
Sabla fint

At man lar seg rive med av musikk er selvfølgelig en musikkanmelders hverdag. Om jeg ikke liker musikken jeg skal skrive om er nemlig veien til de magiske veggene kun noen trappetrinn unna. Vegger fylt til randen med LPer, CDer, DVDer og bøker der digitale streamingtjenester som Spotify og WIMP bokstavelig talt møter veggen.
Mye å leve opp til
Det første jeg gjorde da jeg mottok Cherry Ghosts nye album «Beneath this Burning Shoreline», var å lete frem «Thirst For Romance» som for anledningen hadde søkt selskap mellom Scott Walkers debutalbum og Kevin Rowlands legendariske «My Beauty».
Noe som selvfølgelig ikke var tilfeldig, og fikk meg til å konkludere med at de trolig hadde stått der og varmet hverandre siden en sen høstkveld 2009 da en gjeng kompiser stakk innom for å høre på knall musikk og sjekke ut barskapet mitt.
At «Beneath this Burning Shoreline» fullt og helt skulle makte å følge opp «Thirst For Romance», hadde jeg ingen forhåpninger om. Noe den selvfølgelig heller ikke klarer.
Andre virkemidler
Når det er sagt; Cherry Ghost har ved å legge opp til et større og mer episk lydbilde laget en plate som trykker på litt andre knapper enn forgjengeren der frontfigur Simon Aldred og resten av gjengen i større grad tok i bruk enklere virkemidler.
«Beneath this Burning Shoreline» er først og fremst et album proppfullt med majestetisk pop som sender tankene til artister som Richard Hawley, Elbow og Ennio Morricone. Enkelte av låtene, som «Kiss Strangers» og «Black Fang» treffer blink umiddelbart, mens «We Sleep On Stones» og «A Month Of Mornings» trenger litt mer tid før de slår bena under deg.
Men en ting er helt sikkert: «Beneath this Burning Shoreline» er et sabla bra album som fortjener langt flere anmeldelser enn den du akkurat har lest.

Ett år på Boklista
Ny pris til Bjella
Slutt for Lydverket