ABCNYHETER

(ABC Nyheter): Waliseren Tom Jones fylte sytti år tidligere i sommer. Med utgivelsen av nye «Praise & Blame» sier den legendarisk potente sangeren fra om at han fortsatt ønsker å være med i den seriøse konkurransen, at stemmen hans er intakt og, ikke minst,  at han kan overraske. 

Ingen syk spøk

Utgivelsen av «Praise & Blame» har vært gjenstand for merkverdig publisitet, en av sjefene på Jones nye plateselskap, Universaleide Island Records, hørte plata og skrev en svært nedsettende mail til sine kolleger der han beskrev plata som «en syk spøk» og forlangte at selskapet fikk tilbake sitt utlegg vedrørende innspillingen! Dessverre for Island-sjefen fikk feil folk tak i mailen.

Ikke overraskende falt ikke dette i god jord hos Jones, som forlangte, og fikk, en unnskyldning fra Island Records.

Dessverre også for den uheldige synseren er «Praise & Blame» en fantastisk Tom Jones-plate. En beinhard og kompromissløs gospel-plate der Jones virkelig får demonstrert hvilken kraftfull karaktersanger han er.

Seansen starter med en malmfylt tolkning av Bob Dylans «What Good Am I?» (originalt å finne på Dylans  Daniel Lanois-produserte 1989-album «Oh Mercy»).

Glimrende produsent

Produsent Ethan Johns (Kings of Leon, Ryan Adams, Ray LaMontagne), er sønn av produsent Glyn Johns (The Rolling Stones, Eagles) og har muligens plukket opp et og annet tips om å hanskes med musikalske legender.

Etter alt å dømme har Jones til fulle stolt på Ethan Johns teft. Ikke bare er Jones & Johns oppført som låtskrivere sammen på noen av platas kutt, Johns er også multiinstrumentalist som spiller gitar, banjo, mellotron, bass og perkusjon på innspillingene.

Han har ganske sikkert også vært avgjørende for at Sir Douglas Quintets Augie Meyers spiller Farfisa på «What Good Am I?», at Booker T. Jones spiller B3 og piano og at Gillian Welch og Dave Rawlings korer.

«Praise & Blame» er altså en samling gospelsanger, skrevet av blant andre Jesse May Hemphill, Sister Rosetta Tharpe, John Lee Hooker, Roebuck «Pops» Staples og Billy Joe Shaver. Sistnevntes «If I Give My Soul» (også tolket av norske Onkel Tuka på deres album «Geriljagospel”) er nærmest for skrifting å oppfatte i Jones fremføring.

Tekster for en levemann

Teksten er helt sikkert noe levemannen kan identifisere seg med; «Down a dangerous road/ I have come to where I am standing/ With a heavy heart/ And my hat clutched in my hand/ Such a foolish man/ God ain´t known no greater sinner/ I have come in search of Jesus/ Hoping he will understand/.»

Videre; «I had a woman once / She was kind and she was gentle/ had a child by me/ Who grew up to be a man/I had a steady job/ Til I started drinking/ Started playing music/ Travelling with the devil´s band/.»

Tom Jones har riktignok vært gift med samme kvinne i femti år, men utroskapshistoriene har fulgt ham helt siden han tok plass som stjerne i Las Vegas på midten av 60-tallet, der opptredenene hans i årtier har vært å betrakte som rene sexseanser.

Det kvinnelige publikummet har kastet truser og hotellromnøkler etter Jones, som vel ikke alltid har takket nei til utvetydighetene.

En musikalsk overraskelse

Johns sørger for et dynamisk lydbilde, på milevis avstand fra det (over)produserte soundet som Jones tradisjonelt forbindes med. Innimellom blytung Hooker-style boogie, andre steder dempet og vart. Tvers igjennom yder akkompagnementet Jones unike stemme optimal plass.

«Praise & Blame» er virkelig høsten 2010s første store musikalske overraskelse og Ethan Johns har her sørget for et kreativt og karrieremessig løft som på ingen måte står tilbake for det Rick Rubin skaffet Johnny Cash med «American Recordings» i 1994 og Jack White for Loretta Lynn med «Van Lear Rose» i 2004.