GI FRA SEG BARNETCamilla (31) har gitt fra seg sønnen sin

– Jeg får mange spørsmål om valget å overlate sønnen min til faren. Det er det eneste riktige for meg.

Camilla Lykke Torp (31) har nemlig gjort noe svært få mødre gjør: Latt sitt eget barn vokse opp hos far. Av 1,1 millioner norske barn pr 2014 er det bare 48 000, eller under fem prosent, som i hovedsak bor hos far, viser ferske tall Kvinneguiden har innhentet hos Statistisk Sentralbyrå.

Camilla og sønnen er i dag bosatt i hver sin by. Han er ti år og ser mamma et par ganger i måneden.

Barndom varer livet ut

For henne handlet valget om å sette sønnens behov først. Camilla vet nemlig bedre enn de fleste hvor viktig det er for barn med en trygg oppvekst.

Vi er på 90-tallet. For Camilla er kveldene verst. Hun låser seg inn i huset. Lukten av uvasket kropp og gammel fyll henger tungt i lufta. «Pappa?» Ikke noe svar. Litt høyere:

KLOK: - Det er lett å sammenligne det verste i deg selv med det beste i andre. Da vil du aldri nå opp. Men hvis jeg sammenligner min beste kvalitet med din, da er vi plutselig på bølgelengde. Og da er jeg kanskje ikke så verst likevel? tipser Camilla. © FOTO: Julie Pike

«Pappa?»

Camilla beveger seg gjennom huset. Kjenner pulsen banke. Inn på soverommet, skrur på lyset. «Pappa?» Smertelig langsomt snur 100 kilo mann seg i senga. Drita. Igjen.

Camilla drar ham opp, skifter en seng full av oppkast og avføring. Får i ham litt mat.

Mens timene går fortsetter han å drikke. Etter hvert får hun ikke kontakt med ham.

Som så mange ganger før ringer hun 113. Gråter inn i røret, må nærmest tigge dem om å sende en ambulanse. Er hun heldig, kjøres han inn og pumpes. Andre ganger kommer ambulansen, men personalet tolker gryntinga hans som et «nei» når de spør om han vil bli med.

Så sier de til en redd og fortvilet tenåring: «Han er for full til å være alene i natt. Sørg for at han ligger i stabilt sideleie».

Fra Beate til Lykke

I Norge er det lov å drikke seg i hjel. Slik faren til Camilla gjorde. Foreldrene hennes ble skilt da hun var 14, kort tid etter ble faren alkoholiker. Camilla gikk fra å være en vanlig ungdom til å ha som livsprosjekt å holde pappaen sin i live. Hun klarte det i seks år.

Traumer kan utløse psykisk sykdom – slik det skjedde med Camilla. Hun er bipolar 1, har panikkangst, borderline personlighetsforstyrrelse og posttraumatisk stresslidelse. Slike diagnoser går ofte hånd i hånd.

Rent konkret gjør de at Camilla får enorme humørsvingninger – fra det dypeste mørke (depressiv) til de høyeste topper (manisk). Hun kutter seg, liker å sjokkere og å skille seg ut, pluss at hun hører stemmer i hodet. Når hun er frisk, klarer hun å holde styr på stemmene og ikke gjøre det de befaler. Har hun det dårlig, hveser de til henne hvor dum og udugelig hun er, og dytter henne lenger inn i depresjonen. Er hun i andre enden av skalaen, ypper stemmene henne til å si og gjøre ting hun ellers ikke ville drømt om å gjøre.

Det var i en slik fase at hun fikk et nytt mellomnavn. Før het hun Camilla Beate. Men siden hun der og da følte at hun kunne alt, visste alt, taklet alt – hvorfor i all verden skulle hun ikke hete Lykke?

Da meldingen om navneendring kom i posten en måneds tid senere, husket Camilla ikke engang at hun hadde sendt inn skjemaet.

Som en rullgardin

Etter farens dødsfall ble Camilla dypt deprimert. Hun kledde seg bare i svart og tillot seg verken å smile eller tenke gode tanker.

GI FRA SEG BARNET: - Det er tungt å se at sønnen min er lei seg, men samtidig føler jeg så langt inni meg at dette er rett, selv om det er vanskelig, sier Camilla. © FOTO: Julie Pike

Ikke klarte hun å ta vare på seg selv, langt mindre en aktiv liten krabat.

Sønnen var den gangen knapt året. Hennes daværende samboer kunne komme hjem og finne kjæresten sittende apatisk i en stol mens sønnen deres klatret faretruende omkring på møblene.

Camilla sammenligner det å være deprimert med en rullgardin som trekkes ned og mørklegger alt. Når hun har det slik, tenker hun at det vil være best for alle, inkludert henne selv, at hun dør. Hodet og kroppen hennes er som lammet. Å bemerke at hun har mye å være takknemlig for eller at hun må ta seg sammen, sier hun er som å kommandere håret sitt til å stå rett opp. Det er ikke noe hun klarer å kontrollere.

En god mor

For tre og et halvt år siden flyttet Camilla til hjembyen Fredrikstad. Hun følte at stedet hun og familien bodde på begrenset henne og gjorde henne sykere. Hun ville starte på ny.

Eksen og sønnen deres ble boende på Vestlandet. Hun roser sin tidligere samboer opp i skyene for hans egenskaper som pappa og forteller hvor godt det var å ha ham da det sto på som verst. For det er ikke lett for en liten gutt å takle en mamma som juger. Som har veldige humørsvingninger. Som plutselig blir sur for noe hun ikke ble sur for dagen før.

– Jeg klarer ikke å gi ham den trygge, forutsigbare oppveksten han fortjener. Så da velger jeg å la ham få et fint liv med en velfungerende pappa, forklarte Camilla da jeg intervjuet henne for bladet Kamille for to år siden.

Da vi snakket sammen sist, beskrev hun hver dag som en kamp. Nå, to år etter er livet mer på stell. Medisiner holder symptomene stort sett i sjakk, hverdagene er mer strukturerte, og hun har fast jobb i gatebladet Gatamagazinet.

Det går maks tre uker mellom hver gang mor og sønn ses, og hun er alltid med på skoleavslutninger og lignende. Når hun besøker ham, bor hun hos eksen. Sammen prøver foreldrene å finne gode løsninger for sønnen sin.

Møter liten forståelse

Den lille gutten hennes er blitt ti år og ja, han savner mammaen sin. Og ja, han synes det er vanskelig at de ikke bor på samme sted.

Camilla trøster seg med at barn synes det er vanskelig at foreldre bor hver for seg også hvis mor og far bor fem minutter unna hverandre. Og hun vet, med hele seg, at dette er til det beste for sønnen.

- Han får et mer stabilt hverdagsliv enn om han hadde bodd med meg. Jeg sliter nok med egne rutiner og ser mine begrensninger. Jeg har ikke kapasitet til å være mamma 24 timer i døgnet. Så da velger jeg heller å berike livet hans når jeg er frisk. Jeg prøver å se det som en styrke enn en svakhet, og tenker at jeg kan tilby ham noe annet enn han får vanlig når han besøker meg i Fredrikstad, sier hun.

Selv om hun forklarer årsaken til at hun valgte å flytte, synes mange det er veldig rart at en mor drar fra barnet sitt.

- Hvis jeg var mann, ville ingen reagert på valget. Men fordi jeg er mamma og kvinne, er det mange som ikke skjønner valget eller respekterer det. Jeg har fått mye pepper. Men jeg vet at jeg er en bedre mamma når jeg har det bra enn når jeg er syk. Faren hans kan gi ham en bedre start på livet enn hva jeg klarer. En barndom varer livet ut.

"Mamma har en sykdom i hodet"

Camilla har alltid vært ærlig med sønnen om at hun er syk. Hun har forklart det på en måte som han forstår: At mamma har en sykdom i hodet som ikke synes. At hun tar tabletter som gjør henne litt bedre, men at noen ganger tar sykdommen så mye plass at det ikke er rom til mye annet. Og at sykdommen gjør at mamma av og til er litt annerledes enn ellers – uten at hun vil det selv.

- Han har et ukomplisert forhold til min sykdom. Hele veien har faren hans og jeg prøvd å trygge ham i det, sier Camilla.

Et godt liv

Mange ville bukket under av Camillas opplevelser. Men her står hun, 31 år gammel, og sier at hun har det bra. At livet er godt. Hvordan har hun klart å komme dit?

- Jeg har godtatt at jeg har en diagnose, og at jeg kommer til å ha den resten av livet. Jeg har jobbet hardt for å finne ut hvordan jeg skal gjøre det beste ut av det. Alle må finne sin vei, men jeg tror på å snu egne tankemønster. Jeg har klart å få tankene mine over i et positivt spor.

Camilla holder foredrag om livet sitt. Hun undres over at det er lov å gi en tenåring beskjed om å legge en far i stabilt sideleie og så bare forlate henne med en døddrukken pappa.

- Jeg ønsker at helsevesenet tar mer ansvar og ikke bruker det at pårørende tar ansvar som en hvilepute. Vedkommende trenger støtte og et hjelpeapparat.

Samtidig tror Camilla at ingen får mer enn de takler.

- Jeg er langt fra perfekt, men livet mitt funker kjempebra. Noen tenker sikkert: «Hvordan kan du si at du er glad og har et godt liv – du som hører stemmer, har flyttet fra sønnen din og er gæren i hodet?»

Men for Camilla handler det om perspektiv. Om å kjenne seg selv. Og om kjærlighet.

Den utvalgte heter Pål Brekke, er 36 år og blir snart Camillas samboer. Han har allerede tatt etternavnet hennes som mellomnavn.

- Vi regner med å gifte oss i løpet av året.

Camilla synes det er viktig å fokusere på alt hun har i livet, fremfor det hun mangler.

- Perspektivet i livet er der du ønsker det skal være. Er ambisjonene dine kjempestore, blir du aldri lykkelig. Jeg er i jobb, jeg fungerer godt, og det er en stor styrke å kjenne seg selv inn og ut som jeg gjør. Jeg velger å se det slik.

Vil du lese flere slike saker? Følg Kvinneguiden på Facebook.

TATOVERING: På venstre arm har hun tatovert en strofe fra en Lillebjørn Nilsen-sang:Tunge tanker uønsket. © FOTO: Julie Pike

Les også:

- Ingen hadde fortalt at noen i en familie plutselig kunne flytte

Vi har beredskapsplaner mot brann, men ikke mot vold og seksuelle overgrep

«Jeg skulle mistet et bein, da hadde dere sett det, Nav»

Denne saken er opprinnelig publisert hos Klikk.no