ABC Nyheter

Når jeg hører dem, på radio, er det først ved utannonseringen det går opp for meg at det er Vamp jeg har hørt på.

Vamp tilhører et visst beite norske artister som er så middagsradiotilpasset at de burde være merket med rød varseltrekant for sin sovepillete musisering.

Overbevisende og egenrådig

48 år gamle Jan Toft var sangeren i Vamp på bandets fem første utgivelser, av kjennere anslått å være vestlendingenes beste.

Det var altså med en viss avmålthet jeg tok i mot «Alle e aleina», Tofts nasjonale solodebut, som kommer ti år etter at han hoppet av Moderskipet.

«Alle e aleina», en eksistensiell observasjon god som noen, er pakket inn i et cover som synes å være ikke så lite inspirert av omslaget til Texas-bandet Midlakes siste utgivelse «The Courage of Others».

Toft rusler rundt i munkekappe i norsk natur, muligens med en liten forhåpning om at noen fra oven skal lande for å avkrefte pessimismen i platetittelen.

På de to første gangene jeg hørte gjennom de tretten sangene som utgjør Tofts manifest, lyktes sangeren med å overbevise meg om at han og Vamp virkelig har skilt lag. Toft er sær og egenrådig, ingen spesielt imøtekommende musiker med ambisjon om å gi folk det de vil ha.

En haugesundsk Elvis Costello

Så dukket Toft og et broket opptog opp på NRKs Sommeråpent og ga til beste sangen «Undervurder». En merkelig tittel som ikke ble klarere av Tofts intense foredrag, akkompagnert av barnekor, andre medsangere og diverse gitarister. Poppsykedelia av det klart besnærende slaget, der Toft fremstod som en haugesundsk Elvis Costello, som mente det han sang.

«Undervurder» er da også representativ for et album som spretter, tumler, surrer og nynner seg over stokk og stein. Et musikalsk prosjekt der Toft åpenbart har hatt glede av å involvere så mange medmusikanter som mulig.

På mange av sangene er det over femten musikere som blander seg opp i begivenhetene. Imponerende nok uten at Toft mister tråden, som virkelig ikke er rød.

Egenartet stemme

Toft har skrevet all musikken selv, han har lånt tekster av André Bjerke, Inger Hagerup, Arnt Birkedal, Tor Konstanlij og den amerikanske 1800-tallspoeten Henry Wadsworth Longfellow (norsk gjendiktning av Tore Jamne) til fem av sangene.

Vi har nevnt Costello som en mulig referanse (aller mest på intense «Beist”), men her høres islett av Tom Waits, svenske Lars Demian, Richard Thompson og den engelske Canterburry-rocken (Soft Machine, Caravan) fra tidlig syttitall.

Men tvers igjennom tuftet på Jan Tofts egenartede stemme. «Alle e aleina» er definitivt en overraskende plate, musikk å bore i når høstmørket kaster seg over oss. Fordomsfull som jeg er, det hadde jeg ikke ventet fra det Det Milde Vesten.