ABCNYHETER

På tross av mange småfeil og mangler var det første Mass Effect en skikkelig favoritt for mange, inkludert undertegnede. Dermed var forventningene mildt sagt høye nå når oppfølgeren stod for tur og det er like greit å bare si det med en gang: Mass Effect 2 skuffer ikke. Bioware har rett og slett overgått seg selv, og det med klar margin.

Eventyret fortsetter

Den episke science fiction-fortellingen fortsetter der Mass Effect slapp, etter at Commander Shepard stoppet Saren og slo tilbake angrepet fra «The Repears». Historien videreføres på finurlig vis ved at man enten kan importere karakteren sin fra ME, eller lage en ny. Importerer man sin gamle karakter får det både store og små konsekvenser for den videre handlingen, avhenging av valg man har tatt tidligere. Starter man med en ny, tas det utgangspunkt i en "storyline" som er valgt av Bioware, men man får selvfølgelig mulighet til å forme karakteren sin og historien videre likevel. Mitt problem var at jeg spilte Mass Effect på PC og hadde dermed ikke mulighet til å videreføre karakteren min til 360-utgaven av ME2. Dermed måtte jeg ta til takke med Biowares valg av hendelser fra ME og bygge videre på dem.

Og fortsettelsen på denne episke fortellingen er imponerende vellykket. I korte trekk og uten å avsløre for mye, blir vår karakter rekruttert av en privat organisasjon, som ønsker å stoppe reaper-trussen en gang for alle. En mengde nye karakterer introduseres og den ene er mer interessant en den andre. Samtidig møter man også stadig igjen gamle kjente. Jeg vil nok kanskje mene at denne historien mangler noen av de store vendepunktene som dukke opp i ME, men den er desto bedre fortalt, når det gjelder karakterutvikling og valgene man stilles ovenfor. Store og små moralske valg former historien og det er gjerne ikke spesielt opplagt hva konsekvensene av valgene vil bli. Temaer som rasisme, kolonisering, frihet, intoleranse og etiske spørsmål rundt kunstig intelligens står fortsatt i sentrum og behandles på spennende måter, slik det skal i god science fiction.

I tillegg er spillets kompleksitet virkelig enorm. Hvor mange timer dialog det inneholder kan man bare spekulere i, og nyansene i karakterenes reaksjoner avhengig av dine egne dialogvalg og de vidtrekkende følgene valgene kan få, er noe jeg aldri har sett i et slikt omfang tidligere.

Har tatt kritikken til seg

Grunt er ute etter noe å skyte.

Bioware kan se ut til å ha tatt til seg innvendingene mot det noe kompliserte systemet for behandling av våpen og utstyr i det første spillet. Ulike menyer tar seg av våpen og rustninger på en enkel måte, og man trenger ikke bruke mye tid på å rydde og tilpasse våpen mellom oppdrag. Noen vil nok mene at man har gått litt for langt og at forenklet for mye, men jeg ser det som en positiv ting å bruke mindre tid på å rote i menyer og mer tid på drive historien videre.

Den kanskje mest tydelige forbedringen er likevel selve skytingen og kampene. Mens dette tidligere aldri føltes helt riktig, har man finpusset kampmekanikkene, våpen og krefter og virkelig kommet opp på nivå med de beste tredjepersons-skytespillene. Våpenene føles imponerende kraftige fra starten og blir bare bedre gjennom spillets gang. De ulike skytevåpenene, kombinert med de ulike kreftene man har tilgang til, gjør at variasjonen og mulighetene er enorme.

«The Elusive Man»

En annen stor endring som er gjort er utforsking av planeter. Landingskjøretøyet fra ME er rett og slett borte, og man lander nå rett i den aktuelle basen, i stedet for å lete rundt på måfå på de mange øde planetene. For meg personlig er det et lite savn at «Makoen» er borte (jeg er nok en av de få som faktisk likte den), men det er samtidig greit å slippe den litt meningsløse utforskningen.

Også de mange basene man besøker i ulike sammenhenger har gjennomgått en stor forandring. Mens de tidligere så ut som de alle var tegnet av den samme arkitekten og veldig fort ble kjedelige og gjentakende, har hver base nå fått sitt særpreg. Dette gjelder også sideoppdragene man kan finne gjennom det nye utforsknings-minispillet. Man scanner planeter etter ressurser som benyttes til oppgradering av våpen og rustninger, og i forbindelse med dette kan man tilfeldig oppdage sideoppdrag. Disse er gjerne korte, men absolutt verdt å bruke tid på.

En ny visuell standard

Shepard i kampens hete.

ME2 bygger på samme grafikkmotor som forløperen, nemlig Unreal Engine 3, men mens ME hadde problemer med både uklare teksturer, dårlig bildeoppdateringsrate og generell ugjevn kvalitet på det visuelle, rydder oppfølgeren opp i så godt som alt dette. Karaktermodeller er detaljrike og sylskarpe, mimikk og kroppsspråk har blitt enda bedre og bildeoppdateringsraten er nesten alltid stødig. Spesielt i «cut-scenes», som nesten alltid foregår i spillmotoren, får den grafiske kvaliteten virkelig skinne med menneskelige reaksjoner og klipp og timing av en nærmest unik kvalitet i spillsammenheng.

Hånd i hånd med den grafiske presentasjonen går musikken som kan være både imponerende episk og snikende stemningsfull. Det veksles fortsatt effektfullt mellom analoge synthesizere og store orkestrale produksjoner, noe som er med på å gi Mass Effect sin unike karakter.

Thane og Jack.

Det bør nevnes at normal vanskelighetsgrad kanskje er i letteste laget, spesielt når man begynner å få tak på bruken av teamets krefter og bruker dem i kombinasjon. Dette kombinert med at våpenene og karakterene dine stadig oppgraderes, gjør at de som er ute etter en utfordring, med fordel kan velge en litt høyere vanskelighetsgrad allerede ved første gjennomspilling. Er man imidlertid mest opptatt av å oppleve historien og ikke vil miste følelsen av fremdrift, er det kanskje greit å holde seg til «normal».

Mengder av innhold

Man kan regne med at en gjennomspilling lett kan ta nærmere 30 timer, og er man opptatt av å få med seg alt spillet har å by på, blir det fort betydelig mer. I tillegg innehar spillet en enorm gjenspillingsverdi, i og med at handlingen utvikler seg så ulikt avhengig av ulike valg og at man kan spille som ulike klasser med ulike evner. Det skal visstnok også være planlagt mye nedlastbart innhold til spillet fremover, noe som kan forlenge spillets levetid betraktelig.

I det hele tatt flytter Mass Effect 2 grensene for hva et action-rollespill kan være. Selv om spillet kanskje ikke inneholder så mye som ikke er gjort i en eller anne form tidligere, kommer tett historiefortelling, spennende karakterer og givende kamp-gameplay sammen i en enhetlig pakke som imponerer på alle måter. Er man veldig opptatt av å pirke på hver minste detalj, kan man alltids finne ting som ikke er perfekt, men eventuelle mangler blir ubetydelige satt opp mot helheten. I og med at Mass Effect er planlagt som en trilogi er det nå bare å begynne å glede seg til avslutningen på dette episke eventyret.