ABCNYHETER

Bioshock fra 2007 er nesten for en moderne klassiker å regne, med plot, fortellerteknikk og tematikk som er ganske så unik for spillmediet. Bekymringene mine var derfor store når et annet utvikerteam skulle ta på seg oppgaven å lage en oppfølger og til å med legge til en flerspillerdel. Kunne dette ende godt?

Et hederlig forsøk

Et stort problem for denne oppfølgeren er at det første spillets egentlige hovedperson, var selve Rapture. Det å utforske og oppdage den undersjøiske byens fortid var en av Bioshocks beste sider. Nå når man igjen befinner seg der, er ikke byen like mystisk lenger og et viktig aspekt ved opplevelsen er dermed vanskelig å gjenskape. Samtidig var det nok også vanskelig å følge opp det sterke plottet med sine overraskende vendinger og sterke karakterer.

2K Marin har likevel gjort et hederlig forsøk på å gjenskape magien, selv om de har holdt seg på relativt trygg grunn gjennom det meste av kampanjen og viker ikke spesielt mye fra den etablerte formelen. Handlingen er satt ti år etter forrige spill og vi blir nå plassert i rollen som en prototype-modell av en Big Daddy og oppgaven blir i første omgang å finne ut hvem man er og hva man gjør der. Man begynner spillet bare utstyrt med en stor drill, men våpenarsenalet vokser som forventet raskt. Små justeringer og oppdateringer er gjort på våpen- og plasmidfronten, men de fungerer stort sett omtrent som før.

Nye farer truer

Andrew Ryan er altså for lengst død, og en ny leder ved navn Sofia Lamb forsøker å ta kontroll av Rapture, denne gangen med kollektivismen som filosofisk ideal. Dette forsøket fra utviklerne på å innføre en erstatning for det første spillets bruk av objektivisme virker noe påklistret, men det har likevel sin funksjon i forhold til spillets handling uten at det står like sentralt som tidligere.

Heldigvis er spillets plot vellykket nok til å holde interessen oppe i de 12-13 timene spillet varer. På tross av at spillets første halvdel er noe treg, veier andre halvdel mer en nok opp for dette når det hele begynner å snøre seg til. Likevel skal det sies at spillet mangler de virkelige høydepunktene og uforglemmelige øyeblikkene fra forrige gang.

Rapture er heldigvis akkurat like klaustrofogisk som før, og nå opplever man til å med virkelige oversvømmelser og en og annen tur utenfor byens vegger. Da kommer selvfølgelig den enorme dykkerdrakten man tråkker rundt i godt med og det skader ikke med enkelte innslag av miljøforandring.

Ti år har altså gått men det har ikke akkurat blitt færre «splicers» av den grunn. Enkelte av dem har også mutert i enda mer groteske retninger og blitt enda vanskeligere å hanskes med. I tillegg har Lamb skaffet seg såkalte Big Sisters til å gjøre grovarbeidet for seg og de kan virkelig gi deg en utfordring når de angriper brått og brutalt.

Noen viktige forbedringer

Rent spillteknisk er opp til flere elementer blitt mer strømlinjeformet uten at det trekker fra dybden i gameplayet av den grunn. Man kan nå ha en plasmid klar i venstre hånd, mens man holder et tradisjonelt våpen med høyre og avfyre dem med henholdsvis venstre og høyre triggerknapp, noe som gir bedre flyt i de hektiske kampsituasjonene. Hackingen av sikkerhetskameraer og kanoner, har blitt forenklet en del med et nytt raskt minispill, som ikke bremser spillflyten like mye som tidligere.

Rent visuelt ser spillet omtrent ut som det forrige. Art Deco-stilen preger det meste i Rapture og dette gjengis med stor detaljrikdom. Desverre har Xbox 360-versjonen litt for mange lavoppløselige teksturer som ofte trekker ned en del fra helhetsinntrykket som ellers er veldig bra. Om PS3-versjonen er bedre vites ikke, men jeg regner i hvert fall med at en sprek PC kan unngå det problemet rimelig greit.

Overrasker på nett

Så var det flerspillerdelen som har vært min største bekymring i forhold til dette spillet, men den har rett og slett blitt overraskende bra. Det er fristende å trekke en sammenlikning med Team Fortress 2. Tempoet er høyt, man dør ofte og når plasmids, granater og maskingeværkuler kommer fra alle kanter blir det hele rimelig kaotisk. Premisset her er at man blir kastet ut i "borgerkrigen" mellom Andrew Ryens og Atlas' styrker ett år før hendelsene i første spill fant sted, men det er i praksis helt uviktig. Det som er viktig er at det er moro å angripe med flammer og elektrosjokk mens man peprer hverandre med maskingevær og granater.

Spillmodusene er relativt tradisjonelle og innebefatter de typiske deathmatch og team deathmatch, i tillegg til variasjoner som «turf war» og «capture the sister». Det at man har stjålet Modern Warfares leveling-system med XP (her kalt ADAM selvfølgelig) og stadig opplåsing av nye våpen, plasmids og tonics, gjør bare det hele enda et hakk bedre. Det er kanskje ikke riktig å si at det er verdt å kjøpe Bioshock 2 for flerspillerdelen alene. Da finnes det klart bedre alternativer. Skal du derimot uansett kjøpe spillet så blir flerspillerdelen et hyggelig tillegg som gjør at du får mer for pengene.

Det er virkelig imponerende at 2K Marin har klart å skape en så sterk oppfølger til et spill som er såpass unikt som Bioshock. De store innovasjonene mangler, men det er ikke så farlig når stemningen er ivaretatt og gameplayet er enda litt bedre enn før. Dermed er en ny uhyggelig tur ned til Rapture absolutt å anbefale.