsmissebarn og fosterhjemsbarn og om de slitsomme årene der hun stadig svingte fra fullt trøkk og voldsom energi, til sorte hull og depresjoner. Da tvilte hun på alt og alle, og også på om det var noe vits å leve.

Tone har fått hjelp til å bearbeide fortiden. Hun ønsker ikke å dvele ved dét som har vært vanskelig. I stedet er hun opptatt av å løfte frem de gode historiene fra psykiatrien og aller helst bidra til å skape flere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg vil gjerne vise folk at man kan leve et godt liv med en bipolar lidelse. Sykdommen kan til og med lede til noe positivt.

Det tar bare litt tid å komme dit, sier Tone som i vinter sa hun ja til vervet som fylkeskoordinator for Bipolarforeningen i Trøndelag. Livet med en hemmelig sykdom er definitivt over.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Traff mannen i sitt liv

Vi treffer Tone på hjemmebane, i rekkehuset hun deler med ektefellen Jostein og sønnen Joakim (25) på Nardo. Trondheim har vært hennes trygge base siden hun flyttet fra Østfold som 20-åring. Etter kort tid traff hun ham som skulle bli mannen i hennes liv. Det var kjærlighet ved første blikk for begge.

- Det sa klikk, rett og slett. Etter fem dager var vi forlovet, ler Tone.

- Jo da! Sånn var det. Vi var heldige som fant hverandre, sier Jostein og klapper kona på skulderen.

Tone er ikke i tvil om Josteins uunnværlige rolle, både den gang og nå.

- Livet mitt ble totalt forandret etter at jeg traff Jostein, fordi jeg klarte å legge vekk mye av rotløsheten og rastløsheten jeg hadde i meg. Svigerfamilien har også tatt veldig godt imot meg og formet livet mitt på en god måte, forteller en takknemlig Tone.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I sommer har hun og Jostein vært gift i 25 år. Neste år har hun et nytt jubileum som er verd å feire: Det er da 20 år siden hun sist var så syk at hun måtte legges inn på psykiatrisk sykehus. Tone er stolt over begge jubileene, men legger ikke skjul på at det ligger hardt arbeid bak begge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hjelper andre pasienter

Hvor viktig familien er for den som er psykisk syk, ser Tone ofte i jobben som erfaringskonsulent i psykiatrien i Trondheim.

Her er hun en del av et ambulant rehabiliteringsteam med helsepersonell som skal hjelpe pasienter til et meningsfylt liv utenfor institusjon. Blant Tones viktigste kvalifikasjoner er at hun har vært i pasientrollen selv.

Artikkelen fortsetter under bildet.

STERKE BÅND: - Vi er heldige som fant hverandre og som fikk beholde hverandre, sier Tone og Jostein. Sykdom, sorg og kriser har ikke tatt knekken på kjærligheten. I sommer kan de feire sølvbryllup- © FOTO: Privat/Nancy Tamsett
STERKE BÅND: - Vi er heldige som fant hverandre og som fikk beholde hverandre, sier Tone og Jostein. Sykdom, sorg og kriser har ikke tatt knekken på kjærligheten. I sommer kan de feire sølvbryllup- © FOTO: Privat/Nancy Tamsett

- Første gang jeg hørte om erfaringskonsulenter i psykiatrien ble jeg overrasket og glad. I alle år hadde jeg løyet til egne arbeidsgivere om sykdommen min og om årsaken til at jeg i perioder var sykemeldt, fordi jeg fryktet stigmatisering. Og så var verden kommet så langt at noen ønsket å bruke nettopp personer som meg som ressurs i helsevesenet!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mitt livs viktigste jobb

Tone hadde en lang karriere innen grafisk design, salg og media bak seg, i tillegg til pedagogisk bakgrunn fra barnehage, da hun bestemte seg for å satse på en karrierevei basert på egen sykdomserfaring.

- Jeg føler jeg nå har verdens viktigste jobb. Det er så motiverende å oppleve at brukere som har slitt med psykisk sykdom og rus i mange år kommer i gang med utdanning og får fremtidsdrømmer. Jeg er kjempestolt av å få være en ressurs og en person de har tillit til. At jeg selv har en bipolar lidelse er jeg selvsagt åpen om, og jeg har bare møtt aksept og positive reaksjoner.

Har sluttet å lyve

Tone vedgår at hun var en stund i tenkeboksen før hun valgte å søke en stilling som innebar at hun måtte «ut av skapet», som hun kaller det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Da jeg ble intervjuet i Adresseavisen som nyansatt erfaringskonsulent våren i 2013, kom det frem at jeg hadde vært innlagt på psykiatrisk sykehus. Det var skummelt å blottstille seg, men det har også vært en befrielse å være ærlig. Absolutt alle mennesker kan jo få et psykisk angrep på kroppen, og ingen kan noe for at man er syk. Skal vi bli kvitt skam og stigma rundt psykiske plager, må det skje via åpenhet og aksept, sier en engasjert Tone.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Depresjoner og kriser

Med bipolar lidelse type II, er det depresjonene som har dominert hennes sykehistorie.

Noen ganger tror hun det også er livet selv som har slått henne i bakken. Hun mistet storebroren i selvmord, sønnen Joakim ble født med alvorlig hjertefeil og måtte hasteopereres, og for noen år siden holdt hun på å miste Jostein.

- I tillegg til disse krisene har sykdommen endret form i løpet av årene. Etter at jeg fylte 40 år, fikk jeg plutselig episoder med panikkangst, og jeg turte ikke gå ut. Jeg var fanget i mitt eget hjem. Heldigvis fikk jeg god hjelp av fastlegen min.

Vinterhalvåret er alltid den tyngste for Tone, men merkbart deprimert har hun ikke vært siden 2003. Med årene har hun blitt flinkere til å kjenne sine egne begrensninger.

- Jeg prøver å leve et så stabilt liv som mulig. Det var jeg ikke så flink til før.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fortjener at jeg tar medisiner

Medisiner er blant tingene Tone ikke slurver med.

- Jeg er blant dem som har god effekt av litium, så det tar jeg til fast tidspunkt hver eneste dag. Dette grunnstoffet doper meg ikke ned, og bivirkningene jeg har er til å leve med. Å være nøye med medisiner er en god investering i familien. De jeg har rundt meg fortjener at jeg tar ansvar, sier Tone.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hver dag føler hun dyp takknemlighet over å kunne våkne i samme hus som en frisk og flott sønn og en, bokstavelig talt, oppegående ektefelle.

For ni år siden satt Tone og våket over Jostein i fire døgn på et sykehus i Wales. De to var på ferie med moren hans, da Jostein skulle ta en siste kveldsrøyk på en avsats på hotellet. Underlaget viste seg å være pill råttent, og Jostein falt fem meter ned, gjennom taket på et konferanserom, og slo hodet mot en jernbolt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg er så glad for at jeg fikk beholde ham! Det var ingen selvfølge at han skulle overleve fire kraniebrudd og indre blødninger i hodet. Jeg har så mye å takke Jostein for. Han har reddet meg mange ganger i løpet av livet. Nå ble det min tur til å være den som støttet ham, sier Tone.

Hun forteller om en lojalitet dem imellom som stadig har blitt sterkere.

Naturen er min valium

I alle år har hun brukt kulturopplevelser, natur og frisk luft som medisin.

- Rekreasjon ute i naturen er min «valium». Etter en langtur i skogen eller rusletur langs sjøen med hunden vår Zappa, kjenner jeg ro og indre glede, smiler Tone.

Noe av det hun er mest glad for er at hun kom seg ut av offerrollen, som hun i mange år satt bom fast i.

- Jeg var bitter på sykdommen og alt som hadde gått galt i livet mitt, og jeg slet med en skamfølelse som var tung å bære på. I dag er jeg helt annet sted i livet. Jeg ser ikke på meg selv som en person det er synd på. Jeg har tvert imot et meningsfylt liv, som jeg ikke ville byttet med noen. Det begynner å bli artig å leve!

Les også:

For Odins skyld må jeg kjempe videre mot mobbing

Er du manisk, eller bare litt hyper?

- Innimellom blir jeg utslitt av meg selv