ABCNYHETER

(ABC Nyheter): Du hensettes i en stemning av vakker følsom sang og et stort orkestrert indiepoplandskap fra første låt på britiske The Magic Numbers nye plate.

Det er den guddommelige taktstokken, kombinasjonen av den pianostemte melodien og melankolien du kanskje husker fra The Polyphonic og Grandaddys ørkenstemte og nøysomme Casio-synthesizer pop.

Suverene arrangementer

Det er når du hører popmusikk som den The Magic Numbers leverer på sitt tredje album at du får en følelse av en ekte popklassiker. «The Runaway» er sommerens soundtrack om moderne popmusikk er ditt fag. 

The Magic Numbers listes som et britisk indierock-band. Men de fleste britiske indierock-band jeg kjenner har et støyfilter som slipper gjennom nokså mye hvitstøy, fuzz og skramlete tilfeldigheter.

Det er ingen tilfeldigheter eller insekter som skurrer i høyttalersystemet når du spiller «The Runaway». Det er stor kompleksitet både i de vokale arrangementene, de mange snodige instrumentale sammensetningene, og det orkestrerte, storslagne og pompøse som rammer det hele inn.

Hver eneste lille detalj sitter perfekt på sin rette plass. Dette er musikk for dyre stereoanlegg, for lange limousiner, for en gylden flaske champagne en onsdag formiddag, og når du har behov for å gi kunstnersenteret i hjernen din et lystig kick.

Minner som Kings Of Convenience

The Magic Numbers er langt mer ambisiøse enn et gjennomsnittelig britisk indierock-band. Mer på bølgelengde med Brian Wilson/ Beach Boys når det kommer til vokal kompleksitet, storslagne arrangementer. Eller våre egne Kings Of Convenience.

Jeg mistenker The Magic Numbers for å være veldig på bølgelengde med Eirik Glambek Bøe og Erlend Øye, for det er mange låter her som har den enkle tidløsheten som minner mye om dem. Både i måten de er arrangert og den litt melankolske tonen. Og liksom Kings Of Convenience låter de oppe samtidig som de er melankolske. I motsetning til Nick Drake.

«The Runaway» er et album som skiller seg mye fra de foregående to utgivelsene. Det er nok først og fremst fordi det preges av strykerarrangementene til Robert Kirby. En legende som har lagt sin signatur på musikk med nevnte Nick Drake, Sandy Denny og Elvis Costello, og som avsluttet sin jordiske karriere med The Magic Numbers. Han døde nemlig i fjor etter at disse innspillingene var gjort.

Produsent Valgeir Sigurdsson (Björk, Bonnie «Prince» Billy, Mum) samt miksen, utført av Ben Hillier (Doves, Tom McRae, Blur), har nok også vært med på å forme innpakningen på dette albumet som i likhet med Kings Of Convenience trenger litt tid i spilleren, men som bare blir bedre og bedre for hver runde.

Sjelden høy klasse

Du kan trygt lene deg tilbake i din egen «limousin» i sommer, det være seg en bred og skranglete Ford Granada, en restaurert Hillman eller en usexy Toyota, og nyte låter som «The Pulse», «Why Did You Call?», «Once I Had», «A Start With No Ending» eller «Only Seventeen» for å nevne noen.

De fleste sangene på albumet holder sjeldent høy klasse, og fans av nevnte Brian Wilson, Kings Of Convenience, Grandaddy, men også Mercury Rev og The Flaming Lips, vil trolig sette ekstra pris på denne gavepakken i en heller lite sommerlig sommer.