
To kjappe
Jaill: «That’s How We Burn» (Sub Pop/Tuba)

Måten bandet kombinerer garasjetakter med mer lettbente popfrierier, gjør at lyttere som liker å oppholde seg i skjæringspunktet pop og rock, vil finne mye å glede seg over på «That’s How We Burn».
Etter at den litt seige åpningslåta, «The Stroller», glir over i den herlige dynamittkubben Everyone’s Hip, er bandets vilje til makt påfallende. Noe «On The Beat», «Thank Us Later», Summer Mess», «She’s My Baby», «Baby I» og tittelåta er utsøkte eksempler på.
Kikkersikte til intense og gitardrevne «Demon», er faktisk så fininnstilt at selv blinken må bøye seg i støvet.
Om franske Phoenix hadde ønsket å være et rockband, tipper jeg de ville minnet ganske mye om Jaill, gjengen fra Milwaukee som selv trolig har henter inspirasjon fra Television og ikke minst band som The DB’s og R.E.M slik de fremstod tidlig på 80-tallet.
«That’s How We Burn» er med andre ord en svært god investering for musikkelskere.
Someone Still Loves You Boris Yeltsin: «Let It Sway» (Tuba)

Hvorvidt SSLYBS drikker like mye vodka som en gjennomsnittelig Boris vites ikke, men at bandet høres ut som et tradisjonelt russisk poporkester kan herved avkreftes.
«Let It Sway» er snarere et livsbejaend popalbum, som plystrende slentrer bortover landeveien med begge henda i lomma.
I januar 2009 ga bandet seg selv sparken som produsenter og hyra inn Chris Walla, mest kjent som medlem i Death Cab For Cutie. Et klokt valg som har resultert i at SSLYBS høres ut som en blanding av nettopp Death Cab For Cutie, Nada Surf, Fleetwood Mac og rekke band som lener seg mot et musikalske uttrykk der powerpop møter en liten dæsj country.
Om du tar deg tid til å lytte på låter som «Back In The Saddle», Sink», «My Terrible Personality», «Everlyn», «All Hail Dracula» og «Animal Kind» er lykken kanskje nærmere enn du aner.

Ett år på Boklista
Ny pris til Bjella
Slutt for Lydverket